Israel er satt i et tydelig dilemma ved Hamas’ blodige angrep, men å bli tvunget inn i en krig landet overhodet ikke ønsket, er bare en av sidene i denne utrolig vanskelige situasjonen. Forholdet til gislene er et annet dilemma, forholdet til sivilbefolkningen et tredje. Her belyser Caroline Glick et fjerde aspekt ved situasjonen, en åpenbar interessekonflikt som gjør det vanskelig å velge riktig og være åpen og ærlig. Glick har også tidligere advart mot å gi etter for Biden-administrasjonen.
Av Caroline Glick
Caroline B. Glick er seniorredaktør i JNS, Jewish News Syndicate, hvor hun også har eget talkshow. Hun er diplomati-kommentator for Channel 14 I Israel, og har fast spalte i Newsweek. Hun er også i styret for Middle Eastern Affairs ved Center for Security Policy i Washington, og foredragsholder på Israel’s College of Statesmanship. Mange norske lesere vil ha et visst bekjentskap til henne fra før, ettersom flere seriøse pro-Israel nettsteder siterer henne.
Spørreundersøkelser viser at den overveldende majoritet av amerikanere støtter Israel i denne krigen, og at de ønsker at de skal ødelegge Hamas; og den overveldende majoritet av politikere fra begge partier støtter dette synet.
DILEMMAET
Tiden har kommet for å diskutere Biden-administrasjonens forhold til Israel. For hver dag som går, blir to ting klart. For det første, Israel kan ikke utkjempe denne krigen uten at USA kommer med forsyninger til det israelske forsvaret. Som en konsekvens av det er Israel bundet til administrasjonens direktiver. For det andre: hvis Israel følger Biden-administrasjonens direktiver, vil det tape krigen.
Israels avhengighet av USA ble slått nokså fast av den pensjonerte generalmajoren i IDF, Yitzhak Brick i et intervju tidligere denne uken.
«Alle våre missiler, vår ammunisjon, våre presisjonsstyrte bomber, alle fly og bomber, alt er fra USA. Det øyeblikk de skrur av kranen, kan du ikke fortsette å krige. Du kan ikke. Alle forstår at vi ikke kan kjempe denne krigen uten USA. Punktum.»
Brick fortsatte med å forklare at president Joe Bidens krav om at Israel tillater «humanitær bistand» å slippe inn i Gaza betyr at han krever at Israel holder Hamas fullt forsynt med mat, vann og drivstoff.
Hans krav om at Israel minimerer sivile tap på palestinsk side setter IDF-soldater i fare, og gjør bakkeoffensiven mot sentrale og sørlige Gaza hvor mesteparten av Hamas’ styrker nå er lokalisert, nesten umulig å få til. Brick kom med forslag til forskjellige typer langvarig tunnelkrig og andre måter IDF vil kunne slå Hamas over tid, samtidig som de holder seg innenfor de begrensningene som Biden og hans topprådgivere dikterer.
LIVSFARLIG FOR IDF
Det er vanskelig å vurdere hvorvidt Bricks forslag kan fungere uten tilgang til etterretningsopplysninger om forholdene på bakken i det sørlige Gaza. I det minste er det klart at Bidens prioritering av sivile liv i Gaza fremfor livene til IDF-soldatene på bakken gjør at langt flere soldater vil bli drept i kampene enn ellers. For tre uker siden begynte administrasjonen å kreve at Israel begrenser (eller avslutter helt) bombingen i forkant av kamper på bakken.
Følgelig var IDFs tap i uken før denne ukens «humanitære pause» overveldende en konsekvens av ild fra snikskyttere fra Hamas som gjemte seg i bygninger som luftforsvaret ikke ødela, som følge av presset fra USA.
Så er det dette med gislene. Israel er forpliktet til å redde gislene, overfor deres familier og overfor det israelske samfunnet. Det er to måter å gjøre dette på. Israel kan bøye seg for Hamas’ krav, slik det gjør i øyeblikket med å holde tilbake sin offensiv og sette Israels soldater og sivile i fare ved at Hamas får muligheten til å bygge seg opp igjen og reorganisere sine styrker. Og også ved å løslate terrorister fra fengsel og la dem komme tilbake til Jerusalem og Judea og Samaria. Eller det kan sette i gang igjen med sin militære operasjon, finne gislene og redde dem selv. Den siste muligheten er klart å foretrekke.
