Dette undervisningsmateriale er en kort innføring i hva Bibelen lærer om Israel og det jødiske folk. Gjennom nesten hele kirkehistorien har Israels fortsatte plass i Guds frelsesplan blitt misforstått og til tider eliminert gjennom det som ofte kalles erstatningsteologien. Det er som et teppe av forvirring har ligget over kirken frem til våre dager med manglende forståelse av Guds Ord på dette området. Dette har ført til at mange kirkesamfunn i dag ikke har noen teologi eller lære om hva Bibelen sier om dette folket.

Hensikten med dette materialet er å hjelpe deg til å forstå Israel ut ifra Guds Ord. Boken er skrevet enkelt, kortfattet og underbygget med aktuelle bibelhenvisninger. Slik blir du raskt kjent i Bibelens lære om Israel – både i Det gamle og Det nye testamentet.

Jeg gleder meg til å ta deg med på reisen gjennom de åtte hovedkapitlene. Hvert kapittel inneholder viktige sannheter som til sammen vil hjelpe oss å forstå hvordan Bibelen presenterer Israels rolle i frelseshistorien.

Kapitlene følges opp av spørsmål til refleksjon og samtale. Tar du deg tid til å reflektere over dem, og bruker spørsmålene i samtaler om temaet, vil du få maksimalt utbytte av undervisningsmaterialet.

Norsk Bibel 2024 er brukt om ikke annet er oppgitt i teksten.

Minn bønn er at Salme 119,130 skal bli en virkelighet gjennom denne boken:
Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uvitende innsikt.

God lesning!

Dag Øyvind Juliussen,
Daglig leder IKAJ
Norsk Avdeling

1. Mos 12, 3 «… I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

Frelse til menneskeheten

Det er Gud som er skaperen av alt. Han er både allmektig og god, og Hans uttalte Ord brakte alt til eksistens ut fra ingenting. Det Han skapte var godt. I de første ti kapitlene i bibelen beskrives en totusen år lang historie om hvordan mennesker levde og virket innfor Gud. Det er fascinerende å se hvordan Gud er engasjert i et prosjekt som går over flere tusen år, mens vi så lett lar oss prege av tidenes strømninger. Om vi forsøker å se verden gjennom Guds perspektiv i Skriften- vil vi overraskes hvordan hans evige Ord viser vei også i tiden vi lever nå.

I løpet av disse første kapitlene besvares mange av våre grunnleggende, eksistensielle spørsmål. Hvor kommer mennesket fra? Hvordan er alt blitt til? Finnes det en Gud? Viktige sannheter blir slått fast i løpet av de første sidene i Guds Ord. 

Som kronen på skaperverket formet han mennesket i sitt bilde. Mennesket var annerledes enn alle andre skapninger som skulle leve på land, i havet og i luften. Mennesket ble gitt en grunnleggende fri vilje, med mandat til å råde på jorden og fikk anledning til å omgås skaperen selv. Det går ikke lang tid før mennesket gjør opprør og vender Gud ryggen. Resultatet blir at mennesket fordrives fra Edens hage og må forlate den fullkomne harmoni og skjønnhet. Menneskets grunnleggende kall og hensikt til å leve i fellesskap og samfunn med en kjærlig Gud blir ødelagt. 

De neste kapitlene åpenbarer at mennesket uten Gud reduserer seg selv, engasjerer seg i ondskap og er fortapt. Slik Paulus beskriver i brevet til Efeserne; «Dere som før var langt borte uten Gud og uten håp i mørke». Menneskets ondskap bærer så galt av sted. I vår senmoderne tid, der folk er vant til å definere sin egen sannhet, har vi ofte vanskelig for å erkjenne denne siden av oss selv. Noa vokste opp i et samfunn hvor Gud hverken fikk rom eller plass, i stedet var menneskehjertenes tanker og påfunn onde. Jorden ble fordervet og Gud ble fylt av sorg. 

Gud begynner på nytt med en ny menneskeslekt gjennom rettferdige Noa. Åtte sjeler i Arken overlever syndefloden. Fra disse åtte vokser det frem en ny slekt på jorden. Likevel leser vi ikke mer enn to kapitler før vi ser at mennesket igjen er på gale veier. Nå ønsker de å bygge Bables tårn og bli som Gud selv. 

I første Mosebok kapittel elleve og tolv endres Bibelens beskrivelse av historien seg ganske dramatisk. Nå zoomes fortellingen og de kommende bøkene i gamle testamentet (GT) inn på Abraham og hans fysiske etterkommere gjennom sønnen Isak og ætten til hans sønn Jakob; som utgjør det jødiske folk. 

Det forunderlige i denne historien er at Gud har brukt deres naturlige og overnaturlige vandring gjennom historien som et redskap i Sin hånd.

Det er i denne virkeligheten at det jødiske folket og nasjonen Israel trer inn på historiens scene, lenge før misjonsbefalingen og lenge før den første kirke av hedninger skulle se dagens lys.

I 1. Mosebok 12,1-3 åpenbarer Gud hele hensikten med hvorfor han utvelger Abraham og folket som kommer i hans etterslekt: 

Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

I andre del av det tredje verset gir Gud løftet om at gjennom dette folket skal verden som ligger i det onde berøres av en god Gud: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

I Galaterbrevet Kapittel 3, 8 beskriver Paulus hvilken velsignelse som Gud gir løfte om ved jødene: 

Skriftordet forutså at Gud ville rettferdiggjøre folkeslagene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. 

«Dette gode budskapet» er evangeliet. Allerede fra begynnelsen av er Guds hensikt med Israel åpenbar. Evangeliet om frelse til menneskeheten blir vevd inn i nasjonens kall og hensikt. 

Historien om Israel er historien om en barmhjertig og nådefull Gud som griper inn i menneskehetens historie og kaller en mann og et folk for å redde tilbake millioner på millioner av Hans barn som skal bringes inn til Hans rike for evig liv. Denne historien er ikke ferdig, den pågår i dag. Dersom du har tatt imot Jesus, har også du blitt en del av denne historien som begynte for snart 4000 år tilbake.

