Første juni 2001 sprengte en palestinsk terrorist seg i luften på utsiden av diskoteket Dolphinarium, i Tel Aviv, og myrdet 21 israelere. De fleste av ofrene var tenåringsjenter fra familier som nylig hadde immigrert fra det tidligere Sovjetunionen.
Anton var en av tenåringene som kom til diskoteket akkurat den kvelden. Han kom sammen med to søstre som var hans nære venner. Begge jentene døde i angrepet, like for Antons øyne. Han ble skadet, men overlevde – kun fordi en annen jente, som han også kjente, som var høyere enn han, tok trykket fra eksplosjonen like foran ham og døde.
Anton var bare 16 år, og ennå kan han ikke håndtere den overveldende følelsen av skyld. Skadene i sjelen var verre enn de på kroppen. Han anklager seg selv for å ha invitert søstrene med på diskotek, og også for å ha overlevd, når de ikke gjorde det. Ifølge eksperter er slike følelser vanlige for dem som har overlevd ulykker og terrorangrep. Skyldfølelsen hjemsøkte Anton så intens at det førte til at han fikk tanker om å ta sitt eget liv. Han var redd for de vanlige måtene å ta livet sitt på, så han bestemte seg for å gjøre det ved rusmidler. Men han lyktes ikke med noen av de mange forsøkene sine. Han tok overdoser og sloknet, men hver gang ble han funnet og reddet.
Han bestemte seg derfor for å ta en stor overdose på et sted ingen ville lete etter ham, men allikevel var det noen som fant ham. Etter denne hendelsen begynte Anton for alvor å vurdere om det var noen som voktet ham – først overlevde han terrorangrepet og deretter alle overdosene.
Anton var omkring 20 år da han kom i kontakt med messianske jøder første gangen. Han var allerede blitt en hjemløs og hjelpeløs rusavhengig. Han kom til et lavterskeltilbud i Tel Aviv og fikk høre noen lese fra Bibelen. Han kjente på et kall til omvendelse og følte det som om noe helt fysisk rørte ved ham. Etter at han hadde bedt om syndenes tilgivelse, kunne han ikke holde tårene tilbake. Han fortsatte å bruke rusmidler enda en tid, men erfarte at noe var begynt å forandre seg på innsiden. Anton og kjæresten hans, som senere skulle bli hans kone, oppsøkte hans mor og ba henne om å låse dem inne på et rom inntil abstinensene var over.
Etter dette begynte en endringsprosess i Antons liv. Han begynte å gå regelmessig i en messiansk forsamling, giftet seg, fikk en god jobb og to skjønne barn. Livet var vidunderlig, inntil han begynte å komme på avstand fra Gud og startet å drikke litt alkohol igjen. Dette resulterte i alkoholisme, skilsmisse og tap av alt han hadde vunnet.
I disse årene var Anton knapt I kontakt med dem som hadde hjulpet ham første gangen. En dag ringte han og ba om hjelp til å endre livet sitt. «Forlat alt og kom til rehabiliteringssenteret vårt», var svaret han fikk. Det vanskeligste i rehabiliteringen er å få gjenopprettet forholdet til Gud, forteller Anton. Kanskje det bare er den som har falt fra et nært og godt forhold til Gud kan forstå det. Når man spør Anton om hva rehabiliteringssenteret betyr for ham, svarer han: «Det har blitt mitt hjem».
“Vær så snill og be for Anton”, skriver rehabiliterinssenteret i et nyhetsbrev. Gud har en vei for ham, men han har det vondt og vanskelig. IKAJ har støttet senteret i flere år. Nylig muliggjorde økonomisk støtte fra IKAJ åpningen av et nytt krisesenter for kvinner, drevet av den samme organisasjonen.
IKAJ møtte Anton og lederen av stiftelsen som driver rehabiliterinsstenteret i september. Forholdene var svært enkle og bar preg av kreative løsninger med lave kostander. Ni rusfrie rusavhengige menn bodde på rehabiliteringssenteret. Lederen fortalte om mange suksesshistorier, men det som engasjerte ham mest var de det gjaldt akkurat nå. Mange israelere kommer til tro på Evangeliet i våre dager, og som på Jesu tid er nok flest “tollere og syndere” som holder seg nær til ham.
