For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet (Galaterbrevet 3,26-29).
Paulus lar oss ikke være i tvil: Vi som tar imot Evangeliet er Guds barn, i Jesus Kristus. Og ved det regner Gud oss som Abrahams slektninger og arvinger.
I Romerbrevet forklarer apostelen oss det ved et bilde:
Abraham og hans naturlige slektninger, israelittene, fremstilles som et godt tre. Det er dette gode treet Gud har gitt løftene om Messias og En ny pakt til – som var en videre åpenbaring av den velsignelsen Gud gav løfter om i den evige pakten han inngikk med Abraham og Israel.
Vi som tilhører de andre folkeslagene fremstilles som dårlige tre. Men ved troen på Jesus, Messias, den Frelseren Gud gav løfter om til israelittene, blir vi grener som podes inn i det gode treet og får del i sevjen fra roten sammen med dem.
I Efeserbrevet forklarer Paulus det enda mer inngående:
Han omtaler dette som et mysterium som har vært skjult. Men ved Evangeliet er Guds frelsesplan nå åpenbart: Individer av folkeslagene blir en av israelittene, i Kristus Jesus (Efeserbrevet 3,5-9).
Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod (Efeserbrevet 2,11-13).
Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen (Efeserbrevet 2,17-20).
Vi skal huske på at Jesus og apostlene er israelitter, og den første kristne menigheten bestod utelukkende av israelitter. Det er israelitten Yeshua Messiah (Jesus Kristus) som har gitt oss del i frelsen. Det var israelitter som mottok Den Hellige Ånd og israelitter som påbegynte oppdraget med å forkynne Evangeliet for alle folkeslag.
Blitt del av og fått del i – ikke erstattet
Vi skal legge merke til at Paulus, som er Jesu spesialutsending til folkeslagene, igjen og igjen understreker at vi er blitt del av og fått del i – altså har vi ikke på noen måte erstattet Abrahams etterkommere, israelittene.
Før var vi fremmede og utlendinger i Israel, men ved troen på Evangeliet, i Kristus Jesus, er vi blitt dere medarvinger – vi er deres medborgere, og har fått del i løftene og arven deres.
I Romerbrevet advarer apostelen oss mot å innbille oss at vi er bedre enn dem – bedre enn israelittene som ikke har tatt imot Evangeliet – og ikke skal ha for høye tanker om oss selv. For løftene, paktene og arven tilhører dem. Vi har fått del i det som er deres ved Evangeliet, i Kristus Jesus.
Han forteller oss at en del av Israel er forherdet, men i forbindelse med at Evangeliet forkynnes for alle folkeslag, og folkeslagene er kommet inn i fullt tall, vil forherdelsen avta/forsvinne og alle israelitter ta imot Evangeliet.
Dette vil utløse en fylde av Guds velsignelse: Jesus vil komme tilbake til sitt land og sitt folk – som Guds Messias, Israels Konge og Verdens Frelser. Guds rike kommer ned fra himmelen og opprettes på jorden.
Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? (Romerbrevet 11,12).
Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke føre til at de blir godtatt? Jo, liv av døde! (Romerbrevet 11,15).
Da skal hver kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Folkeslagene vil komme opp til Jerusalem for å tilbe ham.
Gud vil gå i rette med folkeslagene fordi de spredte israelittene og delte opp landet deres. Da skal Herrens herlighet fylle jorden slik som vannet dekker havbunnen. Folkeslagene skal ikke lenger føre krig mot hverandre. Jesus vil regjere over alle folkeslag og hele jorden med rettferdighet.
Jeg sier dere at Kristus ble en tjener for de omskårne for å vise at det Gud har sagt, er sant, og for å stadfeste de løfter som var gitt til fedrene. Men de andre folk skal prise Gud for hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant folkene og lovsynge ditt navn. Videre heter det: Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk (Romerbrevet 15,8-10).
Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. På samme måte har de nå vært ulydige, men den miskunn dere har fått, skal føre til at de nå får miskunn. Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle. Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen (Romerbrevet 11,30-36).
Israels gjenopprettelse kommer før alle tings gjenopprettelse
Jesus sa til israelittene i Jerusalem at de ikke skulle se ham igjen før de tar ham imot som Guds Messias, Israels Konge og Verdens Frelser. Det betyr at ingen av oss andre heller får se ham før den dagen kommer.
Peter undertreket det samme til israelittene i Jerusalem, like etter pinsedagen: Jesus vil forbli i himmelen inntil israelittene omvender seg. Først da vil Jesus komme tilbake og oppfylle alt det profetene har lovet.
Israels gjenopprettelse er en prosess. Først henter Gud israelittene og samler dem i landet, deretter gjenopprettes Israel med Jerusalem som hovedstad, og dette vil føre frem til at hele folket tar imot Evangeliet.
Derfor kommer Israel gjenopprettelse før alle tings gjenopprettelse. I tillegg til å forkynne Evangeliet for alle folkeslag, skulle vi derfor gjøre alt som står i vår makt for å velsigne Israel – og på denne måten overbevise dem om at vi har fått del i det som er deres – Guds nåde og velsignelse.
Folkeslag, hør Herrens ord! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, samler og vokter det som gjeteren vokter sin flokk (Jeremia 31,10).
For så sier Herren: Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over folket, vil jeg også la dem oppleve alt det gode jeg har lovt dem (Jeremia 32,42).
Deres ætt skal bli kjent blant folkeslagene, deres etterkommere blant folkene. Alle som ser dem, skal sanne at de er en ætt som Herren har velsignet. Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt og svøpt meg i rettferdighets kappe, lik en brudgom som pryder sitt hode, lik en brud som pynter seg med sine smykker. For likesom jorden lar spirene vokse, som en hage lar vekstene gro, slik skal Herren vår Gud la rettferdighet spire fram og lovsang lyde for alle folkeslag (Jesaja 61,9-11).
I ditt folk skal det bare være rettferdige, de skal eie landet til evig tid. De er en plante i min hage, et verk jeg har gjort til min ære. Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er Herren. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast (Jesaja 60,21-22).
Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder (Jesaja 40,1-2)
Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden (Jesaja 62,6-7).
