I år faller feiringen av hanukka på 18. til 26. desember. I den jødiske/bibelske kalenderen starter den årlige høytiden 25. tislev og varer i åtte dager til ende.
Under hanukka feirer jødene gjeninnvielsen av tempelet i år 164 før Jesus, etter at de jødiske makkabeerne hadde fordrevet okkupantene og gjenrobret Jerusalem.
Makkabeerne, ledet av Judah Makkabi, gjenerobret både byen og tempelet, og jødene var frie og selvstendige i et område tilsvarende dagens Israel i omkring 120 år.
Tempelet var blitt vanhelliget av hellenistiske og selevkidiske regenter som regjerte over Jerusalem og undertrykket den jødiske befolkningen. Under Antiokus IV Epifanes ble det blant annet reist et alter for guden Zevs i tempelet, hvor det ble ofret griser.
Etter at makkabeerne hadde renset tempelet skulle de tenne den syvarmede lysestaken som ifølge jødenes hellige lov skal lyse natt og dag. Men da de trengte åtte dager for å produsere den spesielle olje til lysestaken, kunne bare et under hjelpe dem, og underet skjedde: Flammene i lysestaken brant i åtte dager uten at det ble tilført mer olje.
Under feiringen av hanukka anvendes en egen lysestake som har ett lys mer enn den tradisjonell lysestaken (menoraen) fra det jødiske tempelet. Lystestaken har også et ekstra lys som brukes til å tenne alle de andre lysene.
Hanukka er ikke del av den hellige jødiske loven. Høytiden er del av den jødiske tradisjonen gjennom nedtegnelsene i Makkabeerbøkene, som regnes som apokryfiske tekster.
Feiringen av hanukka har likevel fått en betydelig plass i den jødiske religiøse tradisjonen. Den er særlig relevant knyttet til påminnelsen om hvordan jødene nektet å la seg assimilere under hellenismen.
Jødene har til alle tider bevart sin egenart – både språket, religionen og tradisjoner. Til tross for at landet ble okkupert og folket fordrevet, forble jødefolkets identitet uløselig knyttet til Israel og Jerusalem.
Det første tempelet i Jerusalem ble reist av Davids sønn Salomo nesten 1000 år før Jesus. Det ble revet av babylonerne 587 år før Jesus. Folket ble ført i eksil til Babylon.
70 år etter vendte folket hjem fra eksilet og påbegynte byggingen av en nytt mindre tempel. Det var dette tempelet vi kan lese om i Jesus-fortellingen.
På den samme datoen som det første tempelet ble revet, ble det andre tempelet revet av romerne, 70 år etter Jesus. Denne gangen ble folket spredt blant alle folkeslag over hele jorden.
Om jødene ikke hadde nektet å la seg assimilere, og bevart sin identitet uløselig knyttet til Israel og Jerusalem, hadde folkets tilbakevendelse og Israels gjenopprettelse, med Jerusalem som hovedstad, aldri kunne funnet sted.
Forskerne har ingen andre nasjoners historier å sammenligne Israels moderne historie med. Den er et mirakel.
Det har alltid vært kamp omkring jødenes tilstedeværelse i og hjemvendelse til Israel. Mange har også forsøkt å utrydde jødene. Under eksilet i Babylon forsøkte Haman, og under eksilet blant folkeslagene forsøkte Hitler.
Ifølge de hellige jødiske skriftene har Gud skapt Israel for å velsigne alle mennesker av alle folkeslag ved opprettelse av rettferdighet, frihet, fred og glede på jorden. Fullendelsen av denne velsignelsen vil inntreffe under Messias regjeringstid – Den messianske tidsalder.
Kampen omkring Israel – folket, landet og Jerusalem – har derfor en åndelig dimensjon. Mørkets makter kjemper mot Israel, både innefra, gjennom folket selv, og utenfra, gjennom de andre folkeslagene.
Til tross for at Hanukka-feiringen ikke er nevnt i jødenes hellige lov, innehar høytiden altså elementer som knytter feiringen til jødenes tro og håp om en lysere fremtid, både for seg selv og alle andre folkeslag.
Messianske jøders hanukka-feiring
Et stadig økende antall jøder tror at Yeshua (Jesus) er Messias. De omtaler seg som messianske, fordi kristen-navnet er forbundet med så mye djevelsk antisemittisme. Den messianske bevegelsen representerer en kontinuitet fra Jesus og hans etterfølgeres tro og forkynnelse som den etterapostoliske kristne tradisjonen på mange måter brøt med og kom bort fra. For denne gruppen jøder er betydningen av Hanukka-feiringen utvidet til å romme Evangeliets sannheter.