Refleksjonsspørsmål- Hensikten

1. – Hvordan vil du beskrive Abrahams kall og utvelgelse?

2. – Hvorfor kalles Abraham for «troens far»?

3. – Hvordan forstår du Abrahams velsignelse i lys av NT?

4. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?

1 Mos 15, 18  Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram …

Det hevdes iblant at Guds utvelgelse av det jødiske folk er forankret i pakten Gud inngikk med dem ved Sinai, og at det var ved denne hendelsen at jødene ble Guds folk. Imidlertid skriver Paulus i Galaterbrevet 3, 17 følgende: «Det jeg sier, er: En pakt som Gud først har stadfestet, blir ikke opphevet av loven som kom 430 år senere, slik at løftet settes ut av kraft». 

Hvilken pakt er det Paulus viser til som kom 430 år før loven, og som loven ikke kunne endre på? Loven kunne verken erstatte eller endre denne pakten. 

Pakten Paulus taler om er den som finner sted i 

1. Mosebok 15, 1-6. Her samtaler Gud og Abraham:

Etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!» Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus.» Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.» Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.» Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.» 

Det er her Abraham tror og blir rettferdiggjort. 

Gud inngår en pakt med Abraham

Det neste Bibelen beskriver i dette kapittelet er hvordan Gud inngår pakten med Abraham. På Abrahams tid ble en pakt inngått ved at flere dyr ble skåret over på langs og lagt imot hverandre. Personene som skulle inngå pakten gikk så imellom de halve dyrene, samtidig som de uttalte pakten. I dette lå følgende betydning: Den av oss som bryter denne pakten, han må dø liksom disse dyrene. Det kunne for eksempel være to stammeledere som inngikk en gjensidig forsvarspakt hvor man lovte å forsvare hverandre.

Personlig inngikk jeg en ektepakt med kona mi Ingunn 6.august 1994, her ga jeg mitt ja til henne og hun sitt ja til meg. Vi er begge gjensidige ansvarlige for denne pakten. Også i Den Nye pakt er det to parter som inngår pakten. Bibelen sier: «Av nåde er dere frelst ved tro». Dette betyr at Jesus ved sin nåde gjorde det fullbrakte verk tilgjengelig for alle mennesker, men det er bare de som tror som får del i frelsesverket og blir en del av Den nye pakt i Hans blod. 

Dette var annerledes i Guds pakt med Abraham, vi leser at Abraham ikke var delaktig når pakten ble inngått på noen som helst måte. 

1 Mos 15, 7- 18  Og han sa til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i arv.» Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det i arv?» Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge.» Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene i to og la delene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to.  Rovfugler slo ned på skrottene, men Abram drev dem tilbake.

Da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, redsel og stort mørke falt over ham. Og Gud sa til Abram: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år. Men det folket de må slave for, vil jeg også dømme, og deretter skal de dra ut med stort bytte. Selv skal du gå til dine fedre i fred, du skal bli begravet i høy alder. I det fjerde slektsleddet skal de vende tilbake hit. For amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.»

Solen gikk ned, og det ble mørkt. Og se, en rykende ovn kom til syne, og en flammende fakkel fór mellom kjøttstykkene. Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat. 

Pakten opprettholdes av Gud selv

Det var Gud alene, suverent og enerådende som inngikk sin pakt med Abraham. Det er grunnleggende viktig å forstå denne sannheten, fordi den innebærer at Abraham og hans etterkommere aldri kan bryte denne pakten. Den er noe helt annet enn den mosaiske pakt ved Sinai. Det er faktisk bare Gud selv som kan bryte sin pakt med Abraham og det jødiske folk, og det kan Han ikke siden Han i så fall må dø. Det kommer selvsagt ikke å til å skje, like lite som han kommer til å bryte pakten.

Paktens realitet er at uansett hva Abrahams etterkommere kom til å gjøre ville de ikke kunne endre på pakten. Denne pakten er selve grunnmuren i Guds store frelsesplan. Den Nye pakt endrer ikke på pakten med Abraham. Tvert imot kan vi si at Den nye pakt bygger på denne pakten. 

I Abrahams-pakten gir Gud løfte om frelse for en fortapt menneskeslekt, i Den nye pakt blir denne frelsen tilgjengeliggjort. 

I 5 Mosebok kapittel 7, 6 leser vi: For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant alle jordens folk har Herren din Gud valgt deg til å være hans folk, hans dyrebare eiendom. 

I begrepet «Et hellig folk for Herren din Gud», beskriver et folk som er tatt ut fra verden og tilsidesatt for Guds bruk. Det er nettopp dette som er tilfelle når det gjelder det jødiske folk. Gud har tatt dem ut og satt dem kollektivt til side som et folk og en nasjon for å gjennomføre sin egen vilje her i verden. Han bruker deres naturlig/overnaturlige historie for sin vilje. Mysteriet er at Han bruker dem både i deres lydighet og deres ulydighet. Når de tok imot loven så var det etter Hans vilje. Når de brøt loven ble den en tuktemester til Kristus. Da Jesus ble født var det i henhold til Guds vilje. Når de korsfestet Jesus var det også i henhold til Guds vilje, slik Paulus sier i Romerbrevet kapittel 11, 30: «… nå har dere fått barmhjertighet fordi de andre var ulydige.». Dette er veldig annerledes enn hvordan Gud bruker sin menighet i Den nye pakt. 

