Når Israel fortvilet vil ha tilbake sine uskyldige sivile innbyggere, som ble tatt som gisler på den grusomste dagen i Israels historie, 7. oktober, er prisen fryktelig høy.
For hver sivile som settes fri og får komme tilbake til sine hjem, må Israel sette fri 30 terrorister. Gisselutveksling, kaller flere medier det. Som om det er to parter som begge holder gisler fra den andre. Det er en språklig fadese, som skaper en slags moralsk likeverd mellom at en terrororganisasjon drar sivile kvinner og barn ut av deres hjem, og at Israel arresterer terrorister som angriper og dreper sivile.
Når Israel leverer fra seg dømte terrorister, som trolig vil begynne å planlegge nye angrep mot jøder umiddelbart, viser det Israels umulige valg. Dette er også terror.
Lørdag 8. februar slapp Israel ut 183 palestina-arabiske fanger, noen av dem med livstidsdommer for terror. Til gjengjeld fikk de selv utlevert tre utmagrede sivile som hadde sittet i tunnelene i Gaza i 491 dager. Ifølge medierapporter er de underernært og har en rekke helseproblemer.
Etter å ha hørt åpenbart falske meldinger om sult og hungersnød på Gaza det siste året, er det nokså tydelig at de eneste som sulter på Gaza, er de israelske gislene.
Or Levy, Eli Sharabi og Ohad Ben Ami ble satt fri den dagen. De tre jødene har blitt holdt i Hamas’ tunneler hele tiden, uten kontakt med omverdenen overhodet. Levy ble kidnappet fra Nova-festivalen og samme dag ble konen hans drept. Siden da har familien hans passet på hans tre år gamle sønn.
Eli Sharabis kone og to døtre ble drept under terrorangrepet – og han visste ikke at de var døde før han ble løslatt.
Ohad Ben Ami ble kidnappet idet han forsøkte å stenge alle innganger til huset sitt etter først å ha sørget for at kona hans var i sikkerhetsrommet i huset. Hun ble også kidnappet den dagen.
Hva er det som gjør at denne klare kontrasten mellom menneskeverd og humanitet på den ene siden, og barbari på den andre, får så liten eksponering i hovedstrømsmediene? De dekker dette som om det er to likeverdige parter som kriger, og nå har kommet til en minnelig avtale om å utveksle gisler.
Og mens Israel kjører terroristene til Gaza i nøytrale busser, og gjør minst mulig ut av situasjonen, er overleveringene fra Hamas et propaganda-show uten like. Ydmykede gisler paraderes opp på en scene, der væpnede Hamas-terrorister poserer med de stakkars jødene, foran jublende publikummere, både barn og voksne.
Hvor er Røde Kors og FN, når dette får utspille seg? Hvor er raseriet fra alle verdens humanitære aktivister, mot disse krigsforbrytelsene? Og når vi først snakker om det, det er påfallende hvor stille det er fra dem som kjemper for kvinners rettigheter, og mot krenkelse av kvinner, etter hvert som de kvinnelige gislene har kommet ut og fortalt om overgrep og ydmykelser i fangenskap. #Metoo-bevegelsen gjør kanskje unntak for jødiske kvinner.
Krigen mellom Israel og Hamas har demonstrert forskjellen mellom det gode og det onde, for den som vil se.
Men dessverre er det mange som ikke ser, fordi de ikke vil se, eller blir forledet.
Det kommer en regnskapsdag når det gjelder hva verdens organisasjoner, nasjoner og ledere har gjort mot Israel i denne tiden.
De kan ikke si at de ikke visste, slik noen gjorde etter at jødene ble forsøkt utryddet i Europa på 30- og 40-tallet.
For ondskapen, barbariet og grusomhetene står åpenbart til skue for alle, og historiens dom vil bli hård.
Vi som tror, vil være blant dem som hever stemmen og snakker sant om den uretten Israel blir utsatt for. Og om vi ikke kan stanse den, så kan vi i hvert fall være vitner for våre jødiske venner, som ser uretten og ser deres sak.
Og så kan vi løfte våre øyne opp til fjellene, til Israels vokter som ikke sover og ikke slumrer.
Av: Bjarte Ystebø
