The Gulf Cooperation Council (GCC) har oppfordret USA til å fordømme Israels finansministers nylige uttalelser i Paris – Bezalel Smotrich benektet at det finnes et historisk palestinsk folk.
Arabere i jødenes historiske hjemland har all rett til å definere seg som hva de vil. Men finnes det et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land? Selvfølgelig gjør det ikke det.
Israels historie
Abraham kom til landet Kanaaen for nærmere 4000 år siden. Han utvandret fra et område som i dag ligger i Irak og levde som innflytter i Kanaan. For omkring 3250 år siden inntok israelittene, Abrahamas etterkommere, Kanaan. David, israelittenes konge, gjorde Jerusalem til Israels hovedstad for omkring 3000 år siden.
Israel ble delt i to riker etter bare 70 år. Begge rikene ble nedkjempet av fiender og folket ført i eksil. Bare en minoritet ble boende i landet som lå øde tilbake. 70 år etter at Jerusalem falt og israelittens tempel ble jevnet med jorden, fikk israelittene vende tilbake og bygge Jerusalem opp igjen, med et nytt og langt mindre tempel.
Israelitten ble nå omtalt som jøder – etter Juda, den israelittiske stammen som Israels konger utgikk fra.
Israel forble okkupert og israelittene undertrykt av stadig skiftende riker og deres regenter – babylonere, persere, makkedonere, egyptere og syrere. Kun en kort periode på nye 70 år, under makkabeerne, maktet folket å gjenvinne sin frihet.
Fra år 63 f.Kr var Israel og Jerusalem okkupert av det store romerske riket styrt av keiseren i Rom. I år 70 og 137 e.Kr. forsøkte israelittene å løsrive seg fra den romeske okkupasjonen. Romerne slo hardt ned på opprøret og fordrev jødene først fra Jerusalem og senere fra Israel. I århundrene som fulgte ble israelittene derfor en mioritet i Israel og Jerusalem. Landet ble liggende øde og udyrket.
Romerne så seg lei av jødenes lengsel etter frihet, og ønsket derfor å utslette jødenes historiske tilknytning til Israel og Jerusalem. Keiser Hadrian gav derfor landet navnet Palestina og Jerusalem navnet Aelia Caitolina (Områdets Hovedstad).
Palestina var et økenavn som henviste til filisterne, en folkegruppe som utvandret fra Kreta og slo seg ned ved Kanaans/Israels Middelhavskyst. Filisterne hadde vært israelittens hovedfiende på kong Davids tid.
På 300-tallet innførte den romerske keiseren den romersk-katolske varianten av kristendommen som offentlig religion i det romerske riket. Denne kristne tradisjonen mente Israels Gud hadde forkastet israelittene og overført løftene han hadde gitt dem til de kristne – Israel var følgelig de kristnes land. Palestina-navnet fant feste i den kristne tradisjonen.
Etter at Muhammed grunnla islam på 600-tallet var det persere, kurdere og arabere som okkuperte Israel. Muslimene mente at alt land de la under seg tilhørte dem. Israelittene forble en undertrykket minoritet, blant kristne og muslimer i Israel og Jerusalem. Muslimene anvendte ikke og identifiserte seg ikke med det romersk-kristne Palestina-navnet.
I en periode på omkring 200 år sendte kristne europeiske statsledere og kirkeldere korsfarere på korstog for å befri “Det hellige landet” fra “de vantro” jøder og muslimer (omkring år 1000-1200). Korsfarerene opprettet flere korsfarer-stater i Midtøsten, blant annet Kongeriket Jerusalem.
Tyrkerne nedkjempet korsfarerene. Mamelukkene okkuperte deretter Israel i en periode på omkring 200 år (omkring år 1300-1500). Mamelukkene var hvite slaver som løsrev seg fra egypterne og utgjorde en hær som underla seg deler av Midtøsten.
Fra omkring år 1500 og frem til nederlaget i Den første verdenskrig var Israel og Jerusalem okkupert av tyrkerne – del av Det ottomanske imperiet.
Kristne britiske sionister ba og kjempet i mange hundre år for Israels gjenopprettelse. Britiske statsledere satte seg fore å etablere en jødisk stat i Palestina. Etter Den første verdenskrig ble det vedtatt folkerettslige beslutninger for opprettelse av en jødisk stat.
Britene ble tildelt mandatmakt over Palestina. Et mandat som skulle sikre at den jødiske staten ble opprettet og deretter opphøre. Innbyggerne i Palestina – både jøder, arabere og andre etniske grupper – fikk palestinske pass. Araberne hadde motvilje mot å defineres som palestinere, fordi det ble forbundet med den kristne tradisjonen, den britiske mandatmakten og den jødiske statsdannelsen.
Araberne, som etter Den første verdenskrig fikk opprettet 21 arabiske stater i Midtøsten, stod samlet imot selve ideen om Israels gjenopprettelse – helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold og Jerusalems status.
Britene gav etter for arabisk press og utskilte 77% av Palestina til araberne og opprettelsen av det arabiske kongeriket Jordan. Jødene ble fordrevet fra Jordan og kongen innførte en lov som forbød jøder å eie jord i landet.