Israels profeter forkynte at Gud ville hente folket hjem og samle dem i landet sitt, før hele folket vil kommme i et rett forhold til ham – ved Messias’ stedfortredende og sonende offer for sitt folks synd og skyld (Jesaja 53), og opprettelsen av en ny pakt (Jeremia 31), vil Gud tilgi folket og rense dem fra deres synd og skyld. Dommen og straffen vil ramme Messias. På den måten muliggjør en rettferdig og nådig Gud å la all sin velsignelse forløses ut over dem, og derfra til alle folkeslag og hele jorden. Den messianske tidsalder inntreffe i forbindelse med at jødene, som folk, kommer i et rett forhold til Gud ved å ta imot Evangeliet.
I forbindelse med folkets hjemvendelse vil alle folkeslag samle seg mot Jerusalem (Sakarja 12-14). Gud vil gå i rett med folkeslagene fordi de spredte hans folk og delte hans land (Joel 3) – Messias vil komme og opprette sitt evige rike (Daniel 7).
Jesus siterer disse profetiene i Matteus evangelium 24:29-30: Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.
Etter å ha etterfulgt Yeshua i tre år, og hørt all hans forkynnelse, var det siste spørsmålet hans jødiske disipler fikk spørre ham om: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?»
Jesus bekreftet både at riket for Israel skulle gjenopprettes, og at det er han som skal gjøre det, men først skulle Evangeliet forkynnes for folkeslagene: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.»
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky skjulte ham for øynene deres. Da de stod og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han drog bort, stod med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger en sabbatsreise fra Jerusalem (Apostlenes gjerninger 1:6-12).
Apostelen Peter er klinkende klar på at alt det profetene har forutsagt vil inntreffe i forbindelse med Jesu gjenkomst. Han formaner sine jødiske brødre i Jerusalem, kort tid etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart: Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som deres rådsherrer. Men slik oppfylte Gud det han på forhånd hadde latt alle profetene forkynne, at hans Messias skulle lide. Gjør derfor bot og vend om, så skal deres synder bli strøket ut. Da [!] skal Herren gi tider med lindring, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han skal være i himmelen inntil [!] den tid kommer da alt [!] det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter. Moses sa: Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere. Men hver og en som ikke hører på denne profet, skal bli utryddet av folket.
Fra et messiansk perspektiv har kristenheten gitt slipp på betydelige evangeliske sannheter ved å ta avstand fra Jesus og hans etterfølgeres tilknytning til og tro på de hellige jødiske skriftene, og de tilhørende feiringene av de bibelske jødiske høytidene.
Kristenheten har i stor grad kuttet av sine jødiske bibelsk røtter og erstattet dem med hedenske utenombibelske antijødiske tradisjoner – som kirkefedrenes erstatningsteologi og den påfølgende kristne antisemittismen.
Feiringen av hanukka representerer en viktig påminnelse om hvordan Gud har bevart det jødiske folket gjennom alle tider. Ingen har klart å utrydde dem. Ingen har klart å utviske deres tilknytning til Israel og Jerusalem. På det grunnlaget har Gud i moderne ført dem tilbake og gjenopprettet Israel med Jerusalem som hovedstad – og det beste ligger foran.
Flere hundre millioner evangeliske kristne tar i våre dager inn over seg disse kjensgjeringene, og vender tilbake til Jesus og apostlenes tro og forkynnelse. I så måte er fremveksten av Den messianske bevegelsen både interessant og svært spennede å følge med på. Den har potensiale i seg til å fremelske noe av det den kristne tradisjonen har tapt og mistet, og på denne måten kan bevegelsen igjen bringe Guds velsignelse videre til folkeslagene.
Protestene under reformasjonen ble knyttet til ønsket om å vende tilbake til troen på de hellige skriftene. Det gjaldt i kanskje ennå større grad for de senere pietistene og puritanerne. Den pisekarismatiske bevegelsen, som gjenoppdaget evangeliske sannheter knyttet til Den Hellige Ånd, ble omtalt som en bevegelse “tilbake til urkristendommen”. Det samme kan også sies om Den messianske bevegelsens gjenoppstandelse; den representerer kontinuitet til det opprinnelige.
Jødefolkets historie var, er og vil forbli en del av hele menneskehetens historie, fordi Gud ved dette folket, landet deres og Jerusalem velsigner alle mennesker av alle folkaslag.
