Apostelen Paulus’ brev til den unge menigheten i Efesus omtales ofte – sammen med brevene til menighetene i Kolossæ og Filippi, og brevet til Filemon – som et av “fangenskapsbrevene” Paulus skrev da han satt fengslet for Evangeliets skyld i Rom, like etter år 60.
I Apostlenes gjerninger forteller Lukas at Paulus var i Efesus i omkring to og et halvt år, og at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere (19:10). Han gikk først til jødene og synagogen – der talte han i tre måneder med stor frimodighet, førte samtaler med folk og overbeviste dem om Guds rike. Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om «veien» mens alle hørte på. Da skilte Paulus disiplene ut og lærte dem et annet sted, i to år.
Vi som ikke har en jødisk bakgrunn går ofte glipp av hvor tydelig Paulus’ forkynnelse bærer preg av hans jødiske herkomst og tro. Jesus og apostlene stiftet ikke en ny religion. Jesu første etterfølgere var jøder, som i likhet med alle andre jøder satte sitt håp til at Gud skulle oppfylle løftene han hadde gitt til Israel – et håp uløselig knyttet til Messias.
Det var ikke før den første hedningkristne menigheten var plantet, at kristennavnet ble tatt i bruk: Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt kristne (11:26).
Vi kan fort glemme at tittelen Kristus, som Paulus bruker igjen og igjen i Efeserbrevet, er en gresk oversettelse av den jødiske tittelen Messias – en helt konkret tittel, knyttet til konkrete Guds ord og løfter, og en konkret tro og forventning til oppfyllelsen av alt dette (Ap.gj. 1:6-7; 3:17-21)
I sin forsvarstale til Kong Agrippa understreker Paulus at han står anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løfte Gud gav våre fedre, det som vårt tolvstammefolk selv håper å få se oppfylt – derfor dyrker de Gud utrettelig dag og natt (26:6).
Under fangenskapet i Rom kalte Paulus sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot fedrenes skikker, og likevel kommer jeg som en fange fra Jerusalem, hvor jeg ble utlevert til romerne. … Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og snakke med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp» (28:17, 20).
Paulus brev til menigheten i Efesus- Efeserbrevet
Paulus forklarer at Guds frelsesplan, slik den åpenbares ved de gode nyhetene i Evangeliet, tidligere var et skjult mysterium, en hemmelighet, som nå er blitt åpenbart. Paulus er kalt som Jesu spesialutsending for å forkynne denne hemmeligheten for hedningene (apostel til hedningene) – at Gud vil fullføre sin frelsesplan ved å sammenfatte alt i Messias.
Det at Gud ville sende Messias til Israel, var ingen hemmelighet, det hadde han lovet Israel igjen og igjen, og at folkeslagene skulle velsignes gjennom Israel, var heller langt fra noen hemmelighet. Men, at Gud skulle opprette En ny pakt med Israel ved at Messias skulle lide og dø som et stedfortredende og sonende offer for sitt folks synd og skyld, det var en hemmelighet som nå var åpenbart – og det var også en hemmelighet at folkeslagene skulle få del i dette.
Av bare nåde, ved å tro, ikke ved gjerningene som loven krever, får både jøder og hedninger del i det Gud hadde gitt løfter om til Israel. I det første kapittelet av Efeserbrevet slå apostelen fast hva Evangeliet tilbyr:
- Ved Messias’ blod tilgivelse for syndene – slik at vi står hellige og feilfrie for Guds ansikt
- Barnekår hos Gud
- Del i arven
- Den Hellige Ånd – som et innsegl, og pantet på arven
- Forløsningen for Guds folk
Alt dette til pris og ære for hans herlighet, som Paulus gjentar tre ganger.
Profeten Jesaja (kap. 53) hadde profetert om hvordan Messias’ blod skulle rense folket fra deres synd og skyld. Profeten Jeremia (kap. 31) hadde forkynt om En ny pakt, og også profeten Esekiel hadde profetert om hvordan Gud ville tilgi og rense folket fra deres synd og skyld, og gi dem Den Hellige Ånd (kap. 37).
Evangeliet er oppfyllelse av Gud troverdige og urokkelige ord og løfter til Israel (Ap.gj. 26:6) – Israels håp (Ap.gj. 28:17, 20).
Hva er arven apostelen skriver at dem som har tatt imot Evangeliet har fått del i? Det er åpenbart en referanse til det Gud tidligere har gitt løfter om til Israel, nedtegnet i Skriftene – noe som ligger i fremtiden.
Hvilken forløsning for Guds folk er det apostelen skriver om? Ja, også det er åpenbart en referanse til det Gud tidligere har gitt løfter om til Israel, nedtegnet i Skriftene – noe som ligger i fremtiden.
Apostelen henvender seg direkte til de hedningkristne i Efesus, idet han skriver: Dere som en gang var hedninger, ble kalt uomskårne av dem som kalles de omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. Husk da at dere en gang var uten Kristus [Messias]; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus [Messias] Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi [Messias] blod kommet nær.
Så kom han [Messias] og forkynte det gode budskap om fred, for dere som var langt borte [folkeslagene], og for dem som var nær [jødene]. Gjennom ham har vi begge i én Ånd adgang til Faderen. Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus [Messias] Jesus selv.
