En meningsmåling bestilt av Jewish People Policy Institute (JPPI) viser at over en av tre israelere tror uenigheten omkring regjeringens varslede endringer av det israelske rettssystemet vil komme til å innebære voldsutøvelse, melder Jerusalem Post.
Tusener demonsterer mot regjeringens planer, i de største israelske byene, opp til hundre tusen i Tel Aviv.
Opposisjonen anvender (kanskje vi skal si, som vanlig) en svært aggresiv og polariserende ordbruk. Også det jødiske samfunnet i USA gir uttrykk for sterk bekymring. Mange mener dette kan være slutten på det israelske demokratiet – slutten på Israel, slik vi kjenner det.
Reformene vil frata Høyesterett makt. Israels høyeste rettsinnstans har mer makt enn tilsvarende domstoler i de fleste andre demokratiske land i verden. De fleste israelere er klar over det innebærer en utfordring for demokratiet. Mange har vært bekymret lenge. De fleste har forventet en endring og mange har håpet på det.
Den største årsaken til konflikten og opposisjonens krisemaksimering kan derfor være at det er den nåværende sittende regjeringen som får utpeke nye høyestrerettsdommere. Som i Norge utpekes slike dommere på livstid, og det er derfor en relativt sjelden begivenhet.
Høyesterett består av 15 høyesterettsdommere som er utpekt av Israels president, etter å ha blitt nominert av et utvalg/råd. Ulike krefter i det israelske samfunnet arbeider iherdig for å få presset frem kandidater som reflekterer deres politiske synspunkter.
Forhandlingene i forkant av utnevnelsene dreier seg ofte formelt omkring balansen mellom arabiske og jødiske israelere, menn og kvinner, og sefardiske og askenasiske jøder – men fremfor alt om balansen mellom høre- og venstresiden i politikken.
For første gang på flere tiår utgjør nå moderate konservative dommere et flertall blant høyesterettsdommerne i Israel, med 8 av 15 dommere.
Høyesterettsdommerne har makt over de folkevalgte og kan endre regjeringens politiske vedtak, dersom disse, etter deres mening bryter med lovverket. Israel har ingen konstitusjon, ingen grunnlov. I mange tilfeller kan det være opp til de enkelte dommernes subjektive vurderinger. Og heller ikke høyesterettsdommere er annet enn mennesker, med et ideologisk verdigrunnlag og partipolitisk tilhøringhet. Store politiske saker løftet frem av de folkevalgte, kan avgjøres av ikke-folkevalgte høyesterettsdommere.
Regjeringens varslede reformer vil frata høyestrerettsdommerne noe av makten over de folkevalgte. Det styrker etter regjeringens mening nettopp demokratiet.
I USA har vi nylig sett hvordan bestemmelser fra Høyesterett innebar innskjerpelser av abort-lovgivningen. Høyesterett fjernet i fjor den føderale retten til abort. Et flertall av høyesterettsdommerne bestemt seg for å oppheve en dom fra 1973, som innebar at delstatene selv får bestemme sin abortlovgivning. Vi taler da om store og viktige avgjørelser som angår folk flest.
I forrige uke oppfordret Israels president Isaac Herzog regjeringen til å fryse og utsette reformene. Kolalisjonen etterkom ikke presidentes anbefalinger.
“Dette viser tydelig en bred offentlig støtte for kompromiss og dialog blant de som støtter reformen og de som er imot den,” uttalte JPPIs leder Yedidia Stern etter at den omtalte meningsmålingen ble offentliggjort.
“Et stort taust flertall av israelere frykter borgerkrig, og ønsker at deres folkevalgte skal gå inn i en forhandlingsprosess. Denne meningsmålingen er et blinkende rødt lys som israelske politikere må nødt til å følge. Vår nasjon er avhengig av det.”
Sterns uttalelser føyer seg inn i rekken av flere. Ledere i de største politiske partiene utenfor regjeringen, som Yair Lapid i Yesh Atid og Benny Gantz i National Unity (som nylig mistet henholdsvis statsministerposten og posten som forsvarsminister etter valgnederlaget), har vært enda tydeligere, og i enda sterkere ordlag advart mot reformene.
Regjeringen ser ikke ut til å la seg forstyrre. For internasjonale og israelske medier (som den liberale venstreorienterte avisen Haaretz) som i utgangspunktet er kritiske til det meste Israel foretar seg, og særlig partiene på høyresiden, er uenigheten og den polariserende debatten en gavepakke.