Å SIKRE HJELP FRA AMERIKA
Inntil mandag så det ut som at Israel aksepterte avtalen som pågår nå, fordi det selv ikke var i stand til å lokalisere gislene. London-avisen Daily Express fortalte mandag at den egentlige årsaken ikke er for å redde gislene, men at det har med Biden-administrasjonens direktiv å gjøre, som er ikke å skade de palestinske sivile – med alle taktiske og strategiske kostnader det har.
Den britiske avisen kunne fortelle, via israelske kilder, at Israel vet hvor mange av gislene befinner seg. Men man har valgt å ikke redde dem fordi Hamas holder gislene blant sivile. Å redde dem ville involvere skadevirkninger på disse palestinerne, og man kunne risikere forsyninger Israel ikke kan greie seg uten.
HAMAS HAR INGEN KREDIBILITET
Her er det viktig å notere seg at antall sivile som har dødd som resultat av Israels bombing er ukjent. Den 25. oktober innrømmet Biden at de tallene Gazas helsemyndigheter kom med i så måte mangler kredibilitet i lys av det faktum at helsemyndighetene enkelt og greit er et Hamas-organ og melder det antall som Hamas’ terrorsjefer bestemmer at det skal melde. Disse dataene regner enhver død terrorist som en død sivilist.
Israelerne ble oppglødd av uttalelsen til Biden. Men neste dag unnskyldte han den. Ifølge Fox News unnskyldte Biden seg 26. oktober i et møte med muslimske amerikanske ledere.
«Jeg er lei for det. Jeg er skuffet over meg selv,» sa han.
Etter 26. oktober har administrasjonen ansett Hamas’ tallfesting som fakta, og de bruker det som basis for sine krav om at Israel må minimere palestinske tap. Administrasjonens vilje til å ignorere bedraget som ligger i disse dataene, indikerer at deres policy er basert på noe annet enn at de bryr seg om palestinske tap. Det er derfor egentlig ingen taktisk utfordring som Israel må rette seg etter og fremdeles være i stand til å vinne.
For å være sikker: Biden, utenriksminister Anthony Blinken, nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan og forsvarsminister Lloyd Austin har alle uttrykt sin solidaritet med Israel, og også sin avsky for Hamas’ handlinger, og sitt ønske om å se denne folkemord-jihadistgruppen slått. Og for å slå det fast har Biden gjort forberedelser til å etterfylle krigsmateriell til Israel og har bedt om $14,3 milliarder til dette (selv om assistansen fremdeles må godkjennes av Kongressen eller etableres i lovs form av Biden). Disse forberedelsene eller i det minste delvise handlingene skulle tilsi at Bricks vurderinger har noe for seg. Både IDF og regjeringen innser det samme, nemlig at Biden-administrasjonens holdninger i forhold til sivile tap i Gaza er en operasjonell eller taktisk utfordring og ikke et strategisk problem.
FORHOLDET TIL FATAH OG PA
Men det er flere indikasjoner på at Biden ikke ønsker at Israel skal vinne. For det første er det Egypt. Fordi USA støtter Egypts president Abdel Fattah el-Sisi i dennes beslutning om å stanse flyktninger fra Gaza fra å komme inn i Egypt eller til et tredje land via Egypt, så er nå rundt en million mennesker fra Gaza som evakuerte fra nord under kampene, konsentrert i sør. Blant dem er massevis av Hamas’ styrker, som Israel må ødelegge for å vinne krigen. Israel står overfor en umulig utfordring rent operasjonelt, når USA støtter Egypt i at ingen får forlate Gaza samtidig som USA krever å holde sivile tap ned mot null. Brick kan ha rett i at en lavintensiv, langsom offensiv kunne få dem i mål, men han kan også ta feil. En mer konvensjonell operasjon ville ha en mye større mulighet til suksess.
Det må også legges til Biden-administrasjonens krav om et oppsett etter krigen. Israels mål er ikke bare å slå Hamas nå, men også å forhindre dem fra å bygge seg opp igjen og forhindre andre terrorgrupper fra å oppstå i Gaza etter krigen. For å få til dette er Israel nødt til å gjøre to ting. For det første må de ha full militær kontroll over hele Gaza. For det andre må Israel skape en buffersone på flere kilometer på Gazas side av grensen for å beskytte sivile og militære mot en gjentagelse av 7. oktober.
