Israel Today skriver i en oppdatering på sin Telegram-kanal at mens mediene var uvanlig positive og medfølende overfor Israel de første timene etter terror-angrepet, så tok det derimot ikke lang tid før de snudde, og begynte slik de vanligvis gjør: alt som rapporteres fra Midtøsten har brodd mot Israel.
– Men vi må ikke glemme, skriver de, at det fremdeles er en uavklart gisselsituasjon, der rundt 210 israelere er gisler hos disse grusomme terroristene.
De viste med all ønsket tydelighet at de har til hensikt å gjennomføre sitt mål, som er å utslette Israel. Fjerne alle jødene som bor i Israel. Ikke noe mindre.
Hamas’ charter, §6 sier:
Israel will exist and will continue to exist until islam will obliterate it, just as it obliterated others before it.
Israel vil eksistere og vil fortsette å eksistere helt til islam vil utslette det, akkurat slik det utslettet andre før det.
Videre om muslimers plikt til jihad (§15):
The day the enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In the face of the Jews’ usurpation, it is compulsory that the banner of Jihad be raised.
Den dagen fienden tilraner seg en del av muslimsk land, blir jihad en individuell plikt for enhver muslim. Stilt overfor jødenes tilraning, er det påkrevet å reise jihad-banneret.
Charteret sier dette om forhandlinger (§13):
[Peace] initiatives, and so-called peaceful solutions and international conferences are in contradiction to the principles of the Islamic Resistance Movement… Those conferences are no more than a means to appoint the infidels as arbitrators in the lands of Islam… There is no solution for the Palestinian problem except by Jihad. Initiatives, proposals and international conferences are but a waste of time, an exercise in futility.
[Freds-]initiativer, og såkalte fredelige løsninger og internasjonale konferanser strider imot Den islamske motstandsbevegelsens prinsipper. Slike konferanser er ikke noe annet enn midler som setter de vantro til meglere i land som tilhører islam. Det finnes ingen annen løsning for det palestinske problem enn Jihad. Initiativer, forslag og internasjonale konferanser er ikke annet enn bortkastet tid, en øvelse i unyttighet.
Alle verdens medier, store og små, har full tilgang til Hamas’ charter, altså organisasjonens formålsparagrafer og hensikt. Organisasjonen har ikke noe annet formål. Likevel velger mediene, fullt bevisst, med overlegg, å sette Hamas som premissleverandør, som om Hamas var NTB, AP eller et annet kjent, stor nyhetsbyrå som tar mål av seg å levere uhildete nyheter.
Da en rakett ble skutt ut fra en gravplass nær sykehuset i Gaza by, var mediene straks på pletten med å gi Israel skylden. Desken i VG tok ikke en gang det sedvanlige «Hamas sier at …»-forbeholdet, men slo det fast i en bildetekst at Israel hadde skylden. «Minst 500 mennesker er drept i et israelsk angrep …» heter det. Hvorfor? Avisen stolte åpenbart på at Hamas, altså organisasjonen som vil drepe barn, kvinner og gamle på den grusomste måte «helt til islam vil utslette det» – var like etterrettelig som AP eller NTB.
Men situasjonen er altså den at i tillegg til at mer enn 1.300 mennesker er drept, de aller fleste sivile, og av dem svært mange barn og unge, så har Hamas bortført over to hundre mennesker. Også her svært mange barn og unge. Hva de tenker å gjøre med disse, eller hva de gjør før de eventuelt presser på for at Israel skal frigi arabere som sitter fengslet, skal det ikke mye fantasi til å forestille seg.
Riktig nok bringer enkelte medier noen reportasjer fra kibbutzene som ble ødelagt, men sympatien er helt klart i Gaza. Her sitter beskyldningene løst, og rasende beboere får bruke Norges statsfinansierte TV-kanal som mikrofonstativ for sine forbannelser. Det er tragisk at den sivile befolkningen på Gaza må lide for Hamas’ grusomheter, men empatien bør først og fremst ligge hos offeret. Resultatet av medienes vinkling ser vi daglig i hatefulle, kunnskapsløse og ondsinnede kommentarer rettet mot jødene og Israels venner.