Utfallet, enten det blir som regjeringen har varslet eller et kompromiss av noe slag, vil antagelig være som enda en bølge som legger seg. Nye debatter vil skape nye politiske stormer i det som kanskje er det mest deltagende, vitale og blomstrende demokratiet i verden.
I Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, sitter unge progressive homofile, eldre ultraortodokse rabbinere og anti-sionistiske arabiske muslimer side om side med mer ordinære israelske representanter, og representerer hver især sine egne velgergruppers verdier og holdninger, med tilhørende politiske standpunkter.
Samtidig er den unge jødiske staten presset fra alle kanter. Iran og Syria har ennå som offentlig uttalt mål å utslette Israel. De mater terrorgrupper både innenfor og utenfor Israels grenser med hatefull propaganda, penger og våpen. Forente Nasjoner har gjort delingen av landet og dets hovedstad sin sin absolutte hovedsak – det overskygger langt både pandemien og bekymringen for en forestående atomkrig.
Når en stillferdig jøde tusler fredelig over Tempelplassen, anklager palestinernes religiøse og politiske ledere, sammen med arabiske statsledere, jøden for å storme al-Aqsa moskeen. Kina innkaller til hastemøte i FNs sikkerhetsråd og USA og EU gir uttrykk for sterk bekymring.
Det er intet nytt under solen, skriver Forkynneren. Uenigheten rundt regjeringens varslede reformer bør nok tolkes i lys av Israels moderne historie. Nylig skrev jeg til en jødisk venn om de voldsomme demonstrasjonene, der titusener raljerer i Tel Avivs gater. Tre millioner holdt seg hjemme, grytntet han kort tilbake.
Da Israels høyreorienterte statsminister Menachem Begin kom til makten i 1977, var det mange i Israel som varslet at det ville innebære en katastrofe. Begin hadde tidligere vært leder av Irgun, en jødisk organisasjon som bekjempet palestina-arabisk terrorisme og forsøkte å overtale britene til å oppfylle hensikten med Palestina-mandatet.
Begin var gruppens leder da bomben på Kong David Hotel i Jerusalem 22. juli 1946 førte til at britene trakk seg ut og overdro ansvaret for mandatet til Forent Nasjoner. Men det var Begin som fikk Egypts president Anwar Sadat til Knesset i Jerusalem. Det var første gang en arabisk statsleder besøkte Israel. De to statslederne undertegnet den sensasjonelle fredsavtalen meglet frem av Jimmy Carter i 1979. Begin og Sadat mottok senere Nobels Fredspris.
Det var Benjamin Netanyahu som undertegnet de historiske Abraham-avtalene med De forente arabiske emirater og Bahrain i Det Hvite Hus for tre år siden. Det var Donald Trump, som mange også har advart på det sterkeste mot, som fremforhandlet avtalene. Han flyttet forøvrig også den amerikanske ambassaden til fra Tel Aviv til Jerusalem, Israels evige og udelelige hovedstad. Mange varslet at det ville innebære en storkrig i Midtøsten. Det skjedde ikke.
Netanyahu er en politisk ringrev som gang på gang har vist seg som en verdig og kløktig leder av nasjonen. Det er ingen grunn til å tro at han ikke også denne gangen vet hva han gjør, og rir av stormen. Og hvem vet, kanskje vil også Benjamin Netanyahu engang motta Fredsprisen?
I fjor kom det 75.000 nye jødiske immigranter til landet, fra bokstavelig talt hele kloden. De kom fra Kina, India, Sverige, Chile, Etiopia og Balkan-landene. Unge og eldre, rike og fattige, syke og friske, mørke og lyse, religiøse og sekulære, dem som ikke kan lese og skrive og velutdannede professorer fra univeristetene. De skal, som dem som har kommet før dem, integreres og bli samfunnsnyttige borgere av det levende israelske demokratiet. Vi vet de vil lykkes, fordi Gud er med dem – uavhengig av skiftende regjeringer og høyesterettsdommere.
Akkurat nå er mange nye på vei gjennom luften, noen sitter med søknadspapirene, mens for andre er hjemreisen ennå bare en udefinert lengsel eller en fjern drøm. Historikere har ingenting å sammenligne den moderne staten Israel med – kanskje fordi det er et mirakel?
