I påsken ble en mor og to av hennes døtre brutalt henrettet av palestinske terrorister da de kjørte i bilen sin på vei til et familieselskap.
Nok en fryktelig terrorhandling knuser sjelen – søstrene Maia og Rina, og moren Lucy, skriver Sherri Mandell i The Times of Israel. En jødisk familie fra Efrat ble myrdet med mening og ond vilje. Tilbake sitter en far og ektemann, og tre yngre søsken.
De ble skutt og henrettet. Søstrene på femten og tyve år døde i bilen, under feiringen av påsken – frihetens høytid. Moren døde på sykehuset få dager senere.
Enda en tragedie, som brutalt nok er en del av hverdagen for jødene i Israel. Det kommer alltid som et sjokk for familie, venner og kjente – men for alle andre er det helt normalt at jøder myrdes fordi de er jøder og israelere.
Hva kan vi si? spør Sherri Mandell. Kun at vi kjenner oss knust av en uendelig sorg. Enda en gang.
For 22 år siden ble min 13 år gamle gutt Koby og hans venn Yosef myrdet av terrorister under en fottur i fjellene i nærområdet, forteller Mandell. De ble slått i hjel med steiner. Siden den gang har mange andre blitt ofre. Mange barn. mange unge voksne med livet fremfor seg. Tilbake sitter knuste familier. Siden år 2000 er 1420 ofre myrdet av terrorister.
I februar ble brødrene Asher (8) og Yaakov (6) myrdet på et busstopp i Jerusalem. Den samme måneden ble brødrene Hallel (21) og Yagel (19) myrdet i bilen sin. Det er for mange å huske, for mange å nevne.
Og hva er svaret fra det jødiske samfunnet i Efrat? Jo, jentenes kister er prydet med det israelske flagget. Hele nasjonen står alle sammen med dem, fortsetter Mandell.
Det jødiske samfunnet i Efrat-samfunnet gjorde det samme for oss for 22 år siden. Da vi på vei til gravstedet kjørte gjennom menneskemassene med israelske flagg, trøstet det oss. Det føltes nesten som om en kraft delte et hav som lå fremfor oss. Vi forstod og kjente på at vi ikke var alene.
Vi befinner oss midt inne i en pågående krig. Den israelske folkesjelen er rammet, igjen og igjen. Vi er alle berørt i ulik grad, men familiene som mister sine kjære bærer på den største smerten, og vil aldri mer bli de samme.
Når Hamas hyller henrettelsen av Maia og Rina Dee, og kaller det en naturlig respons på okkupasjonen, så er det noe så skrekkelig og ufordragelig ved uttalelsen at vi blir tvunget til å konfrontere fienden.
Samtidig må vi anerkjenne og verdsette det faktum at vi som samfunn – til tross for at det gjør vondt, og det er noe inne i oss som stritter imot og ikke vil gjøre det – kan vi, det jødiske samfunnet, forholde oss til og møte redselen uten å søke hevn, slik som våre fiender.
Selvfølgelig ønsker vi rettferdighet. Men rettferdighet er noe annet enn hevn. I vårt tilfelle er ikke Koby og Yosefs mordere funnet. Men samfunnet vårt har fortsatt å vokse og blomstre. Et nytt nabolag ble etablert som et motsvar til mordene på guttene.
Min egen familie opprettet The Koby Mandell Foundation for å hjelpe andre terrorofre. Vi var i stand til å anvende det grusomme vi opplevde, til å hjelp til familier som erfarer det samme. Vi lider fortsatt. Men vi har ikke blitt til monstre.
Andre familier som har mistet sine kjære har også snudd smerten sin til konstruktive initiativer. Det er kraften til den jødiske folkesjelen.
