Norge har en mektig anit-israelsk bastion sentrert rundt politiske aktører i hovedstaden – de tre røde partiene, Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier. Skillelinjene mellom de politiske partiene og store og mindre organisasjoner som LO, Palestinakomiteen, BDS Norge og Ship to Gaza er utydelige. Mange ledere har skapt seg en karriere ved roller i flere av disse organisasjonene som fremstår som gode kamerater.
Ideologien er ofte sammenfallende, men ekstremismen er ikke like synlig alle steder. Antagelig handler det ofte om rent strategiske hensyn. En ting er det ingen tvil om: Til sammen sitter de på mye makt, en makt de ønsker å forene i kritikk, motstand og fiendskap mot verdens eneste jødiske stat og Midtøstenes eneste reelle demokrati. I sine egne øyne kjemper de en like heroisk og viktig kamp som det de mener Den palestinske motstandsbevegelsen gjør – gjennom andres øyne er lyden av deres taktfaste marsj alvorlig skremmende.
LO, Norges største arbeidstakerorganisasjon med nærmere en million medlemmer, har vedtatt å kjempe for FULL INTERNASJONAL BOIKOTT AV ISRAEL. LO legger ikke skjul på at de ønsker å bruke makten de har mottat fra sin medlemsmasse til å presse de politiske partiene på Stortinget til å gå i takt med deres antisemittiske målsettng.
Fellesutvalget for Palestina (FuP) er en paraplyorganisasjon for norske organisasjoner som støtter palestinernes sak. Organisasjonen ble etablert i 1980 og har for tiden 31 medlemsorganisasjoner, kan man lese på deres nettside.
Listen over FuPs medlemsorganisasjoner tydeliggjør hvorfor ovenfor nevnte organisasjoner ofte kan være vanskelig å skille fra hverandre: Norges Kommunistparti, Arbeiderpartiets ungdomsparti (AUF), LO i Oslo og Stavanger, SV og deres ungdomsparti, Rødt og deres ungdomsparti, Senterpartriets ungdomsparti (!), Palestinakomiteen, BDS Norge, Ship to Gaza, KFUK-KFUM Global, Norges Kristelige Studentforbund og Sabeel Kairos Norge er blant Fellesutvalgets medlemmer.
Mektige aktører som Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke gir også jødene i Israel skylden og ansvaret for palestinernes lidelser, uten å forholde seg til den bestialske palestinske terrorismen, som oppstod lenge før både 1948 og 1967. Det er ekstremt ubalansert og urettferdig.
Hva står Fellesutvalget for, og hvordan arbeider de for å nå målene sine?
Fellesutvalget for Palestina trekker “den israelske okkupasjonen” lenger tilbake enn til 1967. Ifølge dem ble palestinernes land okkupert i 1948. Det er en ekstrem påstand. Fellesutvalget kjemper derfor, sammen med sine våpendragere, for “palestinernes rett til å vende tilbake”. Kravet er åpenbart inspirert av jødenes rett til å få vende tilbake til landet deres forfedre ble fordrevet fra, som internasjonal lov gav dem retten til samtidig som de ble gitt retten til å opprette en suveren jødisk stat i dette område.
Kravet om at over 5 millioner etterkommere av de omkring 700.000 arabere som enten reiste frivillig eller flyktet i forbindelse med at arabiske stater forsøkte å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet, er ingenting annet enn en dårlig kamuflert videreføring av kampen for å utslette Israel. Om millioner av arabere skulle flomme inn over Israels grenser, ville jødene fort bli i mindretall og staten Israel utslettes til fordel for staten Palestinas opprettelse. Den grove uretten tydeliggjøres ytterligere ved at etterkommerne av 900.000 jøder som ble fordrevet fra de omkringliggende arabiske statene aldri nevnes med ett eneste ord.
Israel holder fast på retten til å eksistere som en jødisk stat. I møte med den palestinske terrorismen, som legitimeres ved ideen om at jødenes har stjålet (okkupert) araberne land, setter Israel inn sikkerhetstiltak for å forebygge og forhindre bølgene av blodige angrep mot sivile jøder – angrep palestinernes ledere hyller som nasjonal frigjøringskamp og hellig krig for Allah. Den anti-israelske bastionen i Norge responderer med å anklage Israel for apartheid. Antagelsen om at jødene ikke har rett til en jødisk stat i sine forfedres hjemland, området de ble fordrevet fra og har vendt tilbake til, får flere slike tragiske følgefeil. Norges anti-israelske bastion anklger ikke palestinerne for terrorisme, men israelerne for å forsvare seg.
30. november arrangerer Fellesutvalget for Palestina “Palestinakonferansen”. Hovedarrangementet under konferansen er LO-representanters foredrag for hvordan LO arbeider for at LO-kongressens boikott-vedtak skal få reelle politiske ringvirkninger – altså, hvordan de kan få rammet Israel i praksis.
“Norske bånd til Israel må brytes”
Fellesutvalget bærer på en intens motstand mot det de selv definerer som “det sionistiske prosjektet”, som er ideen om en jødisk stat i jødenes hjemland. Utvalget mener derfor at “norske myndigheter, akademiske institusjoner og fagforeninger må bryte sine bånd til Israel”. For å understreke at utvalget virkelig mener alle bånd eksemplifiseres det ved å peke på kravet gjelder “samarbeidet med staten Israel på forskning og innovasjon”, “militært samarbeid med staten Israel” og “norske universiteter, høyskoler og fagfolk”. Det er ekstremt – man blinker ut den jødiske staten blant alle verdens nasjoner, for FULL INTERNASJONAL BOIKOTT.
“Et internasjonalt press mot apartheidregimet Sør-Afrika fungerte. Det vil også fungere overfor Israel”, skriver Fellesutvalget på sin nettside. Slike uhyrlige og ubalanserte påstander tilkjennegir ekstremisme – venstreekstremisme. Ekstremismen legitimerer bruk av vold for å ytre sine meninger. I Norge legitimerer man stilltiende den palestinske terrorismen, ved utelukkende å kritisere jødene i Israel for å forsvare seg.
