I den konservative avisen Arutz Sheva gir Ben-Ami et svært interessant intervju. Ben-Ami er venstreorientert og har hatt mange ansvarsfulle politiske og diplomatiske oppdrag i landet. Tre ganger har han vært parlamentsrepresentant i Knesset, to ganger minister, og før det var han Israels ambassadør til Spania. Han er historikerutdannet ved Oxford og Tel Aviv, og snakker flytende hebraisk, engelsk, spansk og fransk.
Vi skal ikke gjengi hele intervjuet, men et lite utdrag, forkortet og lett omskrevet:
Det er slik at i mange år har venstresiden pekt på Oslo-avtalene som basis for en palestinsk stat i Judea og Samaria. Knapt en eneste person fra dette politiske ståstedet har ytret noe annet. Men i dag, spesielt etter Abraham-avtalene, ser alle at en normalisering med arabiske land ikke forutsetter noen avtale med Palestina-araberne.
Ben-Ami deltok faktisk i Camp David-samtalene da Ehud Barak gikk med på en palestinsk stat i rundt 97% av Judea og Samaria. Yasser Arafat sa nei.
Nå, 30 år senere, slår Ben-Ami fast at ingen ting er igjen av Oslo-avtalene. Han skrev også en bok om dette, med tittelen (fritt oversatt): «Profeter uten ære: Camp David-konferansen og slutten på tostatsløsningen.»
På spørsmålet om hvem som er å klandre for at avtalene ikke ble noen suksess, som noen sier: – er dette Benjamin Netanyahus eller Ehud Baraks skyld? svarer historikeren:
– Nei, og jeg er heller ikke enig i at dette skyldes «israelsk ondskap». Problemet stikker langt dypere. Det er ingen tvil om at palestinerne er et rotløst og delt folk, en nasjon som aldri har hatt noe lederskap med en visjon for statsdannelse. Ideen om en palestinsk stat er fremmed og ukjent for den palestinske nasjonalbevegelsen. Helt ulikt sionistbevegelsen, som alltid hadde en stat som endemålet for prosessen, ser ikke araberne i Israel en stat i slutten av denne prosessen. I stedet ville deres bevegelse bare ha tilbake det de følte ble stjålet fra dem, nemlig land og flyktninger. Det er riktig at Arafat kom med en erklæring om palestinsk uavhengighet i Alger i 1988, men med Arafat kunne du aldri vite hva han egentlig mente. Jeg tilbrakte timer med ham uten at ett eneste ord hadde noen verdi. Jeg vet virkelig ikke hva han egentlig ønsket, og det tror jeg ikke noen andre gjorde heller.
– Fiaskoen «Oslo» er ikke et spørsmål om skyld. Det er en veldig kompleks sak som ikke bare involverer dem som deltok i forhandlingene, men også omstendighetene. Noen sa at Barak ikke tilbød nok, men han tilbød faktisk 97% av territoriene, og tok med land på utsiden av Judea og Samaria for at det skulle bli 100%, en de facto deling av Jerusalem, en total palestinsk kontroll på Tempelhøyden. Så hvordan kan han lastes for ikke å ha tilbudt nok? Så kom Olmert og tilbød enda mer, saker som ingen noensinne hadde drømt om.
Ben-Ami innrømmer at nasjonalistene hadde mer rett i sin analyse av fremtidige fredsmuligheter enn venstresiden:
– Konseptet vi alltid jobbet med var at dersom vi løste det palestinske problem, ville vi få fred med den arabiske verden. Det var sånn vi tenkte på venstresiden, som jeg intellektuelt sett er en del av. Men høyresiden følte det annerledes. Jeg snakket med Yitzchak Shamir, som fortalte meg at vi først må få fred med araberne, og da vil palestinerne følge etter.
– Han hadde rett. Venstresiden latterliggjorde ham, men høyresiden hadde rett. Nå er dette paradigmet snudd, i og med Abraham-avtalene.
Les hele intervjuet i Arutz Sheva
