- Jesus

 Rom 11, 11: «… deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene …». 

Bibelens hovedbudskap er forsoningen – Jesu lidelse, stedfortredende død og oppstandelse. Enkelt kan vi si at korset kaster lys over alle øvrige sannheter som Bibelen beskriver. 

Mer enn 700 år tidligere profeterer Jesaja om Jesu lidelse og død på korset og sier:  

Jes 53, 4-5   Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.

Ved deres første møte gjenkjenner Døperen Johannes Jesus som sonofferet. 

Joh 1, 29 Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»

Gjennom kirkehistorien har anklagen «Dere myrdet Jesus» vært en drivkraft i forfølgelse av det jødiske folk. Den kjente kirkefaderen Johannes Krysostomos (349 – 407 e.Kr) forkynte:

«Jødene er de mest verdiløse av alle mennesker … De tilber djevelen, religionen deres er en sykdom. Jødene er de stinkende drapsmenn av Kristus, og det finnes ikke noen tilgivelse for å ha tatt livet av Gud, ikke noen overbærenhet eller nåde. Kristne behøver ikke engang å holde opp med sin hevntørst, og jøden er nødt til å leve i tjenerforhold for resten av sitt liv. Gud har alltid hatet jødefolket, og det er pålagt enhver kristen, det vil si: Det er enhver kristens soleklare plikt – å hate jødene.»

Krysostomos representerte dessverre ikke unntaket, men heller regelen. Store deler av kirken var preget av forakt og fiendskap mot det jødiske folk. Vi ser også at en mangelfull og fordreid forståelse av Bibelske tekster, kan få uhyggelige konsekvenser for oppblomstring av antisemittisme – slik som sitatet fra Johannes Krysostomos uttrykker det. Derfor vil vi i dette kapittelet se nærmere på noen av disse tekstene, og se hvordan Bibelen selv kaster lys over dem. I dag pågår det en oppvåkning og omvendelse blant kristne over hele verden på tvers av kirkesamfunnene. Man erkjenner at frelsen kommer fra jødene og at vi står i gjeld til dem.

Apostlene Peter og Paulus hadde en helt annerledes forståelse av jødene og Jesu død. Det vi nå skal se på, omtaler Paulus som et mysterium eller en hemmelighet:

Rom 11, 25 Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall.

Profeten Esekiel bruker ikke begrepet forherdet, men at Gud har skjult sitt ansikt: 

Esekiel 39, 28 -29 Da skal de kjenne at jeg er Herren deres Gud. Jeg sendte dem i eksil til folkeslagene, men fører dem igjen sammen i deres eget land. Jeg lar ingen av dem bli tilbake der. Jeg vil ikke lenger skjule ansiktet for dem, for jeg øser ut min Ånd over Israels hus, sier Herren Gud.

Her inviteres vi inn i Guds eget hjerte, og aner smerten det må være for en Far å skjule sitt ansikt for sine barn som han elsker så inderlig – folket Han har utvalgt for å bringe Guds frelser til verden. Mot dette bakteppet blir det mening i Peters tale til den jødiske forsamlingen etter at en lam mann var blitt helbredet:

Apg 3, 12   Da Peter så det, begynte han å tale til folket: «Israelitter, hvorfor er dere forundret over dette? Hvorfor stirrer dere på oss som om det var vår egen kraft eller fromhet som gjorde at denne mannen kan gå? 

Videre forkynner Peter:

 Apg 3, 13–15   Nei, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus. Dere utleverte ham og fornektet ham for Pilatus, som hadde besluttet å gi ham fri. Dere fornektet Den hellige og rettferdige og ba om å få løslatt en morder. Men livets opphavsmann drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde, det er vi vitner om.

Legg merke til hvordan hans tale fortsetter. Den er fullstendig fri for anklager, og tvert imot omtaler han dem som brødre:

Apg 3, 17   Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres. (NO 2011)

Videre forklarer han at dette var forutsagt av profetene og hvordan Guds hensikt på denne måte gikk i oppfyllelse:

Apg 3, 18   Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans salvede skulle lide.