Erstatningsteologien er feil

Dersom Gud bryter sin ensidige inngåtte pakt med jødene, hvordan kan vi da med trygghet hevde at Den nye pakt vil frelse oss? Erstatningsteologien som hevder at Gud er ferdig med jødene etter deres avvisning av Jesus som Messias er alvorlig feil. Den ikke bare aviser de som har gitt oss frelsen, den presentere de facto Gud som troløs, men vår Gud er ikke troløs: 

Salme 105, 7 – 11.  Han er Herren vår Gud, lovene hans gjelder over hele jorden. Han husker sin pakt til evig tid, ordet han ga, i tusen slektsledd, pakten han sluttet med Abraham, og eden han sverget til Isak. Dette satte han opp som en forskrift for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: «Jeg gir deg landet Kanaan til arv og eiendom.

I Apostlenes gjerninger kapittel 3, 25 taler Peter til jøder som ikke tror på Jesus, han er tydelig på at Guds pakt med dem fortsatt står ved lag. Den har altså ikke blitt annullert etter Jesus død og oppstandelse:

Dere er barn av profetene og har del i den pakten som Gud opprettet med fedrene deres da han sa til Abraham: ‘I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.’ 

Like fullt er det ikke frelse i Abrahams pakten, frelsen er kun tilgjengelig i Jesu forsoningsverk. Men folket og landet er kollektivt utvalgt av Gud til å tjene i Hans frelsesplan.

Refleksjonsspørsmål -Pakten

1. – En pakt må inngås mellom to parter, hvorfor inngår Gud pakten med seg selv slik vi kan lese i 1 Mos 15, 7-18?

2. – Gjelder pakten som Gud inngår med Abraham fortsatt og hvorfor i så fall?

3. – Hva menes med erstatningsteologi, og hvorfor er det perspektivet feil?

4. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?

1 Mos 48, 4 «… Jeg gir etterkommerne dine dette landet til en evig eiendom.». 

Sentralt i utvelgelsen av Israel står også det fysiske landet. Helt fra begynnelsen, da Gud åpenbarte for Abraham sin vilje og plan om frelse for menneskeheten, var landet en del av planen. At Gud har gitt det jødiske folk et konkret land kan være utfordrende for mange, men det er faktisk landet som har vært navet i denne frelsesplanen hele veien. Oppfyllelsen av Guds plan handler i stor utstrekning om folkets tilstedeværelse i landet. Helt fra Abrahams tid har landet vært det samme, selv om grensene og utstrekningen har variert. 

Landet ligger i skjæringspunktet mellom tre kontinenter/verdensdeler, Afrika, Asia og Europa. 

Det var en strategisk lokasjon for et Evangelium som skulle forkynnes fra Jerusalem og til jordens ender. Perspektivet Bibelen gir oss når det gjelder landet er at det tilhører Han, Han gir det så videre til det jødiske folk. Bibelen er i grunn overveldende tydelig bare, i 1.Mosebok leser vi:

Tabell 1. Bibelvers om landet

Guds Ord bekrefter at Han vil gi dem landet: 

Tabell 2. Bibelvers om landet, forts.

Refleksjonsspørsmål- Landet

1. – Gud uttaler tydelig at landet er viktig, og begrunner det flere steder gjennomgående i bibelen. Hvorfor vektlegger Gud dette så tydelig?

2. – På hvilken måte spiller landet en rolle i jødenes historie?

3. – Hva er ditt forhold til dagens Israel?

4. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?

Matt 5, 35 «… det er den store kongens by». 

Jesus sier i Matt 5 at vi ikke skal sverge ved jorden, for det er Guds fotskammel og vi skal heller ikke sverge ved Jerusalem for det er den store Konges by. Det er interessant at Jesus sier at jordkloden er å regne for Guds fotskammel, mens byen Jerusalem regner han som sin egen by. 

Jerusalem nevnes over 800 ganger i Bibelen, hvorav 600 i Gamle Testamentet og 200 i Det Nye Testamentet. Jerusalem – på hebraisk «Jerushalaim» – betyr «fredens by».

Alle de store hendelsene i Guds frelsesplan finner sted i denne byen. Da Gud kalte Abraham og utfordret hans tro fikk han beskjed om å dra til Moriah berget, det var der han skulle bekjenne sin tro på Herren vår Gud som gjør de «døde levende». Etter Guds instruksjon salte Abraham opp eslene, tok med seg sin sønn Isak og tjenere og satte kursen mot dette berget. 

Bibelen forteller oss at etter flere dagers reise kommer Abraham frem til Moriah, ved foten av fjellet lar han tjenerne og eslene bli igjen. Herfra går han opp bergsiden med sønnen sin. Offeralteret blir bygd og Abraham løfter kniven over sin løftes sønn Isak, han trodde på den Gud som gjør de døde levende.  

1 Mosebok 22, 11: Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin. 

Det er mye mulig at Abraham på dette tidspunktet ser profetisk inn i fremtiden, til den dagen da Gud skulle ofre sin egen sønn. Kanskje så han på den samme høyden to tusen år inn i fremtiden Guds eget offerlam hengende på korset og som roper ut «Det er fullbrakt». I alle fall sier Jesus: «Abraham så min dag og han gledet seg». Etter all sannsynlighet ligger dette Moriah berget midt i det som senere skulle bli byen Jerusalem. 

Det første tempelet bygges i Jerusalem

Tusen år senere gjør kong David byen til sentrum for den jødiske nasjonen, og her bygges templet hvor Gud bor midt iblant sitt folk. Innenfor tempelets forgård og det hellige, var det aller helligst hvor Gud var tilstede ved sin shekina sky, herlighets skyen. Det var denne skyens komme som gjorde at prestene falt på sine ansikt da Salomo innviet tempelet (2 Krøn 5, 13 -14). 

Jerusalem, episenteret for Guds store frelsesplan

Ytterligere tusen år senere i denne byens historie fullføres det som Abraham så, – det som skulle bli episentret i Guds store frelsesplan. Etter å ha båret korset gjennom byens gater, korsfestes Guds fullkomne offer som var Jesus i vårt sted, i Jerusalem. Det er fullbrakt! Dette kunne ikke skje i Nasaret, Betlehem eller Jaffa. Dette måtte skje i Guds egen by. Jesus gravlegges og står opp igjen i denne byen. 

