IDF-offiserer fra Nordkommandoen kritiserte IDF tirsdag for ikke å utnytte muligheten våpenhvilen ga til å patruljere landsbyer i Sør-Libanon for å demontere terrornettverk og eliminere våpenlagre i området.
«Den første dagen fungerte det», sa en offiser fra Nordkommandoen. «Patruljene begynte, og vi pågrep Hizbollah-terrorister og libanesiske sivile. Minst én person kom ut av skjul. De andre? De flyttet fra nord til sør i Libanon, og utnyttet det faktum at den libanesiske hæren ennå ikke hadde satt opp kontrollposter, eller rett og slett omgått de som allerede var der».
Offiserene påpekte at libanesiske sivile faktisk vender tilbake til hjemmene sine, til tross for rapporter som antyder det motsatte. «De fleste kommer tilbake for å se hva som har skjedd med husene og landsbyene deres», forklarte en offiser. «Noen oppdaget at det ikke var noe igjen».
Skarp kritikk ble rettet mot den øverste ledelsen for ikke å innta en mer proaktiv holdning. «Vi kunne ha utnyttet våpenhvilen i Sør-Libanon langt bedre til å gjennomsøke og ødelegge terrorinfrastruktur og våpen», bemerket en offiser.
«I stedet trekker vi oss tilbake, nøler og reduserer styrkene i visse områder. Hvorfor? I stedet for å utvide leteoperasjoner, er vi altfor forsiktige. Det er en feil. Vi går bakover igjen. Snakk med soldatene på bakken – de vil fortelle deg hva de ser med egne øyne».
«Hizbollah vil snart være tilbake ved grensen»
En reserveoffiser la til: «Hizbollah-terrorister vil snart være tilbake ved grensen, og de vil gjøre det i ulike former. De venter ikke. De trenger ikke å ha på seg uniformer. Det vil være opp til etterretning å identifisere dem. Vi vet at noen av journalistene som sendes til grensen, jobber for Hizbollah. Det er slik det begynner. Det virkelige problemet er at om 60 dager vil det bli enda vanskeligere å handle».
En annen offiser som opererer i området uttrykte bekymring for operasjonell beredskap. «Soldater sendes på permisjon og korte pauser. Det er oppdrag som må utføres, men det er vanskelig å gjennomføre dem. Ingen ønsker å dra på patrulje og vite at de ikke har full støtte fra kritiske enheter, som bombegruppe eller ekstra styrker til søk og reaksjoner. Som et resultat nøler kommandører med å ta initiativ».