Vi skal legge merke til at alt det som utgjør den grunnvollen vi som har tatt imot Evangeliet står på, er av Israel – apostlene, profetene og Messias – og at vi har fått del i det som tilhører dem ved Guds troverdige og urokkelige ord og løfter.
Ah, som vi skulle fryde oss over dette! At vi har fått del i det som ved Guds ord og løfter tilhører Israel! Syndenes tilgivelse, barnekåret, Den Hellige Ånd, arven og forløsningen for Guds folk!
Vi er ikke lenger fremmede og utlendinger, men også vi har fått borgerrett i Israel! Vi er blitt del av Guds familie!
Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk … Lovsyng Herren, alle folk, pris ham, alle stammer. … Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp (Rom. 15:10-12), skriver Paulus til de kristne i menigheten i Rom, idet han siterer Skriftene.
Tilbake til Efeserbrevet – apostelen skriver: Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som for dere hedningers skyld nå er Jesu Kristi fange. Dere har hørt om den nåde Gud har gitt meg: å være en forvalter hos dere over den hemmelighet som ble kunngjort for meg i en åpenbaring. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere leser det, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi [Messias] hemmelighet. Den var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: At også hedningene har fått del i arven; de hører med til det samme legeme og har del i løftet – i Kristus [Messias] Jesus og i kraft av evangeliet.
Dette er Guds frelsesplan … Guds forsett fra evighet av … en hemmelighet … som tidligere var skjult hos Gud … men som nå er kommet frem i lyset … fullført i Kristus [Messias] Jesus vår Herre.
Paulus advarer og formaner de hedningkristne
Så vet vi at Gud har forherdet en del av Israel og at Evangeliet på denne måten også ble hedningene til del (Rom. 11:7-11); vi vet at forherdelsen vil avta/forsvinne i forbindelse med at Evangeliet er forkynt for alle folkeslag og folkeslagene er kommet inn i fullt tall; vi vet at hele Israel da vil ta imot Jesus som Guds og Israels Messias (Rom 11:25-27, J.fr. 23-24, 29-32); vi vet at hele Israels frelse vil innebære en enda større rikdom for folkeslagene enn det vi allerede nå har fått del i ved troen på Evangeliet (Rom. 11:12) – ja, liv av døde (Rom. 11:15).
Israels forherdelse og frelse er også et mysterium, en hemmelighet som tidligere var skjult, men nå er blitt åpenbart ved Evangeliet.
Og Paulus formaner oss hedningkristne til å ikke innbille oss at vi er bedre enn jødene som ikke har tatt imot Evangeliet (Rom. 11:17-18), og ikke ha for store tanker om vår egen forstand knyttet til dette som handler om Israels forherdelse og frelse (Rom.11:25).
Dette er verd å stanse ved og skape bevissthet omkring, i en tid der Gud fører folket hjem til landet sitt, og har gjenopprettet Israel med Jerusalem som hovedstad – akkurat slik han har sagt og lovet. Samtidig har folkeslagene samlet seg (FN) for å dele landet og Jerusalem, og Den messianske bevegelsen erfarer en sensasjonell og historisk vekst. Vi lever i høyprofetiske tider! Vi vet jo også at oppdraget med å forkynne Evangeliet for alle folkeslag er stadig mer nær ved å fullføres.
De beste ligger foran oss – det gjelder både for Israel og oss som har fått del i paktene og løftene – og har borgerrett i Israel.
På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud – for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse. Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. På samme måte har de nå vært ulydige, men den miskunn dere har fått, skal føre til at de nå får miskunn. Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle (Rom. 11:28-32).
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen (Rom. 11:33-36).
Paulus’ tjeneste som apostel til folkeslagene – og Israel
Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen (Rom. 9:1-5).
Paulus bærer på en sterk kjærlighet til folket sitt, og knytter oppdraget som Jesu spesialutsending til folkesalgene til Israels håp og frelse. Paktene og løftene hedningen har fått del i ved Evangeliet tilhører (presens, ikke preteritum) dem. Han slår fast at Gud ikke har forkastet dem (Rom. 11:1) og at de ikke har snublet for å falle (Rom. 11:11).
Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de [jødene] må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig (Rom. 10:1-4).
For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst (Rom. 10:9-13).
Paulus anser forkynnelsen av Evangeliet til folkeslagene som noe som kan føre til at jødene åpner opp øynene for at Jesus er Guds og Israels Messias. Ja, han anser dette håpet som del av sin tjeneste.
Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt, i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem (Rom. 11:13-14).
… deres [jødenes] fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem (Rom. 11:11).
Paulus’ hjertelag overfor folket sitt kom ikke til å prege kirkens historie, langt ifra, men ved boktrykkerkunsten, reformasjonen og de evangeliske vekkelsesbølgene har det skjedd en kolossal endring. I dag er det flere hundre millioner evangeliske kristne som har reist seg opp for å velsigne Israel – landet og folket Gud har gitt oss del i Evangeliet ved. Det skjer noe nytt!
I forbindelse med at folkeslagene kommer inn i fullt tall og hele Israel blir frelst, vil Messias komme tilbake til Jerusalem – til ett folk og en familie av jøder og hedninger, forenet i Messias.
Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna (Ap.gj. 6:1-12).
Se, han kommer med skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle folkeslag på jorden skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, amen! Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige (Joh.åp. 1:7-8).