Kort tid senere reiser Han hjem til Faderen fra Oljeberget med utsikt over denne byen. Senere, mens disiplene og de troende er samlet på Øvresalen kommer Den Hellige Ånd over dem. Det er denne byens gater som er vitne til denne historiske viktige åndsutgytelsen. Fra Jerusalem går evangeliet ut til jordens ender (Apgj 2, 1 – 4). 

Kirken venter på at Jesus en dag skal komme tilbake, det står at hvert øye skal se Ham. Det er ingen tvil om hvor han kommer tilbake. Apostlenes gjerninger 1, 8 – 11 sier: 

 «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» 

Profeten Sakarja sier det slik i kapittel 14, 4: «Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett mot Jerusalem, i øst.» 

Gud har utvalgt denne byen til å være hans egen by hvor han gjennomfører sitt fullkomne frelsesverk og sin frelsesplan.

Refleksjonsspørsmål- Jerusalem

1. – Hvilke bibelske hendelser har utspilt seg i Jerusalem gjennom tidene?

2. – Hvilke løfter er talt ut over Jerusalem som by?

3. – Vil byen Jerusalem spille en rolle i fremtiden?

4. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?

 Rom 11, 11: «… deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene …». 

Bibelens hovedbudskap er forsoningen – Jesu lidelse, stedfortredende død og oppstandelse. Enkelt kan vi si at korset kaster lys over alle øvrige sannheter som Bibelen beskriver. 

Mer enn 700 år tidligere profeterer Jesaja om Jesu lidelse og død på korset og sier:  

Jes 53, 4-5   Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.

Ved deres første møte gjenkjenner Døperen Johannes Jesus som sonofferet. 

Joh 1, 29 Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»

Gjennom kirkehistorien har anklagen «Dere myrdet Jesus» vært en drivkraft i forfølgelse av det jødiske folk. Den kjente kirkefaderen Johannes Krysostomos (349 – 407 e.Kr) forkynte:

«Jødene er de mest verdiløse av alle mennesker … De tilber djevelen, religionen deres er en sykdom. Jødene er de stinkende drapsmenn av Kristus, og det finnes ikke noen tilgivelse for å ha tatt livet av Gud, ikke noen overbærenhet eller nåde. Kristne behøver ikke engang å holde opp med sin hevntørst, og jøden er nødt til å leve i tjenerforhold for resten av sitt liv. Gud har alltid hatet jødefolket, og det er pålagt enhver kristen, det vil si: Det er enhver kristens soleklare plikt – å hate jødene.»

Krysostomos representerte dessverre ikke unntaket, men heller regelen. Store deler av kirken var preget av forakt og fiendskap mot det jødiske folk. Vi ser også at en mangelfull og fordreid forståelse av Bibelske tekster, kan få uhyggelige konsekvenser for oppblomstring av antisemittisme – slik som sitatet fra Johannes Krysostomos uttrykker det. Derfor vil vi i dette kapittelet se nærmere på noen av disse tekstene, og se hvordan Bibelen selv kaster lys over dem. I dag pågår det en oppvåkning og omvendelse blant kristne over hele verden på tvers av kirkesamfunnene. Man erkjenner at frelsen kommer fra jødene og at vi står i gjeld til dem.

Apostlene Peter og Paulus hadde en helt annerledes forståelse av jødene og Jesu død. Det vi nå skal se på, omtaler Paulus som et mysterium eller en hemmelighet:

Rom 11, 25 Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall.

Profeten Esekiel bruker ikke begrepet forherdet, men at Gud har skjult sitt ansikt: 

Esekiel 39, 28 -29 Da skal de kjenne at jeg er Herren deres Gud. Jeg sendte dem i eksil til folkeslagene, men fører dem igjen sammen i deres eget land. Jeg lar ingen av dem bli tilbake der. Jeg vil ikke lenger skjule ansiktet for dem, for jeg øser ut min Ånd over Israels hus, sier Herren Gud.

Her inviteres vi inn i Guds eget hjerte, og aner smerten det må være for en Far å skjule sitt ansikt for sine barn som han elsker så inderlig – folket Han har utvalgt for å bringe Guds frelser til verden. Mot dette bakteppet blir det mening i Peters tale til den jødiske forsamlingen etter at en lam mann var blitt helbredet:

Apg 3, 12   Da Peter så det, begynte han å tale til folket: «Israelitter, hvorfor er dere forundret over dette? Hvorfor stirrer dere på oss som om det var vår egen kraft eller fromhet som gjorde at denne mannen kan gå? 

Videre forkynner Peter:

 Apg 3, 13–15   Nei, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus. Dere utleverte ham og fornektet ham for Pilatus, som hadde besluttet å gi ham fri. Dere fornektet Den hellige og rettferdige og ba om å få løslatt en morder. Men livets opphavsmann drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde, det er vi vitner om.

Legg merke til hvordan hans tale fortsetter. Den er fullstendig fri for anklager, og tvert imot omtaler han dem som brødre:

Apg 3, 17   Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres. (NO 2011)

Videre forklarer han at dette var forutsagt av profetene og hvordan Guds hensikt på denne måte gikk i oppfyllelse:

Apg 3, 18   Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans salvede skulle lide.

Å gi en fornuftig forklaring på hvorfor Gud har valgt å gjøre det slik, er kanskje ikke mulig. Paulus omtaler det som en «hemmelighet» eller «mysterium» som er blitt åpenbart. Paulus bruker ordet «hemmelighet» 27 ganger i Det nye testamentet om store sannheter i Guds rike som frelsen (Rom 16, 25), Evangeliet (Ef 3, 1-9), og om Kirken (Ef 3, 1-9 og 5, 32) for å nevne noen. Selv om vi ikke alltid klarer å forstå dybdene i disse hemmelighetene, vil Paulus at vi skal kjenne dem og sier; «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne «hemmeligheten», så dere ikke skal være kloke i egne øyne …» (Rom 11, 25). Gud åpenbarer ikke noe som vi ikke kan se eller begripe. Den hellige ånd hjelper oss, slik at vi kan forstå Guds planer og hensikter, på samme måten som vi i tro kan forstå hvordan verden er skapt ved Guds ord (Hebr 11, 3). 