Biden og hans rådgivere motsetter seg begge disse målene. Ikke bare er de uenige i israelsk militær kontroll over Gaza og etablering av en buffersone inne i Gaza, men de krever at Israel etter at krigen er slutt, avslutter sin marineblokade av Gaza-kysten, og tillater alt og alle å komme inn i Gaza fra sjøsiden. Med andre ord er USAs holdning å tillate terrorister, enten de kaller seg Hamas eller noe annet, å bygge seg opp igjen i Gaza etter krigen uten noe som hindrer dem.
Det som er enda verre: administrasjonens syn er at Gaza må styres av Fatah-kontrollerte PA etter at krigen er slutt, og at Gaza må forenes med Judea og Samaria etter at krigen er over, og sammen skal de ha full suverenitet. Med andre ord er administrasjonens mål med krigen å etablere en Fatah-dominert palestinsk stat i disse områdene. Dette er selvmotsigende, ikke bare til en israelsk seier i krigen, men det representerer en eksistensiell trussel til Israels fortsatte eksistens. Fatah – og det PA som det driver – er en terroristorganisasjon og -regime. PAs hær og sikkerhetsstyrker, finansiert av USA, er Hamas’ juniorpartnere i terror. Som Eugene Kontorovich og Itamar Marcus skrev i The Wall Street Journal denne uken, så postet PA-kontrollerte terrorister fra Fatahs Al-Aqsa martyrbrigade videoer av deres medlemmer som deltok i Gaza-massakren 7. oktober. Terrorister fra Fatah drepte, torturerte og kidnappet israelere, og filmet sine handlinger.
I motsetning til Gaza er Judea og Samaria bare et steinkast fra alle Israels store befolkningssentre, og en halv million israeler bor i byer og landsbyer i Samaria og Judea. Sist fredag kveld fikk man trusselen fra de palestinske terroristene og halvmilitære styrkene vist i relieff med offentlig lynsjing i Tulkarm av to palestinere som var beskyld for å ha samarbeidet med israelske antiterror-myndigheter. Til brølet av en folkemengde på tusener av mennesker – under beskyttelse av PAs sikkerhetsstyrker – hengte Hamas offentlig to menn fra et elektrisk tårn. Likene av de to viste tydelige tegn på brutal tortur før henrettelsen. Tulkarm er kontrollert av PA. Landsbyen ligger mindre enn en kilometer fra motorveien som går gjennom hele Israel, og et par minutters kjøring fra Kfar Yona og Netanya.
Israels avhengighet av amerikanske våpen gjør det umulig for Netanyahu-regjeringen å snakke høyt om den strategiske trussel som administrasjonen utgjør for landets krig og evne til å overleve på lang sikt i Midtøsten slik det har blitt etter 7. oktober. Israel kan ikke risikere enda mer press mot sin posisjon vis a vis Biden-administrasjonen, og ønsker også å unngå å eksponere spliden overfor sine fiender som allerede har yppet seg fra Gaza til Libanon, fra Jemen til Iran.
Politikerne i kongressen derimot har ingen slike restriksjoner. Tvert om har de interesse av å få frem sannheten og jobber for å tvinge frem et skifte i administrasjonens Hamas-vennlige policy. Meningsmålinger viser at den overveldende majoritet av amerikanere støter Israel i denne krigen, og ønsker å ødelegge Hamas. Til nå har ikke den republikanske majoriteten i parlamentet gjort så mye for å få kontroll på regjeringens politikk i forhold til Israels krig mot Hamas, hovedsakelig fordi Israels regjering er uvillig til å snakke høyt om forholdene.
Nå som den humanitære pausen er utvidet for å sikre løslatelse av flere gisler, og før politikerne tar juleferie, burde Republikanere og likesinnede Demokrater åpne høringer for å tvinge administrasjonen til å forklare sin politikk. Spesifikt burde den bli bedt om å forklare hvordan Israel kan slå Hamas samtidig som de oppfyller de begrensningene som de setter for Israels militære operasjoner. Administrasjonen burde også spørres hvorfor de støtter PA, når vi vet hva PA var involvert i; støtte og forsvar av Hamas’ invasjon i Israel, og slaktningen av sivile den 7. oktober. Kongressen bør også forsikre seg om at hjelpepakken som blir vedtatt, ikke inneholder begrensninger for våpnene Israel får.
Politikerne må forstå årsaken til den israelske regjerings servile holdning overfor Biden. De burde derfor handle for å hindre administrasjonen fra å fortsette med sin politikk som er å hevde at de ønsker en israelsk seier, mens de samtidig hindrer dem fra det.
Les også: – Når Biden presser Israel, må Netanyahu være sterk
