Spørsmålet om Israel skal “annektere” Gaza, Judea og Samaria har skapt betydelig internasjonal debatt. Ifølge noen juridiske eksperter hviler imidlertid denne kontroversen på en grunnleggende misforståelse av folkeretten. De hevder at disse områdene ikke kan annekteres fordi de allerede juridisk sett er en del av Israel, i henhold til en av de viktigste prinsippene i internasjonal lov.
Kjernen i dette argumentet ligger i doktrinen uti possidetis juris, som fastslår at nye stater arver grensene til de tidligere høyeste administrative enhetene som styrte deres territorium. Da Det osmanske riket falt etter første verdenskrig, etablerte Folkeforbundet det britiske mandatet for Palestina, som eksplisitt anerkjente det jødiske folkets historiske tilknytning til Palestina og oppfordret til opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjem.
Disse mandatgrensene, etablert i 1922, inkluderer det som i dag er Israel, Vestbredden (Judea og Samaria) og Gaza. Professor Eugene Kontorovich ved George Mason Universitys Scalia Law School hevder at Israel arvet disse grensene da landet ble uavhengig, noe som gjør diskusjoner om annektering juridisk overflødige. «Man kan ikke okkupere territorium man allerede har suverenitetskrav på», sier han.
FN-planen for deling av Palestina fra 1947, som ofte brukes for å definere Israels grenser, var kun en ikke-bindende anbefaling. FNs generalforsamling har ikke myndighet til å opprette stater eller fastsette grenser. Jordans okkupasjon av Vestbredden fra 1948 til 1967 ga ikke suverenitet—et faktum anerkjent av det internasjonale samfunnet, da kun Storbritannia og Pakistan noen gang anerkjente Jordans forsøk på annektering.
Golan-høyden: En kontrast
Situasjonen med Golan-høydene gir en interessant sammenligning. Dette området var opprinnelig inkludert i det britiske Palestina-mandatet, men ble overført til fransk kontroll i 1923 gjennom en avtale mellom Frankrike og Storbritannia. Denne overføringen, som ble gjort primært for å imøtekomme en lokal beduinhøvdings ønske, avvek fra San Remo-konferansens opprinnelige mandat. Derfor, da Israel senere tok kontroll over Golan-høydene i 1967, var en formell annektering nødvendig, nettopp fordi området lå utenfor de opprinnelige mandatgrensene.
Både president Trump og president Biden har anerkjent legitimiteten av Israels annektering av Golan-høydene. I dag brukes området av det israelske forsvaret (IDF) for å beskytte landet mot potensielle trusler fra Syria.
Sammenligning med andre territoriale konflikter
Denne juridiske posisjonen blir tydelig når man sammenligner den med andre territorielle konflikter. For eksempel opprettholder det internasjonale samfunnet Ukrainas suverenitet over Krim, til tross for Russlands okkupasjon, fordi Krim var en del av den ukrainske sovjetrepublikken da Sovjetunionen ble oppløst. På samme måte overstyrer ikke demografiske argumenter om palestinsk majoritet på Vestbredden Israels nedarvede suverenitetsrettigheter under uti possidetis juris.
FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 (1967) utelater bevisst ordet “alle” når den oppfordrer Israel til å trekke seg «fra okkuperte territorier i den nylige konflikten». Lord Caradon, resolusjonens hovedforfatter, forklarte senere at denne utelatelsen var bevisst, ettersom Israel ikke kunne forventes å vende tilbake til grensene fra før 1967, ettersom disse kun var våpenhvilelinjer, ikke internasjonale grenser.
Oslo-avtalene og suverenitet
Oslo-avtalene fra 1993 etablerte et komplekst administrativt system, der Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) fikk sivil kontroll over visse områder. Dette var imidlertid en frivillig delegasjon av administrativ myndighet fra Israels side, ikke en anerkjennelse av palestinsk suverenitet. PA krever inn skatter, driver skoler og opprettholder intern sikkerhet i område A, men den endelige suvereniteten ligger fortsatt hos Israel under internasjonal lov.
Kritikere vil kanskje hevde at denne analysen ignorerer palestinske ønsker om en egen stat. Internasjonal lov skiller imidlertid mellom krav basert på selvbestemmelse og etablerte suverenitetsrettigheter. Palestinernes ønske om selvbestemmelse, selv om det er legitimt, overstyrer ikke automatisk Israels nedarvede suverenitetskrav under uti possidetis juris.
Prinsippet om at militær erobring ikke gir suverenitet
Prinsippet om at militær erobring ikke gir suverenitet gjelder begge veier. Hvis Jordans erobring av Vestbredden i 1948 ikke kunne endre territoriets juridiske status, kan heller ikke Israels gjenerobring av området i 1967 betraktes som en “okkupasjon” av fremmed territorium. Som professor Kontorovich påpeker: «Et land kan ikke lovlig okkupere territorium som det har suveren myndighet over».
Dette utelukker ikke muligheten for territorielle justeringer gjennom forhandlinger. Stater kan frivillig avstå territorium, slik Israel gjorde med Sinai-halvøya under fredsavtalen med Egypt. Men dette er noe helt annet enn å være juridisk forpliktet til å trekke seg ut som en okkupasjonsmakt.
Denne forståelsen forklarer hvorfor Israel har ulike administrative ordninger i forskjellige områder—full israelsk lov i Øst-Jerusalem, militær administrasjon i deler av Vestbredden, og palestinsk selvstyre i andre områder. Disse ulike styresystemene svekker ikke de underliggende suverenitetskravene, på samme måte som en stats beslutning om å gi begrenset autonomi til visse regioner ikke opphever dens suverenitet.
Tyrkias frafall av krav
I artikkel 16 i Lausanne-traktaten frasa den nye post-osmanske regjeringen i Tyrkia seg alle krav til mandatområdene 24. juli 1923:
“Tyrkia fraskriver seg herved alle rettigheter og krav over eller vedrørende territorier utenfor grensene fastsatt i denne traktaten, samt øyer utenfor disse grensene, hvor suvereniteten er anerkjent i denne traktaten. Fremtiden til disse territoriene og øyene skal avgjøres av de berørte parter”.
Politisk vei videre
Under et nylig møte i Det hvite hus mellom Jordans konge og president Trump uttalte kongen:
“Vi må sammen, sammen med våre arabiske partnere og det internasjonale samfunnet, trappe opp innsatsen for å oppnå en våpenhvile i Gaza og umiddelbart begynne arbeidet med å skape et politisk perspektiv som leder til en rettferdig og omfattende fred…”
Løsningen på den israelsk-palestinske konflikten må finnes gjennom forhandlinger mellom de berørte partene i Midtøsten, Europa og USA.
Skrevet av: Howard Flower