Når Peter forklarer jødenes delaktighet i Jesu død, må vi forstå at det ikke er noe ønske om å holde dem alene ansvarlig skyldige, slik vi er vant til å tenke på det. Peter tydeliggjør dette når han taler til kirken under bønnesamlingen etter truslene fra øversteprestene og de eldste: 

Apg 4, 27-28 Ja, i denne byen slo de seg sannelig sammen mot din hellige tjener Jesus, som du salvet. Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med folkeslagene og Israels stammer – alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.

Som vi ser var både Herodes, Pontius Pilatus, hedningefolk og Israels folk delaktige. Jesajas’ profeti vi startet dette kapittelet med – fortsetter med å beskrive dette slik: «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» (Jes 53, 6). Dypest sett er vi alle skyldige! Nøkkelen til å forstå det store drama Jesu død på korset representerer, er likevel som Peter uttrykker det: «… alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.» Dypest sett kunne ingen drepe Jesus, slik Jesus selv uttrykker det overfor disiplene sine: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Joh 10, 18). For en frelser vi har!

Når vi aksepterer at Gud har gjort et valg, altså mysteriet med å gjemme sitt ansikt for jødene for at frelsen derved skulle komme til hedningene, blir det lettere å forstå Israel og det jødiske folk i Guds store frelsesplan – som Pauls skriver om i Romerbrevet 9 – 11. 

Videre åpenbarer talen kommende viktige hendelser:

Apg 3, 19-21   Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut. Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.

Det er vanskelig å forstå teksten ovenfor på noen annen måte enn at dette folket må vende om til Gud, og tro på Hans salvede – Messias/Kristus – før Faderen kan «sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus». Dette illustrerer hvordan Gud ikke er ferdig med dette folket.

Apostelen Paulus underviser i Romerbrevet kap 9, 10 og 11 om det jødiske folk. I kapittel 11 forklarer han menigheten i Rom om jødenes fall som brakte oss frelsen. Hele fem ganger er han innom dette i samme kapittel, og gir kirken et uomtvistelig budskap som bør fylle oss alle med ydmykhet. Han stiller et innsiktsfullt spørsmål for å fange vår oppmerksomhet, og gir samtidig et entydig svar: 

Rom 11, 11 Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene … 

Rom 11, 12    Når deres fall har ført til rikdom for verden … 

Rom 11, 15   For om deres forkastelse er til forlikelse for verden … 

(Bibelen – Guds ord, Hermon forlag) 

Ut fra den greske grammatikken i dette verset (v15) kan man argumentere både for at det gjelder deres forkastelse av Messias eller at Gud har forkastet dem. Men ut fra budskapet i teksten som helhet, harmonerer det med resten av kapittelet der det går klart frem at det er jødenes forkastelse av Messias som ledet til forsoning for verden.

Rom 11, 28–30   På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 

Rom 11, 30 Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått barmhjertighet fordi de andre var ulydige.

Slik apostlene legger det ut kan vi si at majoriteten av jødene sa nei til Jesus, for at vi skulle få muligheten til å si ja. 

Salme 118, 22-24 forkynner:

Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!

Jesus oppsummerer jødenes helt sentrale rolle i den store frelseshistorien i Joh 4, 22: Frelsen kommer fra jødene.

Guds Ord viser oss at det var Guds plan at jødene skulle ofre Jesus, som gav sitt liv for oss. Dette er kjernen i at Frelsen kommer fra jødene Joh. 4, 22, det viser oss at dette folket har betalt en ufattelig pris for verdens frelse.

Refleksjonsspørsmål

1. – Hvorfor sier Peter i Apg 3, 13 -15 at det var jødene som korsfestet Kristus?

2. – På hvilken måte kan vi forstå at dette var Guds plan fra begynnelsen av? 

   Se Rom 11, 11-12

3. – Hvilken rolle spiller denne åpenbaringen i Israel og jødenes historie?

Esekiel 36, 24 – 25: Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene.. 

Det har aldri tidligere skjedd at et folk har blitt fordrevet fra sitt hjemland, for senere å komme tilbake til sitt hjemland nesten totusen år senere. Men dette er jødenes historie. 

Gjennom hele perioden under diasporaen (landflyktigheten, hvor jødene ble spredd ut over hele verden i år 70 e.Kr) har jødene bedt «Neste år i Jerusalem». Årsaken til denne bønnen har vært forankret i løftene om at de en dag skulle komme hjem slik nesten alle profetene taler om i Bibelen. 

Det hevdes iblant at Bibelens løfter om å bringe jødene hjem til landet handler om hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon 538 f.Kr. og ikke dagens immigrasjon av jøder til Israel. Det er riktig at Bibelen taler om at jødene skal komme hjem fra Babylon etter 70 års fangenskap, det er disse profetiene av Jeremia som Daniel leser i Daniel kapittel 9, 1-2: 

I det første året Dareios, sønn av Ahasveros, var konge – han var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket – i det første regjeringsåret hans la jeg, Daniel, merke til i bøkene hvor mange år Jerusalem skulle ligge i ruiner ifølge Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år. 

Imidlertid taler Bibelens profeter om en gjeninnsamling av jødene som skal skje fra mange land, fra «jordens ytterste ender». Denne hjemkomsten passer ikke med profetiene om avslutningen av det babylonske fangenskap. Derimot passer de godt til dagens situasjon hvor jødene kommer hjem fra nesten hele verden.