– JEG ER IKKE LENGER DEN GJENNOMSNITTLIGE FEMTENÅRINGEN
Et liv er forandret for alltid.
Ori Merla Hefetz, en femten år gammel jente som levde i kibbutzen Nirim tett ved grensen til Gaza, forteller i en artikkel i Ynet News hvordan terroren forandret livet hennes – for alltid. Selv overlevde hun, men mange av vennene og bekjente er borte.
Dagen før, altså 6. oktober, hadde det lille, fredelige samfunnet feiret sin 77-årsdag. Ori stilte opp og sto på en stand, spiste snacks og så på videoer de hadde laget sammen. De danset til «Just Dance». Det ble en sen og svært hyggelig kveld. Etterpå dro hun hjem og laget sitt favorittmåltid – Ori elsker å lage mat. Hun beskriver seg selv som en helt typisk tenåring som har en yngre bror og tre katter. Foreldrene er separert, og lever med sine nye partnere hver for seg, rundt tjue meter fra hverandre.
Klokka 5 om morgenen går Ori til sengs, men det skulle ikke vare lenge. Hun våkner halvannen time senere og løper til tilfluktsrommet. Hun tenker at dette fort er over. Det har skjedd så ofte før.
Men denne gangen skjønte de at det var annerledes. Ori hadde i farten ikke fått med seg telefonen, så hun var helt avskåret fra omverdenen.
Vi hørte sporadisk skyting, og min mor, som er med i et lokalt sikkerhetsteam, videreformidlet den sparsomme informasjonen hun hadde. Jeg kjente frykten vokse når jeg hørte rop på arabisk utenfor. Vi hadde skrudd av lysene og også air condition, for ikke å røpe oss. Stillhet var vårt beste forsvar.
I et øyeblikk av redsel tilstod jeg til moren min at jeg elsket henne og at jeg var redd for at vi snart skulle dø. Vi var i kontakt med min far som var i et tilfluktsrom i nærheten, bare tjue meter fra oss, sammen med sin kjæreste og min tante som hadde sovet over i kibbutzen etter fredagens feiring.
Ori sovnet etter hvert som det ble stillere, utkjørt av påkjenningen, og våknet 14. 30 av at israelske soldater kom for å forsikre seg om at det ikke var terrorister i huset. De fikk lov å gå ut for en kort tid. Hun forteller at hun hadde 50 uleste meldinger på telefonen, og at hun svarte hver eneste en. Hun prøvde å finne ut hva som hadde skjedd, og moren hennes ville ikke fortelle så mye. Etter hvert, tre timer senere ble alle samlet i administrasjonsbygget i kibbutzen, og traff faren sin igjen. Hun var først noen dager i en kibbutz i nord, så reiste hun sørover til Eilat, var der en uke, og kom så til nord igjen.
Det har gått 11 dager, og jeg har ikke helt fått med meg alt som hendte. Jeg tviler på at jeg noen gang vil. I går kunne jeg gråte for første gang, og jeg vet det ikke blir den siste. Spørsmålet som hele tiden kommer i tankene mine, er – når kan vi dra tilbake? Når kan vi reise hjem til min vakre kibbutz? Et øyeblikk tenkte jeg – kommer vi noen gang tilbake i det hele tatt? Men det er ikke en gang et spørsmål. Jeg vil aldri gi fra meg dette samfunnet. Og det vil jeg at alle skal vite.
Så, jeg er ikke den normale og gjennomsnittlige jenta som jeg en gang var. Alt jeg ber om er at dette nye «jeg» aldri kommer til å bli borte enda en gang.
Ynet News
Israel Today (Telegramkanal)
Israeli Missions around the world (Hamas’ charter)
