Mange omtaler i dag Palestina som et historisk land og palestinere som et historisk folk. Ingen vitenskapelige kilder bekrefter et slikt narrativ. Det er med andre ord ikke annet enn anti-jødisk og anti-israelsk propaganda – la oss se nærmere på hvorfor.
Palestina-navnet ble oppfunnet av den romerske keiser Hadrian 137 år etter Jesus. Etter å ha slått ned enda et jødisk forsøk på å løsrive seg fra den romerske okkupasjonen, forviste han jødene fra Israel. Jerusalem fikk navnet Aelia Capitolina (områdets hovedstad) og Israel navnet Palestina – i den hensikt å utviske jødenes historie i og tilknytning til landet sitt.
Etter at keiser Konstantin innførte den romersk-katolske varianten av den kristne troen som offentlig religion i det romerske riket, ble Jerusalem et sentrum for den romersk-katolske kirke med hovedsete i Rom.
Men det var allikevel alltid igjen en jødisk tilstedeværelse i Israel. I tillegg til Jerusalem ble Tiberias, Safed og Hebron sentre for jødene og den jødiske troen. Det er blant annet dokumentert at det på 200-tallet eksisterte i alle fall 13 jødiske synagoger bare i Tiberias.
På 600-tallet tok jødene i Tiberias parti for perserne i kampen mot det kristne bysantiske riket. De kristne slaktet bokstavelig talt de fleste jødene rundt Genesaretsjøen.
Etter at Muhammed hadde skapt den nye religionen islam og samlet de arabiske stammene under seg, inntok muslimene Israel og Jerusalem. Ulike muslimske riker og regenter regjerte over Jerusalem i århundrene som fulgte. Palestina-navnet, som var av romersk og senere kristent opphav, ble ikke adoptert av muslimene.
Kristne og muslimer konspirerte og ekskluderte jødene fra byene rundt Genesaretsjøen. Mange jøder slo seg ned i Safed, lenger nord i Galilea, hvor det er dokumentert at det var et blomstrende jødisk samfunn fra 1000-tallet.
Korstogene
På slutten av 1000-tallet var det tyrkere som regjerte over Israel og Jerusalem. I 1095 oppfordret pave Urban II alle kristne til å marsjere mot tyrkerne – alle som ville være med ble lovet tilgivelse for all sin synd og skyld (avlat). Flere europeiske hærer samlet seg. De inntok Jerusalem i 1099, og massakrerte både den jødiske og muslimske befolkningen. Flere korsfarerstater ble opprettet, med det kristne kongedømmet Jerusalem som det viktigste.
Paven gav korsfarerne rett til å myrde jødene og tilegne seg deres verdier, på hele veien gjennom «det kristne Europa» og frem til «det hellige landet». Flere hundre tusen jøder ble myrdet i Europa under korsfarertiden.
Under ett av korstogene fortelles det at nærmere tusen jødiske kvinner og barn hadde søkt tilflukt i Jerusalems største synagoge. Korsfarerne stengte alle utganger, og satte fyr på synagogen idet de sang salmer om Guds storhet og makt.
Etter dette var de muslimske ledere for det meste opptatt med indre anliggender. Den kurdiske hærføreren Saladin led nederlag i angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173. I 1187 knuste Saladin korsfarerhæren i slaget ved Hattim, og det lyktes ham å erobre kongedømmet Jerusalem. Han satte punktum for det 88-årig kristne herredømme over Jerusalem.
Pave Gregor VIII oppfordret da til et nytt korstog. Han samlet flere av de viktigste lederne i Europa og bekjempet Saladins hærer i 1190-1191. Men de europeiske herskerne ble ikke enige om hvem som skulle regjere over Jerusalem, og i 1192 inngikk Rikard I av England (Rikard Løvehjerte) og Saladin en avtale om våpenhvile.
I 1228 satte keiser Fredrik II av det tysk-romerske rike kursen mot Israel. I 1229 inngikk han en fredsavtale med muslimene som gav korsfarerne kontroll over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i ti år.
I 1243 stormet Tempelridderne Jerusalem, men maktet kun å beholde kontroll over byen i en kort periode. I 1244 ble Jerusalem erobret av muslimske hærer fra sentral-Asia – mamelukker, opprinnelig egyptiske hvite slaver av ikke-arabisk herkomst.
Edvard I av England startet det siste av store korstoget i 1271. Den siste rest av korsfarerstatene i Midtøsten forsvant i 1291.
Mamelukkene regjerte over Jerusalem fra 1244 og frem til tyrkerne beseiret dem i 1517.
De evangeliske vekkelsesbevegelsene
Fra 1500-tallet regjerte tyrkerne over Jerusalem, like frem til Det ottomanske imperiets fall i Den første verdenskrig. Israel og Jerusalem var lavt befolket – med kristne, muslimer og jøder – og landet lå goldt og øde.
Ved boktrykkerkunsten og reformasjonen fikk kristne nord-europeere tilgang til Bibelen på et språk de kunne lese og forstå. Ved de evangeliske vekkelsesbevegelsene i århundrene som fulgte, vokste det frem en forventning til at Guds ord og løfter skulle går i oppfyllelse, også dem som gjaldt Israel og Jerusalem.