Jesaja 43, 1 – 6: «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i stedet for deg. Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i stedet for deg og folkeslag for ditt liv. Vær ikke redd, for jeg er med deg! Fra øst vil jeg hente din ætt, og fra vest vil jeg samle deg. Jeg sier til nord: «Gi fra deg!» og til sør: «Hold ikke tilbake!» Hent mine sønner fra det fjerne, mine døtre fra jordens ende, 

Jeremia 31, 8 – 10: Se, jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, gravide og fødende kvinner; de vender tilbake i store flokker. De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler. For jeg er en far for Israel, og Efraim er min førstefødte sønn. Hør Herrens ord, dere folkeslag! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle og vokte det slik en gjeter vokter sin flokk.

Profeten Amos avslutter kapittel 9 med disse ordene:

Amos 9, 14 – 15: Da vil jeg vende skjebnen for mitt folk Israel. De skal bygge opp igjen ødelagte byer og bo i dem. De skal plante vinmarker og drikke vinen. De skal anlegge hager og spise frukten. Jeg planter dem i deres egen jord, og de skal aldri mer rykkes opp av jorden jeg har gitt dem, sier Herren din Gud. 

Disse løftene bekrefter forståelsen av at Gud har lovt å bringe jødene hjem fra den verdensvide fordrivelsen som begynte i år 70 og 135 e.Kr. Det var altså ikke bare hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon som profetene talte om, men også diasporaen som har vart frem til i dag. Profeten Amos skriver her at de skal aldri mer rykkes opp fra sitt land, med andre ord kan det ikke være hjemkomsten fra Babylon han taler om. 

Den britiske predikanten Charles H. Spurgeon, kjent som «predikantenes fyrste» talte i Metropolitan Tabernacle i Newington i 1864: 

«Det er dager som skal komme som vi ivrig kan vente på. Det er dagen da kunnskapen om Herren skal dekke jorden slik som vannet dekker havet. Det er også en annen dag, da Israel skal bli gjenopprettet til hennes eget land. Jeg tror ikke vi tilstrekkelig forstår viktigheten av jødenes gjenopprettelse, vi tenker ikke nok på det. 

Charles H. Spurgeon, 1864

Charles H. Spurgeon sier videre: 

«Om det er noe som det er gitt løfte om i Bibelen så er det dette. Jeg kan ikke forestille meg at du kan lese Bibelen uten klart å se at det vil bli en gjenopprettelse av Israels barn. En dag kommer, ja den er allerede på vei, da hele verden skal se den sanne verdigheten til den utvalgte ætten og søke fellesskap med dem. Fordi Herren har velsignet dem.»  Pakten Gud gjorde med Abraham, hvor hele verden skulle bli velsignet gjennom hans ætt er ikke tilbakekalt. Himmel og jord skal forgå, men den utvalgte nasjonen skal ikke bli fjernet fra «minneboken» (book of remembrance). Herren har ikke forkastet sitt folk, Han har ikke gitt dem noe skilsmissebrev. Han har ikke fjernet dem. I en liten vrede har har skjult sitt ansikt for dem, men med stor nåde vil Han samle dem. O tid, fly av gårde med raske vingeslag og bring denne lykkebringende dagen. 

– Charles H. Spurgeon 6. desember 1863 – Metropolitan Tabernacle, Newington

Det vil bli en innfødt regjering igjen, det vil nok en gang bli en konkret politisk stat; en innfødt regjering vil bli etablert, og en konge skal regjere. Israel er nå blitt fremmedgjort for sitt eget land. Hennes sønner, selv om de aldri kan glemme Palestinas hellige støv, dør i håpløs distanse fra hennes innviede kyster. Men det skal ikke bli slik for evig, for hennes sønner skal igjen glede seg i henne; hennes land skal igjen bli kalt Beulah, for som en ung mann gifter seg med en jomfru slik skal hennes sønner gifte seg med henne. «Jeg vil plassere deg i ditt eget land», er Guds løfte til dem». 

 – Charles H. Spurgeon, 16. juni 1864 Metropolitan Tabernacle, Newington

Og slik ble det, 14.mai 1948 ble staten Israel, det jødiske hjemland gjenopprettet etter 2000 år i landflyktighet.

Bibelen gir løfte om at når Gud bringer det jødiske folket hjem, så vil han først gjenopprette dem som en nasjon og deretter vil det skje en åndelig gjenopprettelse. Et bilde på denne prosessen kan være da Gud skapte mennesket i 1 Mosebok 2, 7 «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.» Først skapte Gud en kropp, deretter blåste han livsånde inn i han. 

Profeten Esekiel beskriver dette i kapittel 36, 23 – 28: 

Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem. 

Gud vil altså åpenbare sin hellighet for nasjonene, når jødene kommer hjem:     

Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. 

Deretter vil Han gjøre sitt verk i deres hjerter: 

Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem. Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.» 

Israels gjenopprettelse er knyttet til  høsten (hedningefolkenes frelse)

Paulus bekrefter i Romerbrevet 11 at dette vil finne sted: 

Rom 11, 12. 15: Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? 15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død! 

Rom 11, 25 – 26: Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.

Paulus beskriver her at en delvis, midlertidig forherdelse vil fjernes fra jødefolket når hedningen er «kommet med i fullt tall». Deretter kommer hele Israel til å bli frelst. Dette er et kolossalt løfte som skriften gir om dette folkets fremtid. Dette harmonerer med andre løfter i Guds Ord. 

Folket vil ønske Jesus velkommen

Jesus selv profeterte i Matteus 23, 37: Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. 38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! 39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’» 

Jesus selv profeterer at det kommer en dag da dette folket skal si

«Baruch haba beshem Adonai» 

«Velsignet er han som kommer i Herrens navn!».

Profeten Sakarja sier det slik i kapittel 12, 10: 

«Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.» 

Profetene, Jesus og apostlene er tydelige på at dette folket har løfte om en åndelig vekkelse og frelse som ingen annen nasjon.

Refleksjonsspørsmål- Gjenopprettelsen

1. – Hva går gjenopprettelsen ut på ut fra Guds ord.