Britene fortsatte å handle i strid med mandatet sitt. Etter fortsatt press fra araberne ble det innført strenge restriksjoner for jødisk innvandring til Palestina. Noe som fikk katastrofale følger for jødene under folkemordet i Europa.
I 1947 foreslo Forente Nasjoner å dele de resterende 23% av Palestina i en jødisk og enda en arabisk stat. Jødene sa JA til forslaget og delingsplanen, araberne sa samlet og tydelig NEI. Ved arabernes forkastelse mistet FNs forslag gyldighet og aktualitet.
Araberne forkastet altså forslaget jødene takket ja til – at Israel skulle opprettes på kun 11% av Palestina, området tiltenkt den jødiske staten ved folkerettslige beslutninger. Forslaget innbarar et Jerusalem skulle ha internasjonal status.
Den moderne staten israel ble opprettet 14. mai 1948 – på folkerettslig grunnlag og med Forente Nasjoners velsignelse.
Palestinas historie
Umiddelbart gikk arabere i Palestina/Israel og arabiske nabostater til krig mot den nyfødte sårbare jødiske staten, med offentlig uttalt mål om utslettelse. Som ved et mirakel overvant den unge uorganiserte jødiske hæren den arabiske overmakten. I 1967 og 1973 forsøkte de arabiske statene, med enda mere samlet makt, å utslette israel. Men de lyktes ikke.
Over 800.000 jøder ble fordrevet fra de 21 arabiske statene etter 1948. Etterkommerne deres utgjør i dag majoriteten av jøder i Israel. Dette er jøder som aldri forlot Midtøsten. De andre jødene i Israel er i hovedsak etterkommere av jøder som flyktet fra kommunismen eller overlevet nazismen. Israel ble en nødhavn for jøder forfulgt av kristne, muslimer, kommunister og nazister.
Først i forbindelse med at araberne kom til den skamfulle erkjennelsen av at jødne ikke lot seg beseire med militærmakt, oppfant man det løgnaktige og hatefulle narrativet om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk-land. Dette var propaganda utviklet som en videreføring av kampen mot jødene og Israel.
Araberne i Israel/Palestina hadde aldri gjennom historien definert seg som et eget folk i et eget land. Det finnes selvfølgelig heller ikke et eneste historisk bevis for en slik påstand. Arabernes motstand mot Israel hadde heller ingen klar visjon om et eget arabisk-palestinsk folk i et eget arabisk-palestinsk land. Araberne kjempet for at hele området skulle være del av andre arabiske land, som Syria og Egypt.
I perioden 1948 – 1967 okkuperte Syria Golanhøydene, Egypt Gazastripen og Jordan Judea og Samaria – inkludert øst-Jerusalem, og alle jøder ble fordrevet fra disse områdene. Det var aldri snakk om å opprette en palestinsk stat på disse områdene, og araberne avslo alle forslag og planer som innebar å overtale dem til å gjøre det. Kampen mot Israel innebar ikke annet en målet om å utslette Israel og gi arabiske muslimer landet og makten.
Det palestinske narrativet innebærer å fremstille jødene som innflyttere og inntrengere i arabernes og muslimenes land. Jødene er undertrykkeren og palestinerne offeret. Slik forfalsker man historien ved å snu den på hodet. Slik legitimerer også Den palestinske bevegelsen terrorisme mot sivile jøder som frigjøringskamp og hellig krig for allah. Jødene anklages for okkupasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten.
Dette til tross for at det kun bor 6 millioner jøder i Israel (og en arabisk minoritet på 2 millioner) – et bittelite land etablert på 0.2% av det området de omkringliggende 21 arabiske statene ble etablert på, befolket av over 300 millioner arabere. Dette i en del av verden med 1.7 milliarder muslimer fordelt på 57 muslimske land.
På det smaleste er Israel ikke bredere enn omkring 15 kilometer – du kan se fra øst til vest. Du kan kjøre fra syd til nord på omkring 7 timer. Omkring halvparten av verdens jødiske befolkning bor nå i Israel, majoriteten av den andre halvparten bor i USA.
Jødefolket er fremdeles mindre enn det var før folkemordet under Den andre verdenskrig – da 6 millioner jøder, inkludert 1,5 millioner barn, ble myrdet av nazistene i det kristne Europa.
Både kananittene og filisterne forsvant som etniske grupper, på linje med utallige andre etniske grupper gjennom historien. Araberne (inkludert araberne som definerer seg som palestinere) er ikke kanaanitter og ikke filistere.
De fleste palestinere er etterkommere av arabere som flyttet til Palestina etter at den jødiske tilbakevendelsen tiltok fra slutten av 1800-tallet. Jødene kultiverte landet og etablerte et moderne samfunn, som skapte arbeidsplasser i en region preget av undertrykkelse, arbeidsledighet og fattigdom.
Ideen om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land ble oppfunnet for å legitimere løgnene, hatet, krigføringen og terrorismen mot jødene og Israel.
Denne gruppen arabere har full rett til å definere seg som hva de vil, men deres nasjonale identitet og historie strekker seg ikke lenger tilbake enn den arabiske og muslimske motstanden mot Israels gjenopprettelse. Det finnes ikke et eneste historiske bevis på at noe annet er tilfelle.
Martin Gellein.
