Av Jeremy Sharon, Times of Israel
Dødehavet, Israel
For dem som bodde i kibbutz Be’eri, har tiden etter avtalen om løslatelse av gisler vært en tid full av sterke kontraster, med følelser som svinger fra angst og desperasjon, så til glede, og samtidig en engstelse som aldri tar slutt.
Lørdag kveld ble 12 gisler som ble bortført 7. oktober av Hamas returnert til Israel etter en pinefull ventetid, ikke minst etter at terrorgruppen skapte flere timers forsinkelser for løslatelsen og truet med å avlyse hele avtalen. Åtte av disse var barn.
Hananel Besorai er 89 og bestefar til de to frigitte gislene Alma og Noam Or. Han sa utsettelsen var fryktelig, men at angsten slapp taket da han så barnebarna var tilbake i Israel.
«Vi var så engstelige for hva som skjedde med dem. De [Hamas] utsatte og utsatte, og helt til vi så at døren åpnet seg og vi så dem komme ut, trodde vi at vi skulle bli ravende gale,» fortalte Besorai fra David-hotellet i Ein Boqek ved Dødehavet hvor de fleste av Be’eris innbyggere bor i øyeblikket.
«Men vi er sterke, og vi ventet til siste øyeblikk, og da var det plutselig en totalt annerledes verden, og alt var helt i orden. Vi gikk fra desperasjon til håp,» sa Besorai.
Alma på tretten og Noam på 17 ble tatt som gisler med sin far Dror. Moren deres, Yonat, ble myrdet av Hamas-terrorister, og Dror er fremdeles fanget i Gaza.
Rundt 100 mennesker ble drept i kibbutz Be’eri. Det er rundt 10 % av befolkningen der. Ytterligere 50 ble tatt som gisler den 7. oktober.
Besoray sa han vil dra og besøke begge barnebarna i Tel Aviv mandag, og ble tydelig beveget og spent ved tanken på å treffe dem igjen.
Han sa at de trenger støtte og hjelp for å komme seg mentalt etter å ha opplevd «helvetet» i fangeskap i Gaza.
Han la også til at de vil dra på graven til moren deres, og hans datter, i Palmachim.
«Dette er noe vi må gjøre sammen,» sa han.
Til tross for omstendighetene var Besorai munter og til og med jovial, og spøkte. Et smil kom stadig på ansiktet hans. Men, sa han, dette var en del av et show, noe som skjuler den dype smerten over det som skjedde 7. oktober og i de påfølgende ukene.
«Jeg er glad på utsiden og jeg har smerter inni meg. Jeg er i smerte over datteren min og den massakren som fienden gjorde i Be’eri, – som sauer til slakteren,» sa han.
Til tross for de rystende omstendighetene noen av dem som bodde i Be’eri har opplevd og at de har blitt tvunget til å forlate sitt en gang så idylliske hjem, så gjenspeiler ikke sinnsstemningen i hotellet det grusomme som har skjedd.
Massevis av barn løper rundt i lobbyområdet som åpenbart har blitt en erstatning for de åpne områdene i kibbutzen, de klatrer på sofaene og har putekrig i salongen.
To småjenter slår hjul foran hotellets bar, og en gruppe gutter sitter og spiller videospill på telefonene sine, og leter etter noen som har en lader når batteriet begynner å bli tomt.
Og foreldre sitter og snakker og drikker, mens de passer på babyene og småbarna, nesten som om de var på ferie.
Men det er fremdeles en hel del sorg.
Som Besorai har Michal Cohen, som har bodd i kibbutz Be’eri i et halvt århundre, familie som ble tatt som gisler 7. oktober. Men for henne fortsetter marerittet, siden datteren Raz Ben-Ami ennå ikke er blitt løslatt.
Raz og hennes mann Ohad ble begge tatt som gisler av Hamas, og Cohen er desperat for å få dem tilbake.