Å gi en fornuftig forklaring på hvorfor Gud har valgt å gjøre det slik, er kanskje ikke mulig. Paulus omtaler det som en «hemmelighet» eller «mysterium» som er blitt åpenbart. Paulus bruker ordet «hemmelighet» 27 ganger i Det nye testamentet om store sannheter i Guds rike som frelsen (Rom 16, 25), Evangeliet (Ef 3, 1-9), og om Kirken (Ef 3, 1-9 og 5, 32) for å nevne noen. Selv om vi ikke alltid klarer å forstå dybdene i disse hemmelighetene, vil Paulus at vi skal kjenne dem og sier; «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne «hemmeligheten», så dere ikke skal være kloke i egne øyne …» (Rom 11, 25). Gud åpenbarer ikke noe som vi ikke kan se eller begripe. Den hellige ånd hjelper oss, slik at vi kan forstå Guds planer og hensikter, på samme måten som vi i tro kan forstå hvordan verden er skapt ved Guds ord (Hebr 11, 3). 

Når Peter forklarer jødenes delaktighet i Jesu død, må vi forstå at det ikke er noe ønske om å holde dem alene ansvarlig skyldige, slik vi er vant til å tenke på det. Peter tydeliggjør dette når han taler til kirken under bønnesamlingen etter truslene fra øversteprestene og de eldste: 

Apg 4, 27-28 Ja, i denne byen slo de seg sannelig sammen mot din hellige tjener Jesus, som du salvet. Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med folkeslagene og Israels stammer – alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.

Som vi ser var både Herodes, Pontius Pilatus, hedningefolk og Israels folk delaktige. Jesajas’ profeti vi startet dette kapittelet med – fortsetter med å beskrive dette slik: «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» (Jes 53, 6). Dypest sett er vi alle skyldige! Nøkkelen til å forstå det store drama Jesu død på korset representerer, er likevel som Peter uttrykker det: «… alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.» Dypest sett kunne ingen drepe Jesus, slik Jesus selv uttrykker det overfor disiplene sine: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Joh 10, 18). For en frelser vi har!

Når vi aksepterer at Gud har gjort et valg, altså mysteriet med å gjemme sitt ansikt for jødene for at frelsen derved skulle komme til hedningene, blir det lettere å forstå Israel og det jødiske folk i Guds store frelsesplan – som Pauls skriver om i Romerbrevet 9 – 11. 

Videre åpenbarer talen kommende viktige hendelser:

Apg 3, 19-21   Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut. Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.

Det er vanskelig å forstå teksten ovenfor på noen annen måte enn at dette folket må vende om til Gud, og tro på Hans salvede – Messias/Kristus – før Faderen kan «sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus». Dette illustrerer hvordan Gud ikke er ferdig med dette folket.

Apostelen Paulus underviser i Romerbrevet kap 9, 10 og 11 om det jødiske folk. I kapittel 11 forklarer han menigheten i Rom om jødenes fall som brakte oss frelsen. Hele fem ganger er han innom dette i samme kapittel, og gir kirken et uomtvistelig budskap som bør fylle oss alle med ydmykhet. Han stiller et innsiktsfullt spørsmål for å fange vår oppmerksomhet, og gir samtidig et entydig svar: 

Rom 11, 11 Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene … 

Rom 11, 12    Når deres fall har ført til rikdom for verden … 

Rom 11, 15   For om deres forkastelse er til forlikelse for verden … 

(Bibelen – Guds ord, Hermon forlag) 

Ut fra den greske grammatikken i dette verset (v15) kan man argumentere både for at det gjelder deres forkastelse av Messias eller at Gud har forkastet dem. Men ut fra budskapet i teksten som helhet, harmonerer det med resten av kapittelet der det går klart frem at det er jødenes forkastelse av Messias som ledet til forsoning for verden.

Rom 11, 28–30   På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 

Rom 11, 30 Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått barmhjertighet fordi de andre var ulydige.

Slik apostlene legger det ut kan vi si at majoriteten av jødene sa nei til Jesus, for at vi skulle få muligheten til å si ja. 

Salme 118, 22-24 forkynner:

Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!

Jesus oppsummerer jødenes helt sentrale rolle i den store frelseshistorien i Joh 4, 22: Frelsen kommer fra jødene.

Guds Ord viser oss at det var Guds plan at jødene skulle ofre Jesus, som gav sitt liv for oss. Dette er kjernen i at Frelsen kommer fra jødene Joh. 4, 22, det viser oss at dette folket har betalt en ufattelig pris for verdens frelse.

Refleksjonsspørsmål

1. – Hvorfor sier Peter i Apg 3, 13 -15 at det var jødene som korsfestet Kristus?

2. – På hvilken måte kan vi forstå at dette var Guds plan fra begynnelsen av? 

   Se Rom 11, 11-12

3. – Hvilken rolle spiller denne åpenbaringen i Israel og jødenes historie?