Når folkemordet på jødene under Den andre verdenskrig markeres i Vesten, rammes det inne i en fortellig med en klar begynnelse og slutt. Men til tross for at katastrofens omfang og virkning var kort, hører den hjemme i en lang og grusom historie, skriver Haviv Rettig Gur i The Times of Israel.
Den måten man minnes folkemordet på baratelliserer en lang historie med propaganda, diskriminering og forfølgelse. Holocaust har dypere røtter enn den tyske nazismens “endelige løsning”.
Ved å overse den historiske konteksten, blir Holocaust-markeringer redusert til en emosjonell salve av forenklede moralske leksjoner.
Det 20. århundre var allerede blant de blodigste periodene i det jødisk folkets historie før starten på folkemordet. Den inkluderer fordrivelse og flukt av millioner av jøder i Europa, som lette kunne blinkes ut for tilintetgjørelse av nazistene og deres mange kollaboratører.
Da jødene trengte hjelp, lukket de europeiske landene sine grenser ved særtiltak for jøder og immigrasjonskvoter. Den versjonen av historien starter ikke i 1939 eller 1941, men i 1880.
Jøder begynte sin masseflukt fra Europa etter attentatet på tsar Alexander II i 1881, en begivenhet som utløst pogromer i det russiske imperiet og produserte nye lover mot regionenes allerede undertrykte jødiske undersåtter. Det kulminerte med massakrene i den russiske borgerkrigen 1918-21, der over 100 000 jøder mistet livet.
De fleste av jødene som flyktet vestover i de seks tiårene forut for Holocaust, dro til USA. Historien deres blir ofte del av den større historien om amerikansk immigrasjon, om millioner av andre europeere som søkte et nytt liv og nye muligheter i Amerika. Men jødene var ikke som polakkene, italienerne, nordmenn eller tyskerne som kom sammen med dem til havnen i New York.
Når jødene bestemte seg for å dra, solgte de alt de eide, gikk om bord på et skip og ankom Amerikas kyster som hele familier. De visste at de ikke ville komme tilbake.
Under panikken i 1907 vendte 300 000 italienske immigranter hjem til Italia. Hva ville ha skjedd dersom 300 000 jøder skulle gjøre det samme?
Hvilket hjem skulle jøden vende tilbake til? For dem var alle broer brent. Ofte ble de tvunget til å flykte uten pass. De kunne ikke returnere.
Europeiske immigranter vendte tilbake til sine hjemland i et stort antall mellom 1908 og 1925: 57 % av italienerne, 40 % av polakker, 64 % av ungarerne, 67 % av rumenerne og 55 % av russerne.
Blant jøder var tallet bare 5 %.
Jødene forble i Amerika, uavhengig av økonomiske kriser og andre forhold. Andre innvandrere søkte et bedre liv; jødene flyktet.
Mellom de antisemittiske mai-lovene vedtatt av tsaren i 1882 og Nürnberg-lovene vedtatt av nazistene i 1935, innførte mange flere europeiske stater et stadig innstrammende regime med restriksjoner for jødisk arbeid, statsborgerskap og utdanning som ville holde jøder utenfor yrker, universiteter, og til slutt hele land.
Sommeren 1938, før den tyske okkupasjonen, vedtok Polen en lov som fratok statsborgerskapet til alle jøder som ikke hadde bodd i landet de siste fem årene.
Polen henvendte seg til Storbritannia, USA og Folkeforbundet og krevde at de skulle tilby nye hjem til de uønskede deporterte jøder. Polens viseambassadør i London, grev Jan Balinski-Jundzill, advarte mot de forferdelige konsekvensene som ventet jødene dersom Vesten nektet å ta dem imot.
Den rumenske diktatoren Ion Antonescu trengte ikke nazistiske propaganda for å la seg overbevise om at jødene var et problem som måtte løses. Etter nazistenes krigserklæring mot Sovjetunionen, var han begeistret. “Romania må frigjøres fra hele denne kolonien av blodsugere som har tappet livskraften fra folket vårt,” erklærte han om landets jøder. “Den internasjonale situasjonen er gunstig, og vi har ikke råd til å gå glipp av øyeblikket.”
I 1910, da USA allerede hadde absorbert rundt to millioner østeuropeiske jøder, avsluttet New Yorks immigrasjonskommissær William Williams sin årlige rapport med en advarsel: «Tiden er her. Det er nå nødvendig å legge til side falsk sentimentalitet i håndteringen av spørsmål om immigrasjon, ta større hensyn til rasemessige og økonomiske aspekter og foreta beslutninger knyttet til hvilke innvandrere vi skal motta.”