Troen og forventningen ble del av den engelske kulturen. Kristne mente Gud hadde gitt England makt og innflytelse for å hjelpe jødene hjem til landet sitt og gjenopprette Israel med Jerusalem som hovedstad – i tråd med det Guds ord gir løfter om. Mange identifiserte den romersk-katolske varianten av den kristne troen og islam som antikrist og den falske profet omtalt i Åpenbaringsboken. Kristne statsledere satt seg fore å etablere et jødisk nasjonalhjem i jødenes historiske hjemland.
Mye mer kunne vært fortalt om Jerusalems historie. På slutten av 1700-tallet invaderte Napoleons hærer Israel, og albanere regjerte faktisk over Jerusalem fra 1831 til 1840 – men vi skal ikke gå inn på detaljer i det store bilde.
Israels gjenopprettelse
I den kristne tradisjonen hadde Palestina-navnet blitt holdt levende. Seierherrene etter Den første verdenskrig besluttet at områdene i Midtøsten som hadde vært del av Det ottomanske imperiet skulle deles opp i nasjonalstater etter den vestlige modellen. Slik så Syria, Irak og Libanon dagens lys.
Beslutningene, som ble stående som gjeldende folkerett, gav også jødene rett til et land der de var urbefolkning – området som den kristne tradisjonen benevnte som Palestina. Britene fikk tildelt mandatmakt for å sikre at den jødiske staten ble etablert.
Araberne stod samlet imot selve ideen om etableringen av en jødisk stat – dette til tross for at arabere kun hadde regjert over Israel og Jerusalem i forholdsvis korte perioder flere hundre år tilbake i tid. Den arabiske holdningen hadde en mer religiøs enn politisk forklaring. Etter massivt arabisk press fordelte britene hele 77% av området tiltenkt den jødiske staten til araberne og opprettelsen av kongedømmet Jordan. I 1948 anerkjente Forente Nasjoner opprettelsen av den jødiske staten Israel.
Umiddelbart angrep araberne den nyfødte sårbare jødiske staten, med offentlig uttalt mål om utslettelse. Som ved et mirakel beseiret den lille uorganiserte jødiske hæren den arabiske overmakten, men Syria, Egypt og Jordan okkuperte hver sine områder av landet – inkludert øst-Jerusalem.
I 1967 angrep araberne, med samme offentlig uttalte mål, med enda mere samlet kraft. Som ved et nytt mirakel beseiret Israel de arabiske hærene på bare seks dager. Israel fordrev okkupasjonsstyrkene og gjenvant Jerusalem, og i 1981 ble Jerusalem erklært som Israels hovedstad.
Først i forbindelse med at araberne kom til erkjennelse av at jødefolkets hjemvendelse ikke lot seg stoppe og at Israel ikke lot seg utslette ved våpen, ble narrativet om Palestina som et historisk land og palestinere som et historisk folk etablert. Man definerte da kristne og muslimer – fra ulike etniske grupper – og jøder som hadde bebodd området gjennom århundrene som «et folk» og området verdens stormakter hadde okkupert gjennom århundrene som «et land». Det er ren historieforfalskning.
Jerusalem – Guds by
Det er 21 arabiske muslimske stater i Midtøsten. Den lille jødiske staten, befolket av 6 millioner jøder og 2 millioner arabere, er opprettet på 0.2% (ikke 2.0%) av det området de arabiske statene disponerer – befolket med over 300 millioner arabere, i hovedsak muslimer.
Forente Nasjoner (som inkluderer 57 muslimske stater, av dem 21 arabiske) har gjort det til sin absolutte hovedsak å dele Israel og Jerusalem. Også dette er omtalt av Guds profeter og nedtegnet i Bibelen.
For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land (Joel 3,6-7).
Herren selv skal dra ut og stride mot disse folkene som på stridens dag, den dagen han gikk til kamp. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem (Sak 14,3-4).
Israelittene bygde templer for Gud i Jerusalem, der Herrens herlighet tok bolig. Jesus døde, stod opp og reiste til himmelen fra Jerusalem. Disiplene mottok Den Hellige Ånd i Jerusalem, og Evangeliet utgikk derfra til jordens ender. Jesus skal komme tilbake til Jerusalem, og alle folkeslag skal komme opp til Jerusalem for å tilbe ham.
Og det er årsaken til at det er slik kamp om denne byen – årsaken er dypest sett åndelig. Israel og Jerusalem er stedet Gud har utvalgt seg for å åpenbare seg for alle mennesker av alle folkeslag. Gud har en åndelig motstander, Djevelen, som forfører folkeslagene til sin egen undergang.
Byen er grunnlagt på hellige fjell. Herren elsker Sion mer enn noe annet bosted i Jakob. Herlige ting er sagt om deg, du Guds by (Sal 87,1-3).
Som moren trøster sin sønn,slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst. Dere skal se det med glede i hjertet, dere skal gro som det grønne gress. Herrens tjenere skal kjenne hans hånd, men fiendene får merke hans vrede (Jes 66,13-14).
For jeg skaper Jerusalem om til en jublende by, og de som bor der, vil jeg gjøre til et lykkelig folk. Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen (Jes 65,18-19).
Alle folk som du har skapt, skal komme og bøye seg for deg, Herre, tilbe deg og ære ditt navn (Sal 86,9).
Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden (Jes. 62:6-7).
