Etter at representanter fra Syria besøkte Saudi-Arabia sammen med representanter fra Iran i forrige uke, lurte mange på om veien for Assads regime tilbake til Den arabiske lige var åpen. Det er den ikke.
Toppmøte i Den arabiske liga i Beirut besluttet at det ikke vil bli noen endring av Liganes innstilling til Assads regime, men at man vil fortsette arbeidet for å komme frem til en politisk løsning knyttet til konflikten i Syria.
Møtet, som inkluderte toppdiplomater fra de arabiske landene i Gulfen, samt Egypt, Jordan og Irak, ble innkalt dager etter at Syrias utenriksminister besøkte Saudi-Arabia for første gang siden kongeriket brøt diplomatiske forbindelser med Syria i 2012.
Syria ble også kastet ut av Den arabiske liga etter at borgerkrigen brøt ut i 2012.
Syria og Saudi-Arabia har begge uttalt at de nå ønsker å gjenåpne ambassader og gjenoppta flyvninger mellom de to landene.
Den arabiske liga fordømte nylig Israels håndtering av palestinere som forskanset seg i al-Aqsa moskeen på Tempelhøyden under den muslimske høytiden ramadan. Ligaen fordømte også Israel for å undergrave en to-stats løsning basert på grensene før 1967 og med øst-Jerusalem som Palestinas hovedstad.
Kilde: The Times of Israel, 15. april 2023.
Den arabiske liga ble grunnlagt 22. mars 1945, for å samle de 21 arabiske statens innsats mot Israel.
Etter at arabiske stater mislykkes i forsøket på å utslette Israel i 1948 og 1967, og Israel i den siste krigen vant tilbake kontrollen over Jerusalem, ble Den arabiske liga ble kjente sine 3 NEI. Det var en avtale der landene forpliktet seg til (1) å ikke forhandle med Israel, (2) ikke anerkjenne Israel og (3) ikke inngå fred med Israel.
På denne tiden ble ordtaket FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE! tatt i bruk, som definerer Ligaens mål om å gjøre hele Israel – opprettet på et lite område mellom Jordanelven og Middelhavet – til Palestina, den arabiske state nummer 22.
Etter dette har både Jordan, Egypt, De forente arabiske emirater og Bahrain inngått fredsavtaler med Israel og opprettet diplomatiske forbindelser.
I dag eksporterer Israel gass, strøm og vann til sine arabiske naboland. Israel ønsker ikke annet en å forsvare retten til å eksistere som en jødisk stat, og vil inngå fred med alle arabiske stater. Israel har proklamert Jerusalem som den jødiske statens evige og udelelige hovedstad.
Israel eksisterer på 0.2% (!) av det områdert de 21 arabiske statene eksisterer på. Israel ble ved folkerettslige beslutninger gitt løfter om jødisk bosetting i hele det daværende britiske mandatområde Palestina (ved etterkirgsoppgjøret i San Remo 1920, bekreftet av Folkeforbundet 1922 og senere av FN i 1945).
I håp om å oppnå en fredelig løsning brøt britene internasjonal lov og fordelte hele 77% av området forespeilet jødene til opprettelsen av det arabiske kongedømmet Jordan. Landet ble umiddelbart etnisk renset for jøder og det ble innført en lov som forbød jøder (ikke israelere…) å eie jord i landet.
Forente Nasjoner foreslo i 1947 å dele de resterende 23% av det britiske mandatområde i enda en arabiske stat ved siden av det som skulle bli Israel. Jødene sa dengang ja til 11% (!) av det området internasjonal lov hadde forespeilet dem. Araberne sa samlet NEI. De var unisont enige om å forkaste selve ideen om en jødisk statsdannelse i Midtøsten, helt uavhengig av størrelse og demografiske forhold. På det grunnlaget forsøkte arabiske stater å utslette Israel i 1948, 1967 og 1973 – men de ble beseiret av jødene.
Først etter 1967 begynte araberne å gjøre krav på en arabisk sta på de områdene de sa NEI til flere ganger både før og etter forkastelsen av FNs deligsplan i 1947. Man hevder nå at Israel okkuperer områder tildelt dem ved internasjonal lov. Også Forente Nasjoner støtter den arabiske anklagen om okkupasjon, uten noe som helst grunnlag i internasjonal lov.
