De grusomme hendelsene i Israel i helgen har naturlig nok satt hele landet på hodet, og ikke bare dem, men hele den siviliserte del av verden er jo naturlig nok sjokkert og føler med israelerne. Råskapen og grusomhetene er vanskelig å ta innover seg, spesielt det faktum at det åpenbart var sivile jihadistene primært gikk etter. Hele familier ble drept, ikke en gang barna slapp unna. Og en musikkfestival i sør med 5-6000 deltagere ble hardt rammet, med 260 drepte, og mange ble voldtatt og bortført. De aller fleste var unge. Ironisk nok var festivalen i fredens tegn.
HVORDAN KUNNE DET SKJE?
Det vil bli en heftig debatt i landet, et etterspill om ansvaret for den manglende beredskapen og det faktum at etterretningen enten ikke hadde plukket opp forberedelsene til angrepet, eller at informasjonen ikke var bragt videre. Var dette en virkelig overraskelse, eller var det ønsket av noen? Spekulasjonene rundt disse tingene har allerede begynt i medier rundt om i verden, men den jødiske staten selv er egentlig de eneste som kan ta, og må ta, denne diskusjonen. Israelerne har en beundringsverdig evne til å legge uenighetene til siden og slåss side om side når det virkelig gjelder. Denne gangen har de politiske uenighetene antagelig spilt inn også for beredskapen. Det kommer nok israelerne til å ta lærdom av. Det er de nødt til, av hensyn til alle pårørende etter de til nå 700 drepte og et ukjent antall bortførte, samt tusenvis av sårede etter det grusomme angrepet. Hamas har også sagt at de ble «oppmuntret av protestene.»
BØLGE AV SYMPATI
I Israel ser vi nå selvfølgelig israelske borgere som bistår soldatene som er utkalt både til Gaza og mot nord, ettersom Hizbollah har begynt å røre på seg. Men også drusere og andre stiller nå opp og viser helt åpenlys støtte og support til soldatene som ruller forbi i militære kjøretøy.
Vi ser en nesten samlet verden som uttrykker sympati og medfølelse med Israel. Store bygninger lyses opp med det israelske flagget. Politikere og andre i inn- og utland, også arabiske, uttrykker betingelsesløs sympati.
Snorre Valen, nestleder i SV sier:
«Volden mot dem må kunne fordømmes, helt uten forbehold, uten noen hale, uten noe “men”. 260 døde kropper på en festival er mer enn en leddsetning, på vei mot å påpeke en annen urett.
Og det må kalles terror, fordi det er det det er, og det burde for eksempel også utenriksministeren gjort, i går, ved første anledning. Ikke av politiske hensyn den ene eller andre veien, men fordi det i seg selv er utrolig viktig at terror alltid omtales som det det er.»
DOBBELMORAL
Samtidig er det et tankekors at mange stater, herunder Norge, i årtier har gitt svært store bidrag til den siden som nå har angrepet. USAs president Joe Biden har uttrykt at «USA står bak Israel», og sender også i skrivende stund militært materiell for å hjelpe. Samtidig er det et faktum at samme administrasjon har opphevet sanksjonene mot Iran og gitt dem tilbake råderett over $6 milliarder bare for noen måneder siden. Iran finansierer og støtter både Hamas og Hizbollah helt åpent. Wall Street Journal mener Iran skal ha gitt Hamas grønt lys for angrepet.
Alt dette blir det garantert lange og tøffe diskusjoner om både i Israel og verden for øvrig.
ISRAELS KRITIKERE OG FIENDER
I Norge har vi alle lenge sett den skjeve nyhetsdekningen til fordel for angriperne, araberne. «Palestinerne» som de kalles. Og vi har sett dem bruke ytterst Israel-fiendtlige reportere og kommentatorer som nærmest fast inventar, både i TV2 og NRK. Alt fra Lars Gule til Sidsel Wold og Fredrik Græsvik. De er på skjermen i nær sagt alle nyhetssendinger også etter helgens myrderier. I NRK har man også hentet frem den herostratisk berømte pensjonisten Odd Karsten Tveit for å få ferske kommentarer. For en Israel-venn fremstår dette som underlige valg.
Likeledes alle reportasjene fra arabisk side. Det er hjerteskjærende å se uskyldige barn og voksne bli fordrevet og husene deres bombet, men ofrene er jo i første rekke israelske uskyldige denne gangen.
Mediene i landet vårt viser naturlig nok sjokk og medfølelse med alle de sivile drepte og mishandlede i Israel, men allerede samme dag begynte man å snu oppmerksomheten andre veien. Israel har blitt angrepet så hardt at det ikke på noen måte er mulig å la det fortsette. Vi vet hvordan Hamas arbeider blant sin egen befolkning, og vi har sett i tidligere kriger hvor dette hindrer Israel.
Angrepet denne gangen er imidlertid så grusomt, at denne krigen vil bli annerledes. Det er mange som peker på at Gaza neppe noen gang vil bli som før. Det kan det simpelthen ikke. Israel har latt seg binde på hender og føtter, og det er også en svært sterk opposisjon inne i landet som har vært på den siden som har hemmet IDF i å få en slutt på angrepene. Spørsmålet er vel kanskje om det denne gangen ikke finnes noen mulighet for å holde igjen. Alle har nå sett hva som kan skje hvis man vil leve side om side med Hamas.
ISRAEL ER I KRIG
Mens disse linjer skrives, treffes byene nær Gaza fremdeles av raketter derfra. IDF melder at de har fått kontroll på grensen, men at det sannsynligvis er flere terrorister inne i Israel. Israel har bombet hundrevis av mål inne i Gaza, og dette kommer nok til å fortsette i overskuelig fremtid. Israel sier at hele Hamas’ lederskap skal elimineres før de gir seg. Det er innført full blokade mot Gaza.
Samtidig har Hizbollah i nord begynt å røre på seg. Sannsynligheten taler for at de ikke er interessert i en fullskala krig, for de vet at Israel har militær styrke til å avslutte dette og lage en bred buffersone mot Libanon, og presses Israel for hardt og blir tvunget, vil dette bli fatalt.
Status mandag formiddag er 700 drepte israelere og mer enn 130 bortført til Gaza, hvis man skal tro Hamas’ egne tall. Dette er det definitivt største antall jøder drept på en gang siden 2. verdenskrig og Holocaust.