2. – Hva skal til for at vi kan si at Israel er helt og fullt gjenopprettet?

3. – Hva sier Herren om gjenopprettelsen av jødene som folk og Israel som land?

4. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?

Salme 83, 5: De sier: «Kom, la oss utslette dem som folk, så Israels navn ikke lenger blir husket!»

Første gang vi møter den jødiske nasjon som et folk er i 2. Mosebok kapittel 1. Her treller de under en ond Farao. Gjennom hele dette folkets historie har det alltid vært krefter som ville ødelegge og utslette dem. I Bibelen leser vi om for eksempel Amalekittene, Goliat, Haman, i Nehemja leser vi om Sanballat og Tobias som «tok det ille opp at det hadde kommet en mann som ville israelittene vel».

Jødehat eller antisemittisme blir iblant omtalt som det «evige hatet» eller «det eldste hatet». Så lenge det har eksistert jøder, ja så lenge har dette fiendskapet mot dem eksistert. Man finner dette hatet i ulike deler av samfunnet, i ulike religioner, i ulike politiske ytterligheter og blant ulike etniske grupper. Det finnes ikke noen rasjonell forklaring på dette fenomenet, iblant kan det være behovet for en syndebukk, men ikke alltid. Iblant kan det være misunnelse, men ikke alltid. Dette eldgamle hatet er drevet frem av den åndelige kampen som pågår imot dette folket.

Salme 83, 1 – 5: En sang. En salme av Asaf. Gud, hold deg ikke i ro, vær ikke stille og taus, Gud! Dine fiender buldrer! De som hater deg, løfter hodet. De legger listige planer mot ditt folk, de rådslår med hverandre mot dem du verner. De sier: «Kom, la oss utslette dem som folk, så Israels navn ikke lenger blir husket!» 

Asaf viser her en forbindelse mellom hatet mot Gud og hatet mot jødene. Det er vanskelig å forstå hatet mot jødene uten å se den åndelige kampen de er gjenstand for.

I 2. mosebok 17, 8-15 leser vi om Amalekittene som angriper jødene og det er som om det pågår en troskamp hvor Moses må få hjelp av Aron og Hur til å løfte hendene slik at Israel kan vinne. Fortellingen om denne hendelsen avsluttes i vers 15 og 16: Da bygde Moses et alter og kalte det «Herren er mitt banner».  Han sa: «En hånd på Herrens banner! Herren skal kjempe mot amalekittene fra slekt til slekt.» Amalekittene har i Bibelen blitt som en inkarnasjon av hatet og fiendskapet mot jødene, og Gud gir løfte om Han vil beskytte sitt folk.

Guds Ord gir oss en rekke eksempler på denne kampen mot jødene. Da jødene levde i landflyktighet i det persiske riket gikk budet ut om å utrydde dem. Vi leser I Esters bok:

Ester 3, 8-9 Da sa Haman til kong Xerxes: «Det finnes et folk som bor spredt og for seg selv blant de andre folkene i alle provinsene i riket ditt. Lovene deres er forskjellige fra lovene til alle andre folk, og de holder ikke kongens lover. Det er ikke en konge verdig å la dem være i fred. Dersom kongen finner det for godt, så la det kunngjøres skriftlig at man skal gjøre ende på dem. Ti tusen talenter sølv skal jeg da kunne veie opp og gi til tjenestemennene dine, så de kan legge det i kongens skattkammer.»

Ester 3, 13 Så gikk det ut brev med ilbud til alle kongens provinser om å utrydde, drepe og gjøre ende på alle jøder, både unge og gamle, barn og kvinner, på en og samme dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, det er måneden adar. Eiendommene deres skulle plyndres.

Nehemja beskriver perioden da jødene kom hjem fra fangenskapet for å gjenreise Jerusalem. Tekstene har mange paralleller til hva vi ser i dag.

Nehemja 2, 10 Sanballat fra Horon og embetsmannen Tobia fra Ammon fikk høre dette. De tok det ille opp at det hadde kommet en mann som ville israelittene vel.

Nehemja 4, 1 Da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge opp muren, ble han sint; han var fra seg av raseri. Han spottet judeerne 2 og sa til landsmennene sine og til hæren i Samaria: «Hva er det disse elendige judeerne driver på med? Skal de bygge opp igjen, ofre og fullføre på én dag? Kan de gjøre de brente steinene i grushaugene levende?» 3 Tobia fra Ammon, som var sammen med ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper oppå, river den steinmuren ned.»

Nehemja 4, 7 Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene nå var i ferd med å fylles, ble de rasende. 8 Alle slo seg sammen for å gå til krig mot Jerusalem og skape forvirring der.

Bibelens forklaring på det irrasjonelle hatet

I Johannes Åpenbaring kapittel 12 beskrives en krig mellom en drage og en kvinne: 

Johannes Åpenbaring 12, 1- 5: Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner. Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden. Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. Da fødte hun et guttebarn som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone.»

I Bibelen er slangen eller dragen et vanlig bilde på satan, kvinnen her er med barn og føder et guttebarn som en dag skal styre folkeslagene. Gutten er opplagt Jesus, men hvem er kvinnen? Hun er kledd i solen med månen under sine føtter og med en krans av stjerner. Dette bilder kjenner vi igjen fra Josef som omtaler sin familie, datidens jøder. Kvinnen som føder guttebarnet, er nok det jødiske folket som fødte Jesus. I teksten ser vi at dragen forsøker «å sluke barnet». Senere i kapittelet kommer det frem at det er ikke bare barnet dragen er ute etter. Vi leser videre at dragen angriper kvinnen.

Johannes Åpenbaring 12, 13- 17. Da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. Men hun fikk de to vingene til den store ørnen, så hun kunne fly ut i ødemarken til sitt sted og få den maten hun trenger i én tid og tider og en halv tid, langt borte fra slangen. Ut av gapet spydde slangen vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort i strømmen. Men jorden kom kvinnen til hjelp: Den åpnet munnen og slukte elven som dragen hadde spydd ut av gapet sitt. Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus.

