Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle og kommer til deg.
Så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren, skal du ta dem på deg som et smykke, lik en brud skal du binde dem om deg (Jes. 49:18).
Som en ung gutt gifter seg med en pike, skal dine sønner ta deg til ekte, som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg (Jes 62:5).
Jesus bruker uttrykkene brud, brudgom og bryllup i sin forkynnelse. IKAJ har tidligere skrevet om dette:
Bakgrunnen for Jesu forkynnelse finner vi, som alltid, i Skriftene han kom, og skal komme igjen, for å oppfylle – Guds ord og løfter til Israel, som også folkeslagene har fått del i ved Evangeliet.
Profetene tyr til poesien for å forklare det som ellers vanskelig lar seg beskrive med ord. Forholdet mellom Israel og Gud beskrives som far eller mor og barna deres, hyrden og saueflokken – og brud og brudgom, ektemann og hustru. La oss begynne med profeten Esekiels bok kap. 16:
Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneske, tal til Jerusalem om alt det avskyelige byen har gjort. Du skal si: Så sier Herren Gud til Jerusalem: Du har ditt opphav og din ætt fra kanaaneernes land. Din far var en amoritt og din mor en hetittisk kvinne. Med din fødsel gikk det slik til: Den dagen du ble født, ble ikke navlestrengen skåret over; du ble ikke vasket ren med vann, ikke gnidd inn med salt og ikke svøpt i kluter. Ingen hadde medynk med deg, så de gjorde noe slikt for deg, fordi de syntes synd på deg. Nei, de kastet deg ut på marken, fordi de fikk motvilje mot deg den dagen du ble født. Da gikk jeg forbi og så deg der du lå og sprellet i ditt blod. Og jeg sa til deg: «Du som ligger der i ditt blod, skal leve; du skal leve og vokse. Som blomsten på marken gjør jeg deg.» Og du vokste og ble stor, ja, du ble en meget vakker kvinne. Brystene ble faste, og håret vokste. Men du var naken og bar.
Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at tiden var kommet for deg, elskovens tid. Så bredte jeg fliken av min kappe over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap og sluttet pakt med deg, og du ble min, lyder ordet fra Herren Gud. Jeg vasket deg med vann, skylte av deg ditt blod og salvet deg med olje. Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av delfinskinn, bandt lin om ditt hode og hyllet deg i silke. Jeg pyntet deg med smykker, gav deg armbånd om hendene og et kjede om halsen. Jeg gav deg en ring i nesen, øreringer i ørene og en vakker krone på hodet. Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk finmel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker og skikket til å være dronning. Blant folkene gikk det ord om din skjønnhet; for den ble fullendt ved all den stas jeg hadde på deg, lyder ordet fra Herren Gud.
Profeten fortsetter med å beskrive Israels frafall: Som en horkvinne bød du deg fram til enhver som gikk forbi, og han fikk deg. Du tok noen av klærne dine og la dem på haugene som fargerike tepper. Og der drev du hor, slik det aldri har hendt og aldri mer vil skje.
Gud straffer Israel for deres utroskap: Jeg overgir deg i elskernes vold, og de skal bryte ned ditt leie og ødelegge dine forhøyninger. De river av deg klærne, tar dine fine smykker, og lar deg ligge der naken og bar. … Fordi du glemte din ungdomstid og gjorde meg harm med alt dette, vil jeg også la deg få igjen for din atferd, sier Herren Gud.
Men Gud viser Israel nåde og inngår en evig fredspakt med henne: Ja, så sier Herren Gud: Jeg gjør med deg som du gjorde selv da du ringeaktet eden og brøt pakten. Men jeg vil minnes pakten jeg sluttet med deg da du var ung, og opprette en evig pakt med deg. … Når jeg oppretter min pakt med deg, da skal du sanne at jeg er Herren. Så skal du minnes det du har gjort, og skamme deg slik at du aldri mer åpner munnen av skam, når jeg tilgir deg alt du har gjort, lyder ordet fra Herren Gud.
Profeten Jesaja beskriver forholdet mellom Gud og Israel som brudgom og brud – og også han profeterer i den forbindelse om Israels frafall, Guds straff og om en påfølgende evig fredspakt:
Vær ikke redd, du blir ikke til skamme. Vær ikke skamfull, du blir ikke vanæret. Nå kan du glemme din ungdoms skam, og ikke mer minnes din enkestands vanære. For han som skapte deg, er din ektemann, Herren, Allhærs Gud, er hans navn. Israels Hellige er din forløser, han som kalles hele jordens Gud. Herren kaller deg tilbake som en forlatt og sorgfull kvinne. Kan hun som var hustru fra ungdommen av, bli forstøtt? sier din Gud. En liten stund forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet fører jeg deg hjem igjen. Da vreden steg opp i meg, skjulte jeg ansiktet for deg et øyeblikk. Nå forbarmer jeg meg over deg med evig miskunn, sier Herren, din forløser. … og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, som er barmhjertig mot deg (Jes. 54:4-7, 10 ).
I profeten Hoseas bok kap. 2 dukker det samme temaet opp igjen:
Før klagemål mot deres mor, før klagemål mot henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. La henne fjerne sin horemine fra ansiktet og horemerket fra brystene! Ellers skal jeg kle henne naken og stille henne fram som hun var den dagen hun ble født. Jeg vil la henne bli som en ødemark, gjøre henne lik et tørt land og la henne dø av tørst. … Nå vil jeg blotte henne like for øynene på hennes elskere, og ingen skal fri henne ut av min hånd. … Jeg krever henne til regnskap for de dagene da hun tente offerild for Ba’al-gudene, pyntet seg med ringer og kjeder og gikk etter sine elskere, men glemte meg, lyder ordet fra Herren.
Se, jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne. Når hun kommer derfra, vil jeg gi henne vingårdene tilbake, og Akor-dalen skal bli til en håpets port. Der skal hun svare meg som i ungdommens dager, som den gang hun drog opp fra Egypt. … På den dagen vil jeg slutte en pakt for dem med dyrene på marken, fuglene under himmelen og krypet på jorden. Bue, sverd og andre krigsvåpen vil jeg bryte i stykker og utrydde av landet, og jeg vil la deg bo trygt. Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet. Jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren. På den dagen vil jeg bønnhøre, lyder ordet fra Herren.
Fra profeten Joels bok kap. 2:
Kall folket sammen og innvi forsamlingen, la de gamle komme, ta småbarn og spedbarn med. La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden ut av sitt kammer! … og si: «Herre, spar ditt folk! Gjør ikke din eiendom til spott, la ikke fremmede herske over dem! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?» Da ble Herren fylt av brennende iver for sitt land og viste medynk med sitt folk. … Aldri mer skal jeg gjøre dere til spott blant folkene. … Dere skal få sanne at jeg er hos Israel. Jeg og ingen annen er Herren deres Gud, og mitt folk skal aldri bli til skamme.
Temaet i profetiene går altså igjen i Jesu forkynnelse og dukker opp igjen i slutten av Johannes åpenbaring:
Da var det som jeg hørte et stort kor av stemmer, som et brus av veldige vannmasser og drønn av voldsomme tordenbrak. De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige. La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin. – Linet er de helliges rettferdige gjerninger. Så sier han til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid (Joh.åp. 19:6-9).
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom (Joh.åp. 21:1-2).
