30. november er minnedagen for jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran.
Fra 1940 til 1960-tallet flyktet omkring 850.000 jøder fra de arabiske landene (21) og Iran. De fleste flyktet hjem til Israel. Dette er etterkommere av jøder som aldri forlot Midtøsten. De flyktet fra Israel og vendte tilbake, akkurat slik som profetene deres hadde forutsagt.
Jødene hadde det i hovedsak bedre i de muslimske samfunnene i Nord-Afrika og Midtøsten enn i det kristne Europa, men også blant muslimene ble jødene diskriminert, forfult og massakrert – men altså ikke i samme omfang. Listen over antijødiske lover og tiltak, fordrivelser og massakrer, er mange.
Etter at jøder som hadde overlevet nazismen eller flyktet fra kommunismen opprettet den moderne staten Israel tiltok presset på jødene i de arabiske landene og Iran. Man tolket Israels gjenopprettelse som et hån mot Allah og stod samlet i motstanden mot den jødiske statens eksistens og ønsket om å utslette henne.
I 1947 takket jødene ja til FNs forslag om en tostats-løsning. Planen gikk ut på det britiske mandatområdet opprettet for å sikre at jødene fikk opprettet en stat, skulle deles i en jødisk og en arabisk stat.
Araberne, som stod samlet imot ideen om en jødisk stat – helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalems status – forkastet forslaget.
I 1948 etablerte jødene Israel, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse. Arabiske stater gikk til krig med uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet. De lyktes ikke. Som ved et mirakel beseiret den lille jødiske hæren den arabiske overmaklten, og Israel overlevde.
Israels gjenopprettelse, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse, arabernes forkastelse av en tostats-løsning og deres tilhørende angrepskrig og nederlag, førte til to katastrofale begivenheter:
- Omkring 700.000 arabere reiste eller flyktet fra Israel i forbindelse med den arabiske angrepskrigen og interne kamper i landet
- Omkring 850.000 jøder ble fordrevet fra de arabiske landene og Iran
Ingen av disse katastrofene hadde oppstått om dersom Israels motstandere og fiender hadde forkastet tostats-løsningen og la være å gå til krig for å utslette Israel.
Israels kritikere, motstandere og fiender hevder fortsatt det stikk motsatte: Katastrofen var og er etableringen av den jødiske staten. De folkerettslige beslutningene og FNs velsignelse utgjør sammen med sionismen grunnlaget for denne katastrofen.
Araberne som reiste eller flyktet fra Israel, i forbindelse med forkastelsen av forslaget om en tostats-løsning, og forsøket på å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet, endte opp i egne områder i de arabiske nabolandene. De ble nektet statsborgerskap (inkludering og integrering) av sine arabiske brødre. FN opprettet tidlig et eget organ som sørget for å gi denne gruppen hjem, mat, helsehjelp og skolegang. Etterkommerne deres arver statusen som flyktninger. Israels kritikere, motstandere og fiender krever at denne gruppens etterkommere skal ha “rett til å vende tilbake”. I dag utgjør gruppen omkring 6 millioner mennesker. Deres tilbakevendelse vil innebære at fiendene klarer å utslette Israel fra kartet, fordi araberne vil utgjøre flertall i det som i dag er en jødisk stat med arabisk minoritet (20%). Kravet er derfor et tydelig budskap om det stadig pågående forsøket på å utslette israel.
Jødene som ble fordrevet fra de arabiske landene og Iran, oftest uten sine verdier og eiendeler, ble gitt israelsk statsborgerskap og bidro til å bygge opp den jødiske staten til en økonomisk og militær stormakt – en rettsstat med en blomstrende demokrati og like rettigheter for alle innbyggere. Etterkommerne av disse flyktningene utgjør i dag over halvparten av Israels jøder.
Det var stort sett den arabiske flyktningestrømmen som fikk og får oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet. Det er en årsak til at det er slik. Israel har inkludert og integrert 850.000 jødiske flyktninger til det beste for dem selv og for landet. Etterkommerne deres er i dag bidragsytere til et samfunn med velferd og velstand.
De arabiske statene gjorde det helt motsatte, uten at det har vært til velsignelse verken for noen. De opprettholdt og opprettholder den fastlåste situasjonen som et uttrykk for den pågående motstanden og kampen mot Israel – en kamp de har tapt og aldri kan vinne.
På få år ble jødenes 3000-årige historie i Midtøsten nærmest visket bort. I titalles av byer som gjennom århundrene hadde hatt store jødiske samfunn, betydelige bidragsytere på alle måter, var borte. Israel ble deres nødhavn.
Den største jødiske flyktningestrømmen oppsto som følge av rasende reaksjoner i arabiske land da Israel ble opprettet. Ingen av dem har fått noen beklagelse eller kompensasjon for verdiene og eiendelsene som ble frattat dem. Bare 10.000 jøder ble værende i de arabiske landene og Iran.
Israels kritikere, motstandere og fiender roper høylydt om “de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake”. Ikke en av dem nevner et eneste ord om de jødenes flyktningene og deres rettigheter.
Fra 2014 er 30. november innført som minnedag for disse jødiske flyktningene ved en lov vedtatt i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset.