Dragen, satan forfølger kvinnen eller det jødiske folket som fødte guttebarnet. Jødene ble redskapet til å ikke bare bringe frelse til menneskeheten, men også til at slangens hode skulle bli knust slik det står i 1. Mosebok 3.15. Derfor blir dette folket en målskive for den onde. Gud selv har inngått en kollektiv pakt med dem og de er hans redskap her i verden. Derfor fører den onde krig mot dem. Dette har materialisert seg gjennom antisemittisme og jødehat gjennom hele historien til det jødiske folk. I vers 17 står det om at dragen også fører krig «mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus». Hvem er de andre i hennes ætt som holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus? Det må jo være oss kristne. Både jødefolket og kirken befinner seg i den åndelige kampen.

Jesus har jo vunnet kampen mot hele fiendens hær en gang for alle på korset. Bibelens beskrivelse av endepunktet for denne krigen er detaljert og viser hvor suveren Herren er fra begynnelse til slutt.

Refleksjonsspørsmål- Kampen

1. – Finnes det jødehat i dag og hvordan arter det seg?

2. – Hvordan vil du beskrive årsakene til antisemittismen?

3. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?

Rom 15, 27 De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. For siden folkeslagene har fått del i deres åndelige gaver, skylder de også å hjelpe dem med det som kroppen trenger.

Dersom Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, dersom dette folket er redskapet som har brakt Guds rike og frelse til verden, dersom Gud bringer dem hjem i våre dager og dersom Guds Ord maner oss til å be for dem så er det opplagt at Israel angår oss. Paulus underviser i Romerbrevet om jødenes rolle i Guds frelsesplan, hans konklusjon er at vi som hedningkristne står i gjeld til dem. Han samler inn til en gave til «de hellige i Jerusalem» og han skriver

Rom 15, 25- 27 Men nå drar jeg til Jerusalem med hjelpen til de hellige der. For menighetene i Makedonia og Akaia har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. For siden folkeslagene har fått del i deres åndelige gaver, skylder de også å hjelpe dem med det som kroppen trenger.

Paulus peker her på at fordi kirken har fått del i jødenes åndelige gaver så står vi i gjeld til dem, ja vi skylder (annen oversettelse sier «plikter») å hjelpe dem på det materielle plan. 

Jesus forteller i Lukasevangeliet om den bortkomne sønn, historien beskriver så gripende hvordan faren ventet på sønnen som kom hjem. Hele historien får en bismak og bringer et ubehag når vi leser om den hjemmeværende sønnen som ikke ønsket sin bror velkommen. Dette kan minne om hvordan den kristne kirke forholder seg til jødene som i dag kommer hjem til Israel. Til tross for at jødenes hjemkomst og Israels gjenopprettelse er et av de mest forutsagte hendelsene i Bibelen om vår tid, og til tross for at jødene har levd i landflyktighet i to årtusener og nå endelig kommer tilbake til sitt hjemland, så forholder betydelige deler av den globale kirke seg likegyldige til Israel. 

Menighetens kall

Som etterfølgere og disipler av Jesus er vi kalt til å være Guds medarbeidere. Det Han er opptatt av, skulle også engasjere oss. Guds Ord sier i Jeremia 32, 41 «Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet.» Når Gud bringer jødene hjem og planter dem i landet av hele sin sjel og hjerte, så skulle det berøre og bevege alle kirker. Historisk har hedninger som misjonerer overfor jøder med tvangskonvertering vært med å ødelegge relasjonen mellom jøder og kristne. Nesten ingen messianske jøder i dagens Israel bruker begrepet kristne om seg selv, de omtaler heller ikke sine forsamlinger som kirker. Det illustrerer denne aktuelle problemstillingen.

Derimot har ekte kjærlighet og omsorg forvandlet relasjonen mellom kristne og jøder i Israel de siste tiårene. Her har utviklingen vært formidabel på kort tid. Da Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, IKAJ ble etablert i 1980 var det en dyp skepsis mot kristne. Førtien år senere bringer Israels president, statsminister, utenriksminister, forsvarsminister og turistminister sine hilsener og takkevideoer til IKAJs Løvhyttefest-arrangement i Jerusalem. Unisont bringer de takk for den kristne kjærligheten og støtten. 

Siden Bibelen forteller oss at vi har fått frelsen og Guds Ord fra dette folket er det åpenbart en spesiell forbindelse i Guds plan mellom jødefolket og Hans kirke. Bibelen kaller oss til å gi dem trøst, forbønn og velsignelse. 

Tabell 3. Kallet til å be og tale

En brutal illustrasjon på viktigheten av dette aspektet er at dersom kirken ikke hadde vært preget av erstatningsteologi og antisemittisme ville trolig Holocaust aldri funnet sted på det kristne kontinentet Europa.

Dette folket og denne nasjonen angår alle oss kristne, både individuelt og som kirker. Gud inviterer oss til å bli Hans medarbeidere også på dette området. Vi bør ikke være tause tilskuere når fiendskapet mot jødene gir seg til kjenne. La oss heller stå frimodig opp med barmhjertighet og omsorg for dette folket som har lidd så mye. De har båret en tung byrde av folkeslagenes fiendskap og avvisning gjennom historien, en byrde ingen annen nasjon har måtte bære. Denne prisen har de betalt for at Guds løfte til Abraham skulle oppfylles: I deg skal alle slekter på jorden velsignes.

Refleksjonsspørsmål- Menighetens kall

1. – Kan vi snakke om at menigheten står i gjeld til jødene?

2. – På hvilken måte kan kirken/menighetene velsigne Israel?

3. – Hva kan du gjøre for å støtte Guds plan med Israel?

4. – Hvilke bibelvers talte spesielt til deg?