For åtti år siden denne måneden, oppnådde modige mennesker i Bulgaria det nesten umulige: Annulleringen av ordren om å deportere landets 48.000 jøder til den sikre død i konsentrasjonsleirer i det nazi-okkuperte Europa.
Det er en mirakuløs historie, ikke minst fordi den innabar en heltemodig innsats fra så helt ulike grupper i landet – både medlemmer av nasjonalforsamlingen, advokater, ledere i den ortodokse kirke og vanlige borgere engasjerte seg i redningsaksjonen for Bulgarias jøder.
Fra 1940 ble båndene mellom Bulgaria og Nazi-Tyskland styrket. Bulgarias økonomi var i betydelig grad avhengig av Berlin. Dette medførte til at nazistenes anti-jødiske lover ble vedtatt i nasjonalforsamlingen i slutten av 1940.
Jødene ble pålagt å bære den gule Davidstjernen og det ble innført særbestemmelser som begrenset jødenes bevegelsesfrihet og muligheter til deltagelse i det offentlige rom. Jødene ble også pålagt tvangsarbeid under vanskelige forhold og hjerteløs behandling.
Alexander Belev, kommissær for jødiske spørsmål, ble innsatt for å påse at alle de anti-jødiske tiltakene ble iverksatt og opprettholdt.
Berlin presset ustanselig på for at jødene i Bulgaria – og jødene i Makedonia og Thrakia under bulgarsk militæradministrasjon – skulle deporteres til tilintetgjørelsesleirene.
De første ordrene ble gitt i februar 1943. Det var jødene i Kyustendil som skulle deporteres. Dimitar Peshev var nestleder i nasjonalforsamlingen og selv fra Kyustendil. Han satte frem krav til både statsministeren og innenriksministeren om at orderen måtte tilbakevises. Han mot satte mot i flere, og 9. mars 1943 ble deportasjonen av Kyustendils jøder kansellert.
Peshev varme hjerte for jødene førte til at han ble utstøtt fra nasjonalforsamlingen. Hele det jødiske samfunnet, på nesten 50.000 mennesker innenfor Bulgarias internasjonalt anerkjente grenser, ble skånet. Men 11.323 jøder under bulgarsk administrasjon i Makedonia og Thrakia, ble deprotert – de fleste til dødsleiren ved Treblinka.
Men det var ikke bare Peshev som konfronterte landets pro-nazisteiske regjeringe for å redde jødene. To ledende skikkelser i den bulgarske ortodokse kirke – metropolitt Stefan av Sofia og metropolitt Kiril av Plovdiv – ledet et eget initiativ, som startet med en innsats for å redde noen få hundre bulgarskje jøder som hadde konvertert til kristendommen, og førte til en kampanje for å redde alle bulgarske jøder.
Mens kirkelige organer mange andre steder i Europa underkastet seg og samarbeidet med nazistene, valgte en folkebevegelse av bulgarere en annen retning. Deres moral og samvittighet ville ikke godta nazistenes raseteorier og utryddelsesprogram. De endret historien.
Metropolitt Stefan fordømte Adolf Hitler fra talerstolen, som “den elendige og sinnssyke Fuhreren” og uttalt at “det ikke er noe jødisk problem i Bulgaria”. Både han og metropolitt Kiril oppfordret gjentatte ganger Bulgarias kong Boris til å oppheve de grufulle restriksjonene mot det jødiske samfunnet, og deportasjonsordrene.
Metropolitt Kliment av Stara Zagora sa: “Gud vil fordømme oss om vi velger å være likegyldige til den forfulgte jødiske minoritetens skjebne.”
Det er desverre få lignende eksempler på slik motstand mot nazistenes ønsker om å tilintetgjøre Europas jødiske befolkning. Selvfølgelig var det mange individer, men sjelden var engansjementet bredt nok til å skape en virkningsfull bevegelse.
Albania, Danmark og Bulgaria skilte seg ut ved innsatsen for sine lands jøder. En betydelig del av befolkningen stod samlet i innsatsen for å redde jødene, og viste for alle andre hva som var mulig.
Lærer nasjoner og folk av slike eksempler? Tilsynelatende ikke. Men det betyr ikke at vi ikke skal fortsette ære dem, og minnes dem ved å overlevere historiene deres fra generasjon til generasjon.
- Utdrag av Daniel S. Mariaschins artikkel i The Algemeiner 15. mars 2023.
