Jødene har både historisk, juridisk og moralsk rett til landet sitt – Israel, med Jerusalem som hovedstad.
Jødenes fiender, motstandere og kritikere anklager dem for okkupasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten – for grove og systematiske brudd på Folkeretten og Menneskerettighetene.
Grunnlaget for anklagene bygger på antagelsen om jødene som innflyttere og inntrengere i arabernes land. Man anvender myten om et arabisk-palestinsk folk og land som propaganda for å fremstille jødene som hensynsløse undertrykkere.
Man knytter gjerne Israels gjeopprettelse til besyldninger om imperialisme og kolonisering, men Israels gjenopprettelse er av-kolonisering fra den historiske imperialistiske fordrivelsen av jødene fra sitt historiske hjemland. Jødene er urbefolkning i Israel.
1920: San Remo-konferansen
– Formålet med konferansen var å ta fatte folkerettslige beslutninger for områdene i Midtøsten som inntil tyrkernes nederlag i Den første verdenskrig var underlagt Det ottomanske imperiet.
– Under fredsoppgjøret i Paris-konferansen i 1919 fant man ikke tid til å prioritere disse spørsmålene utførlig.
– De folkerettslige San Remo-resolusjonene slo fast at det skulle etableres et jødisk hjemland i Palestina, området der jødene er urbefolkning.
– Resolusjonene slo også fast at de arabiske statene Syria og Irak skulle etableres. 21 arabiske stater ble opprettet etter Den første verdenskrig.
– Britene ble tildelt mandatmakt over Palestina for å gi jødene den hjelpen de trengte og slik sikre at staten ble etablert.
– “Administratoren [Storbritannia] vil få ansvaret for å effektuere Balfourdeklarasjonen slik at det kan etableres et nasjonalt hjem for det jødiske folket i Palestina.”
– Balourdeklarasjonen var et brev med 67 ord forfattet av britenes utenriksminister Arthur Balfour i 1917 – få dager før britene, anført av General Allenbye, beseiret tyrkerne og vant kontroll over Jerusalem.
– “Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folket i Palestina, og vil gjøre sitt aller beste for at dett skal kunne realiseres.”
Britene sviktet jødene
– Britene befant seg under et betydelig press fra arabere, og forsøkte å ri to hester.
– Storbritannias mandat gav ikke britene noen myndighet til å fatte beslutninger vedrørende Palestina, utover de folkerettslige beslutningene som var vedtatt i San Remo-resolusjonen.
– I Palesinamandates artikkel fem heter det at “den som administrerer Palestina, skal legge til rette for jødisk immigrasjon under egnede forhold og oppmuntre til tette bosettinger av jøder i landet” – altså tett jødisk bosetting i hele Palestina.
– “Administratoren er ansvarlig for å påse at intet palestinsk landområde skal avstås eller leies ut eller på noen annen måte bli underlagt noen annen makt” – altså skulle ikke noe område av Palestina tilfalle noen annen gruppe enn jødene.
– I 1921 brøt det ut opptøyer. Arabere slaktet sivile jøder flere steder i landet. Opprøret var ledet av Haj Amin al-Husseini.
Al-Husseini var Adolf Hitlers æresgjest i Berlin under Den andre verdenskrig. Al-Husseini bistod Hitler i folkemordet på jødene i Europa, og utarbeidet planer for å utrydde jødene i Palestina. I en tale til SS-offiserer på Balkan i 1941 uttalte al-Husseini: “Drep jødene uansett hvor dere finner dem. Det er til behag for allah, historien og religionen og redder deres ære. Allah være med dere!”
– Etter at mandatmakten først hadde dømt al-Husseini til ti års fengsel for de mange drapene på sivile jøder, ble han benådet av britene og innsatt som stormufti av Jerusalem (!). Al-Husseini ble ansett som en samarbeidspartner av britene i perioden 1921-29.
– I 1921 besluttet den britiske mandat-makten, etter press fra arabere anført av Haj Amin al-Husseini, stikk i strid med mandatet sitt, å innføre sterke begrensninger for jødisk immigrasjon til Palestina.