Jødiske immigranter ble nå stadig oftere avvist og sendt tilbake til Europa, til tross for at forfølgelsen de flyktet fra i Øst.Europa var tiltagende.
I 1921 bestemte den amerikanske kongressen seg for å handle. Den vedtok nødkvoteloven og deretter kvoteloven fra 1924. Den reduserte kvoten for jødisk immigrasjon fra over 120 000 per år til under 3000 bare et tiår senere.
USA, og deretter Storbritannia, Canada, Argentina og utallige andre vestlige nasjoner, stengte systematisk dørene for jødene og stengte dem ute fra stedene de kunne flykte til for å overleve mens folkemordet pågikk og seks millioner uskyldige jøder ble myrdet. Dette til tross for at de visste om at det pågikk et systematisk og effektivt forsøk på å utrydde det jødiske folket på det europeiske kontinentet.
Holocaust ble med andre ord forstått av den nazistiske ledelsen som en tysk løsning på et problem alle trengte en løsning på.
Ingen ville ha jødene, alle lette etter måter å bli kvitt dem på. Millioner av mennesker ble utslettet av nazistene og deres kollaboratører fordi de var uønsket overalt og ikke beskyttet av noen.
De tyske nazistene kunne heller ikke ha lyktes med å utslette så mange, om ikke offentlige og sivile i de andre landene hadde hjulpet dem.
I Belgia klarte nazistene å samle nesten to tredjedeler av jødene i flamske Antwerpen (65%), fordi lokalt politi samarbeidet med okkupantene. I fransktalende Brussel, hvor politi og borgere nektet å hjelpe, ble nazistenes suksessrate halvert (37 %). I Norge var det politiet i Oslo og andre byer som arresterte jødene og sendte dem på skip til utryddelsesleirene i Tyskland og Polen.
I Ungarn deporterte regjeringen entusiastisk 437 000 jøder til Auschwitz sommeren 1944, i en operasjon som var fullstendig drevet av ungarere.
Foto: Ungarske jøder ankommer Auschwitz sommeren 1944.
Det samme mønsteret dukker opp i Romania, Bulgaria, Hellas og mange andre steder. Gresk samarbeid tillot nazistene å utrydde jødene i Saloniki, mens gresk avslag på å hjelpe innebar at det samme ikke kunne gjøres mot jødene i Athen. Folkemordspolitikken var vellykket bare der lokalbefolkningen samarbeidet.
Nesten alle jøder i Bulgaria og Danmark unngikk utslettelse, alene fordi folket der nektet å la nazistene myrde dem.
Folkemordet utført i Europa er ikke en kort avgrenset historie med en klar slutt og begynnelse, men en logisk konklusjon av at løgner og hat mot jøder i den europeiske befolkningen ble spredd, trodd og omfavnet gjennom århundrene.
Etter krigen kunne man se jubelscener over hele Vesten. Millioner vendte tilbake til landene, familiene og hjemmene sine. For jødene som hadde overlevet folkemordet var historien annerledes. De fleste hadde ingenting å vende tilbake til, og mange var heller ikke velkomne.
Britene hadde innført strenge restriksjoner for jødisk immigrasjon til Palestina – det britiske mandatområde opprettet i påvente av en jødisk statsdannelse – i mellomkrigsårene. Hundretusener, om ikke millioner av jødiske liv kunne vært reddet, om ikke britene handlet stikk i strid med det internasjonal lov hadde pålagt dem: Å legge til rette for massiv jødisk immigrasjon og tett bosetting i hele mandatområdet.
Etter krigens slutt ble skip med jødiske flyktninger fra det nazi-herjede Europa avvist ved Palestinas kyst. Jødene ble tvunget tilbake og plassert i flyktningleirer i Europa.
I Vesten minnes man Holocaust i disse dager. Men det er bare jødene som minnes hvordan deres brødre og søstre ble tvunget til gasskamrene, uten at noen ville strekke ut hånden for å redde dem. Syv tiår med europeisk og vestlig politikk forenet krefter og førte dem inn i kamrene.
- Et oversatt, forkortet og endret utdrag – LES hele artikkelen av Haviv Rettig Gur ved å følge lenken HER: https://www.timesofisrael.com/the-forgotten-horrors-that-hide-in-the-holocausts-long-dark-shadow/.
