Både venstre- og høyresiden har legitime bekymringer angående rettssystemet, skriver Yaakov Katz i Jerusalem Post.
Folk må innse at begge sider har legitime bekymringer. På venstresiden er det en genuin frykt for at regjeringens foreslått reformer vil skade det israelske demokratiet, slik vi kjenner det. Deres bekymring er legitim, selv om manges uttrykk er for ekstreme og bør tones ned.
Høyresiden representerer et betydelig antall israelere som ønsker et mer rettferdig system som ivaretar flere utsatte grupper, blant annet jøder som har immigrert fra landene i Midtøsten (mizrahim) og de mest religiøst orienterte jødene. Disse gruppene opplever at domstolen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar deres rettigheter i det israelske samfunnet.
Flere tusen israelere ble tvangsevakuert fra Gazastripen i 2005, mange av dem sliter med traumer enda. Og i Israels høyesteretts historie har bare 11 av 72 høyesterettsdommere vært mizrahim-jøder – til tross for at denne gruppen utgjør omkring halvparten av jødiske statsborgere.
Til sammen bidrar slike fakta til at mange israelere lever med en følelse av at rettssystemet ikke representerer dem. Når venstresiden nå advarer mot at de folkevalgte skal utnevne høyesterettsdommere, fordi det vil undergrave deres tillit til rettssystemet, bør de ta inn over seg og forholde seg til at mange av deres søstre og brødre mistet denne tilliten for 20 år siden.
Folk kan fortsette å rope om at regjeringens foreslåtte endringer er meningsløse, og at systemet ikke kan endres bare fordi noen grupper er bekymret og ønsker det. Men det er ingen rettferdig tilnærming til annerledestenkende. Dersom du er åpen for å inngå kompromisser, må du først forstå hvorfor den andre parten tenker som den gjør.
Lederne i opposisjonen – Yair Lapid og Benny Gantz – ønsker og krever dialog, men når de fikk tilbudet avslo de det. Det var en feil avgjørelse. Deres kontante “nei”, tydeliggjør at deres viktigste hensyn er å opprettholde de pågående demonstrasjonene over hele landet [Lapid og Gantz har lenge hatt som offentlig uttalt mål å forhindre Netanyahu fra å tjene som landets statsminister, enten det er ved å få domfelt ham for brudd på loven eller ved politiske kampanjer og demokratiske valg].
Hør: Komiteen som utnevner høyesterettsdommere består av ni medlemmer: To statsråder i regjering, to folkevalgte i nasjonalforsamlingen, to medlemmer av Advokatforeningen og tre sittende høyesterettsdommere.
I henhold til gjeldende lov må syv medlemmer av komiteen godkjenne utnevenslen av en ny høyesterettsdommer. I praksis innebærer dette at dommerne, som alltid stemmer som en blokk, har vetorett.
Høyestrerettsdommerne velges for livstid. Det er derfor relativt sjeldent at det utnevens nye høyestrerettsdommere. Og høyestrerett har myndighet til å overstyre den folkevalgte regjeringens vedtatte politikk. Alle kan forstå at dette kan innebære en utfordring for demokratiet.
Det er altså også helt åpenlyst, og godt kjent, at verken mizrahim-jødene eller de mest religiøst orienterte jødene, som til sammen utgjør en betydelig majoritet i det israelske samfunnet, ikke er representert i høyesterettt på linje med jøder med europeisk bakgrunn og mer liberale og sekulært orienterte jøder.
Et eksempel: Nylig vedtok høyesterett at en minister tildigere dømt for skatteunndragelse ikke skulle få tjene som minister i regjeringen. Arye Deri ble valgt inn med over 400.000 stemmer. 64 av Knessets 120 folkevalgte representanter stemte senere for hans tjeneste som minister. Er det rettferdig at ti dommere, som i praksis har utnevnt hverandre, skal ha rett til å overstyre det demokratisk valgte flertallet?
- Artikkelen er oversatt, forkortet og endret.