– Både områdene øst og vest for elven Jordan var del av Palestina-mandatet. I 1921 gav britene etter for arabisk press og utskilte området øst for Jordan-elven fra Palestina, til opprettelse av et arabisk kongedømme (senere kalt Jordan), stikk i strid med de folkerettslige beslutningene i San Remo-resolusjonen.
– Området som ble utskilt til kongedømmet Jordan utgjorde hele 77 % av Palestina. Landet ble umiddelbart etnisk renset for jøder av den nye arabiske statsmakten.
– Frem mot Den andre verdenskrig opprettholdt britene strenge restriksjoner for jødisk immigrasjon til Palestina. Samtidig tiltok den arabiske terrorismen mot sivile jøder. Jødene opprettet væpnede grupper for å forsvare sine sivile. Håpet om etablering av en jødisk stat ble svakere og svakere, ettersom den britiske mandatmakten ga etter for arabisk press og beveget seg stadig lenger bort ifra løftene nedfelt i Balfour-deklarasjonen og de folkerettslige beslutningene i San Remo-resolusjonen.
FN sikrer Israels gjenopprettelse
– Britenes sterke begrensninger for jødisk immigrasjon til Palestina fikk katastrofale konsekvenser under folkemordet på jødene i Europa under Den andre verdenskrig. Jødiske grupper i Palestina arbeidet i hemmelighet for å hjelpe jøder på flukt som trosset forbudet.
– Britene fryktet at de ved å oppfylle Palestina-mandatet ville innebære konflikter med de arabiske statene og verdens muslimer forøvrig. I 1947 gav britene derfor opp mandatet sitt, overlot Palestina-problematikken til det nyopprettede organet Forente Nasjoner (FN) og varslet at de ville trekke alle britiske soldater ut av Palestina.
– I 1947 vedtok FNs hovedforsamling en delingsplan for de resterende 23 % av Palestina.*** Forslaget gikk ut på å etablere enda en arabisk stat side om side med en jødisk (ingen talte den gang om et arabisk-palestinsk folk, et arabisk-palestinsk land eller en palestinsk stat) – Jerusalem skulle ifølge forslaget ha internasjonal status. Jødene sa ja til forslaget. Araberne forkastet det. De stod samlet imot opprettelse av en jødisk stat i enhver form, helt uavhengig av arealer, grenser og demografiske forhold. Delingsforslaget trådte derfor aldri i kraft. Delingsplanen var ikke folkerett.
– Ved arabernes avvisning mistet FNs delingsplan sin betydning, men hovedforsalmlingens vedtak skulle allikevel bane veien for at de folkerettslige beslutningene fra 1920 ble virkeligjort og den jødiske staten Israel gjenopprettet.
– Da Israel ble gjenopprettet i 14. mai 1948, var det på det folkerettslig grunnlaget fattet i San Remo-resolusjonen.
– I 1949 ble Israel tatt opp som medlemsland i FN.
Israels første statsminister David Ben Gurion proklamerer Israels gjenopprettelse i Tel Aviv 14. mai 1948.
***Uten innsatsen fra to nordmenn hadde FN i 1947 trolig aldri gått inn for at Israel skulle gjenopprettes. Arbeiderpartipolitiker og FNs første generalsekretær Trygve Lie var en ivrig forkjemper for Israels gjenopprettelse. Den kristne forkynneren Rein Seehus reiste til FNs hovedkvarter etter å ha mottatt et profetisk budskap hjemme i Skien (Aage Samuelsen bar frem budskapet i tunger og en annen broder bar frem tydningen). Drevet av Den Hellige Ånd skal Seehus skal ha bidratt til å overtale flere nasjonale representanter i FNs hovedforsamling til å stemme for Israels gjenopprettelse.
- Har du interesse av prosessen knyttet til Israel gjenopprettelse kan vi anbefale Ragnar Hatlems bok “Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet” (Hermon Forlag, 2020).
