Yom Kippur: Hvem får navnet i Livets Bok?

I følge den jødiske tradisjon knyttes Yom Kippur, Den store forsoningsdagen, til fortellingen om Moses som steg ned fra Sinai med De 10 bud. Da han så israelittenes tilbedelse av gullkalven, knuste han lovtavlene – deretter besteg han fjellet igjen for å be om tilgivelse for folkets synder. I denne sammenheng snakker Moses og Gud sammen om Livets bok:

I Lovpakten bar øverstepresten fram offer for folkets synd i tempelet i Jerusalem under Yom Kippur – et offer til forsoning og en ny start.

I dag er det ikke lenger noe tempel i Jerusalem. I forbindelse med at det første og det andre tempelet i Jerusalem ble jevnet med jorden – år 587 f.Kr. og år 70. e. Kr. – utformet rabbinere det som i dag regnes som jødedommen. Det utviklet tradisjoner som kompenserte for det som hadde med tempelet, høytidene, prestetjenesten og ofringene i tempelet å gjøre. Denne tradisjonen – Talmud – er i dag faktisk likestilt med de hellige jødiske skriftene av guddommelig opphav. På Yom Kippur vender jødene seg til Gud for tilgivelse og forsoning, for all den synden de har gjort i det foregående året – både bevisst og ubevisst.

Jødene ber om tilgivelse både fra Gud og mennesker – fra familie, venner, kollegaer og naboer. Men en sann omvendelse innebærer også en oppriktig vilje til å endre seg, til å strekke seg etter å gjøre annerledes i det året som ligger foran. Perioden før Yom Kippur brukes derfor til faste med selvransakelse, for å skape bevissthet om synd og muligheten til å velge en annen vei i året som ligger foran.

Den rabbinske jødedommen holder fast på en kjærlig og nådig Gud som gjerne tilgir, som kaller og ønsker forsoning. Utvendige rutiner eller tradisjoner er ikke tilstrekkelig i seg selv – for Gud kjenner og ser til hjertene. G’mar chatima tova, hilser jødene hverandre med på Yom Kippur, som innebærer en lykkeønskning om å få navnet sitt skrevet i Livets bok.

I de jødiske apokryfiske tekstene er det et tydeligere fokus på den forestående og endelige dommen ved tidenes ende. Erkjennelse og bekjennelse av synd, tilgivelse og forsoning, er noe man uansett skal ha et fokus på året i gjennom, men rabbinerne utviklet en tradisjon for å formalisere det som ofte ellers kan gå oss hus forbi i et travelt hverdagsliv med så mange uforutsette eventualiteter.

Og i denne sammenheng kommer Livets bok inn i bildet. Ifølge Talmud åpner Gud tre bøker på Rosh Hashanah (Basunenes høytid i Skriftene/Jødisk nyttår i den rabbinske tradisjonen, ti dager før Yom Kippur). Om våre gjerninger er rette og gode, skriver han navnene våre i Livets bok. Om de er onde, skriver han navnene i De dødes bok – men dersom våre gjerninger ikke faller i noen av kategoriene, men et sted midt i mellom, blir de skrevet inn i en tredje bok. Den som har fått navnet skrevet i den tredje boken, har ti dager på seg til å omvende seg og endre sitt hjertes innstilling – men på Yom Kippur er skjebnen beseglet.

Bøkene med Guds notater regnes som metaforer. I Skriftene snakker Gud på menneskers språk, mye av det Gud sier kan derfor være utformet på en måte som tilgjengeliggjør hans virkelighet for vår begrensede forstand og forståelse. Bruk av bilder, metaforer og lignelser forekommer derfor hyppig i Skriftene. De taler om guddommelige åndelige sannheter som er ment å berøre våre hjerter og skape en respons.

Ifølge den rabbinske tradisjonen skriver Gud alt det enhver har gjort ned i bøker, både det som er rett og det som er galt. På Yom Kippur kan man oppnå tilgivelse og forsoning, og en ny start med blanke ark. Man gjør opp med Gud og mennesker, legger fortiden bak seg og strekker seg etter det som ligger foran. Hvem som får del i det hinsidige avhenger nok av hvem du spør. Ulike ortodokse, konservative, reformerte og liberale rabbinere har ulike meninger om hvem som får del i det evige liv, og hvorfor – på linje med slik vi kjenner det fra den kristne tradisjonen. Hva skal til for å oppnå evig liv og hva diskvalifiserer? Man støtter seg nok gjerne til en rabbiner som fører en lære som gir en selv del i det evige liv.

Erkjenner vi og bekjenner våre synder? Hva er synd? Ber vi Gud og mennesker om tilgivelse for den uretten vi begår mot dem? Søker vi forsoning? Omvender vi oss og strekker oss etter å bryte destruktive mønstre som binder oss til vantro og ugudelighet?

Alt dette, og mer til, vurderes av Gud, som kjenner våre hjerter og kan felle en rettferdig dom. I jødedommen har livet to utganger, bare en fører til det evige livet. Sannheten om våre liv og hvem vi er vil engang leses som en åpen bok, og vi må stå til regnskap for vår synd og skyld – dersom vi ikke har gjort opp for det gjennom Guds anordninger. Den rabbinske tradisjonen har altså utviklet en lære for slik anordninger, og i jødedommen i dag sidestilles denne tradisjonen med de hellige skriftene av guddommelig opphav.