Hun sier hun er rasende på regjeringen og IDF fordi de «overser oss», hun er sint på Hamas for den brutale massakren de gjorde mot oss, og «sint på verden», som hun sier ikke gjør noe som helst for datteren hennes eller noen av de andre gislene.
«Jeg er sint fordi de ikke kommer med datteren min nå. De må komme med henne straks,» sier hun.
Men samtidig smiler Cohen til vennene sine og en annen datter, mens de spiser lunsj i hotellets spisesal, hun får betjeningen til å le, og får klemmer fra noen av dem, og har åpenbart fått en plass i hjertet hos dem.
Cohen på 75 sa at Raz nettopp hadde operert ryggen sin og det var ikke så helt vellykket, og at hun derfor trenger medisiner. Familien fant ut hvordan de skulle få frem disse medisinene til Røde Kors så Raz kunne få dem, men Røde Kors fikk ikke levert medisinene, sa Cohen.
Så Cohen har lagt Røde Kors til listen av organisasjoner hun er sint på.
«Raz er en stille og sensitiv person. Hun er en vakker sjel. Det hun liker er å skape kunst og passe plantene sine hjemme,» sa Cohen. Tårene kommer når hun snakker om datteren.
«Be’eri var et paradis. Det var en sånn vidunderlig plass å bo … Jeg vil ikke tenke på den dagen hun kommer ut, mens mannen hennes blir tilbake, og hun får vite at hjemmet hennes er ødelagt,» fortsatte hun. Hamas løslater ikke menn i øyeblikket, selv om hun skulle bli løslatt (bortsett fra overraskelsen med den russisk-israelske Roni Krivoi.)
«Det er umulig å forestille seg. Du kunne lage den verste skrekkfilm man kan tenke seg, og fremdeles ikke lage noe så grusomt som dette,» sa Cohen.
Miri Gad Messika, en annen som bodde i Be’eri og som fungerer som kommunikasjonskoordinator for kibbutzen, sa at mange av de som bodde der var ekstremt sinte for Hamas’ brudd på avtalen om løslatelse. Hila Rotem på 13 ble skilt fra sin mor Raya, og Hamas hevder at de ikke vet hvor hun er.
Gad Messica kalte dette utspillet for «løgner» og sa at samfunnet var «sinte over at Hamas’ leker med» disse gislene og deres familier.
«Det finnes ikke ord for å beskrive sånn ondskap … de har allerede ødelagt disse menneskene, og nå bare fortsetter de å utnytte dem.»
Aya Meydan som også kommer fra Be’eri og som ble reddet fra kibbutzen av beduiner fra Rahat i nærheten, sa at alle sammen lider og har det tungt, de sørger over dem som ble myrdet og dem som holdes i fangenskap i Gaza.
«Det er en veldig sterk og sammensveiset gjeng, vi har en sterk fellesskapsfølelse, og derfor føler vi alle at noen av våre egne har blitt tatt fra oss,» sa hun.
Meydan er bestevenn med Adi Shoham som ble løslatt fra Gaza lørdag sammen med barna Yahel Neri på 3 år og Naveh på 8, og sa at selv om hun er overlykkelig for at hennes venn og barna ble løslatt, så er følelsene veldig blandet på grunn av alle som fremdeles holdes som gisler.
«Jeg veksler mellom desperasjon og håp,» sa hun, akkurat som Besorai følte det.
«For en glede det var da jeg så Adi ble løslatt samme med barna, det gir oss håp om å se dem igjen, og at det ser ut som om de er ok. Håpet forsvinner noen ganger midt i alt dette, og det hjelper litt å ha dem tilbake,» fortsatte hun.
«Alle er så engstelige og urolige for dem som ikke har kommet tilbake enda, vi har ikke noen sans for fred. De [Hamas] vil dra dette ut lengre og lengre, de vil vri kniven rundt i såret helt til vi gir dem mer og mer,» sa Meydan. «De elsker at dette er så vanskelig for oss og at vi har en så stor smerte.»
Hele artikkelen og bilder av de omtalte: Times of Israel
