Hvordan sikrer utenriksministeren at norsk pengestøtte til palestinske organisasjoner fremmer en forhandlet tostatsløsning, og er det aktuelt for utenriksministeren å kreve at Norges bistandspartnere til palestinerne kontraktforplikter seg på å støtte en forhandlet tostatsløsning der to stater, Israel og Palestina, lever side om side i fred og sikkerhet innenfor gjensidig anerkjente grenser?
I et skriftelig spørsmål 12. januar utfordrer Frps Sylvi Listhaug Norges utenriksminister, Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, til å reflektere rundt Norges bistand til palestina-araberne.
Norge er blitt kjent for å avslutte investreringer som er knyttet til bedrifter som kan spores til å ha forbindelser til jøder bosatt i Judea og Samaria (inkl. Øst-Jerusalem), fordi man mener at jødene som bor i disse områdene er “et hinder for fred”.
Listhaugs spørsmål fordrer at utenriksministeren vurderer om den norske bistandspolitikken bidrar til å fremme konflikt, fremfor det uttalte målet om fred. Kan den norske bistanden utgjøre “et hinder for fred”?
Det er godt dokumentert at De palestinske myndighetene (bestående av PLO/Fatah) årlig bruker flere hundre millioner av midlene de har til rådighet til å belønne alle dømte og fengslede palestina-arabiske terrorister, inkludert alle dem som har myrdet uskyldige sivile og barn.
Det er godt dokumentert at alle palestina-arabiske skolebarn indoktrineres med at slike terrorister er nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah, gjennom UNRWAs undervisningsmateriell.
I begrunnelsen for spørsmålet skriver Listhaug at det kan være en risiko for at Norge kan være med på å støtte organisasjoner som jobber stikk i strid med Norges mål for bistanden.
Sylvi Listahugs spørsmål er både betimelig og treffsikkert.
I stedet for å forholde seg til og besvare spørsmålet viser Huitfeldt (20. jaunar) til en rekke utenforliggende vurderinger, og avslutter:
Det er ingen tvil om at to-statsløsningen er under betydelig press, og at palestinerne kjenner på en håpløshet i en tid med manglende politiske utsikter, økte spenninger, bosetningsutvidelser og vedvarende israelsk okkupasjon. Vi er tydelige på at en forhandlet to-statsløsning er den beste måten å ivareta sikkerheten og menneskerettighetene til både israelere og palestinere, så vel som begge folks rettmessige ambisjoner for selvbestemmelse, og at dette fortsatt bør være hovedmålet for den norske bistanden til Palestina.
Spørsmålet om den norske bistandspolitikken faktisk bidrar til at palestina-arabernes “håpløshet” avtar, om “sikkerheten” deres blir bedre og om deres “rettmessige ambisjoner” styrkes, forblir ubesvart.
Anniken Huitfeldt avviser med all mulig tydelighet at hun har til hensikt å forholde seg til at millioner av norske skattekroner regner over aktører som lovpriser og belønner terrorisme mot sivile, inkludert barn, og som lærer stadig nye generasjoner av skolebarn opp til å gjøre det samme.
