Den kristne sionismen har langt lengre og mer betydelige røtter enn det de lærde og ulærde som forfekter de mange ulike variantene av erstatningsteologi trives med å forholde seg til. I boken A short history of christian zionism dokumenteres den kristne sionismens historie fra like etter reformasjonens dager av. Donald M. Lewis, professor i kirkehistorie, dokumenterer dette på en måte som ikke er gjort like omfattende og systematisk tidligere. Resultatet er oppsiktsvekkende.
Ved å lese og tro på Bibelen fikk evangeliske kristne lys over Israels rolle i Guds frelsesplan. Evangeliske kristnes betydning for Israels gjenopprettelse er så betydelig at det er vanskelig å forestille seg at den hadde funnet sted uten de kristne vekkelsesbevegelsene.
De tyske pietistene (vekkelsesbevegelse på 1600-tallet) forstod at jødene som folk ville komme til tro på Evangeliet og ta imot Jesus. De engelske puritanerne (vekkelsesbevegelse fra slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet) knyttet jødefolkets omvendelse til Israels gjenopprettelsen.
Puritanerne øvet betydelig innflytelse over den evangeliske kristne bevegelsen i Sorbritannia, som spredte seg videre til USA og resten av verden. Slik kom det til at evangeliske kristne arbeidet for å motvirke antisemittisme og legge til rette for jødisk hjemvendelse til deres historiske hjemland. Den evangeliske kristne bevegelsen var en pådriver for Israels gjenopprettelse lenge før Europas jøder ble det. Blant de evangeliske kristne fantes det også kristne jøder som bidro til å forsterke og utypet den kristne sionismen.
Europeiske rabbinere hadde søkelys på at Gud hadde spredt jødene blant folkeslagene for at de skulle være et lys blant dem. Israels gjenopprettelse ble i hovedsak knyttet til Messias og Den messianske tidsalder.
Pietistene og puritanerne knyttet katolikkene og muslimene til det Johannes Åpenbaring forteller om antikrist og den falske profet. De var opptatt av profetiene, og mange mente at man befant seg i endetiden, og tolket den politiske situasjonen i Europa inn i bibelsk baserte endetidsskjema hvor jødenes hjemvendelse og Israels gjenopprettelse spilte en sentral rolle.
Evangeliske kristnes kamp for Israels gjenopprettelse sanksjonerte med deres motstand mot Den romersk katolske kirke og Det (tyrkiske) ottomanske imperiet. Puritanerne mente Gud hadde gitt britene makt og innflytelse for å sørge for at jødene fikk vende hjem igjen og gjenopprette Israel – dersom man ikke forvaltet oppdraget, ville man også miste sin makt og innflytelse. Dersom man velsignet Israel ville Gud velsigne, men dersom man ikke gjorde det mistet man velsignelsen.
Disse evangeliske kristne strømningene nådde britiske statsledere, som hadde makt til å forandre historien. Derfra fløt disse åndelige strømningene til de evangeliske kristne i USA, som tenkte tilsvarende om den rollen USA senere fikk som stormakt. Ennå i dag knytter millioner av evangeliske kristne amerikanere USAs skjebne til hvordan deres myndigheter forvalter sitt kall til å velsigne Israel.
Det er en jøde som går i forbønn for oss ved Guds høyre hånd (Charles Simon, 1818).
Er jeg hedningenes venn? Jeg er kjent for å være det, og derfor er jeg jødenes venn, som ved Guds gjenopprettelse vil forløse verden (Charles Simon, 1835).
Ved Det ottomanske imperiets fall befestet britene sin posisjon som stormakt, og med det åpnet det seg en reell mulighet for å se Israel gjenopprettet. Britene handlet selvfølgelig i samsvar med det som fremstod som opplagt rettferdig. Jødenes land lå forholdsvis øde og var lavt befolket. Jerusalem hadde aldri vært sentrum for noe annet land eller rike, ei heller for noen folkegruppe. Jødene hadde både juridisk og moralsk rett til å vende tilbake og gjenopprette suverenitet i landet de ble fordrevet fra og levde i som en minoritet, undertrykt av romersk katolske kristne og muslimer. På det grunnlag kunne man arbeide for å fremme oppfyllelse av Bibelens profetier, Guds ord og løfter.
Strømningene fra de evangeliske vekkelsesbevegelsene nådde altså britiske statsledere som sammen med den politiske jødiske sionismen (fra 1880-årene) la grunnlaget for Israels gjenopprettelse i 1948. Senere med Jerusalem som hovedstad. Jødene gav hedningene del i Evangeliets velsignelser. Hedningene som tok imot Evangeliet, bidro til jødefolkets hjemvendelse og Israels gjenopprettelse. For kristne sionister er dette alt annet enn tilfeldig.
Evangeliske kristne sionister har en iver for å se jøder komme til tro på Evangeliet, knyttet til en kjærlighet og takknemlighet for det vi har fått del i gjennom denne nasjonen. Samtidig bærer man med seg en ydmyk bevissthet knyttet til at Evangeliet utgikk fra jødene, Guds forherdelse av jødefolket og den kristne antisemittismens historie.
Det som kjennetegner de evangeliske kristne sionistene fra flere hundre år tilbake i tid og like til i dag, er lett å identifisere. Man tror ganske enkelt på Guds ord, også på Guds evige unilaterale pakt med Abraham og profetiene. Denne antagelsen anvendes som fortolkningsnøkkel til Jesus og apostlenes forkynnelse. På denne måten mener man å opprettholde en kontinuitet som erstatningsteologien på en uverdig måte setter til side for å verne om sine egne ugudelige læresetninger. For kristne sionister er det utenkelig at Jesus, apostlene og de første kristne kunne tro eller forkynne noen annet enn det som samsvarte med Skriftene.
Jeg … ærer den nasjonen som Gud talte til, og fra ved hvem også vi hedninger har fått høre budskapet. Jeg ærer det folket som profetene, apostlene og Kristus selv utgikk fra. Jeg kjenner meg som en skyldner, av enorme summer, til jødene, som har gitt oss del i Skriftene, som mitt eneste håp, eneste trøst og all min glede i Herren er knyttet til. Fra dem fikk min frelser sin menneskelige natur, til å utføre sin jordiske tjeneste. Det ville være av stor betydning for meg, om jeg på noen som helst måte kunne tilbakebetale ikke mer enn en liten del av det jeg skylder dette folket – fra dem som mottok løfte: I deg skal alle jordens slekter velsignes (Thomas Scott, 1810).
