VG definerer nesten hele det området Folkeretten i 1920 fordelte til opprettelsen av en jødisk stat, som “palestinsk land” i 1947. Folkeforbundet, FNs forløper, anerkjente beslutningen i 1922. VGs fremstilling er grov historieforfalskning.
Helt riktig defineres området som “Palestina”. Men Palestina var et britisk mandatområde! Kartet VG benytter gir inntrykk av at “Palestina” var landet til de araberne som i moderne tid begynte å definere seg som palestinere. Det er fullstendig misvisende.
Kartet gjenspeiler ikke annet enn en anti-jødisk og anti-israelske ideologi, og har ingenting med den historiske virkeligheten å gjøre.
Hvilket grunnlag har VG for å definere området som “palestinsk land? Landet har aldri tilhørt den gruppen arabere som i moderne begynte å definere seg som palestinere. Det var britene som gav området navnet Palestina, i forbindelse med at de ble tildelt mandatmakt det landet Folkeretten hadde tildelt jødene. Mandatet var ment å sikre opprettelsen av en jødisk stat, og skulle opphøre når staten var etablert.
I perioden mellom verdenskrigene utstedte britene derfor palestinske pass til både jøder og arabere i mandatområdet – de ble derfor hetende palestina-jøder og palestina-arabere. Arabere hadde aldri tidligere i historien definert seg som palestina-arabere eller palestinere.
Kartetes områder og grenser gir inntrykk av at “palestinsk land” og “jødiske bosettinger” var separate områder, kontrollert av jøder og palestinere, mens de i virkeligheten var den britiske mandatmaktens områder, som britene hadde full kontroll over. De araberne som i dag definerer seg som palestinere har aldri hatt noen stat. De fleste av dem er etterkommere av arabere som flyttet til området etter at den jødiske immigrasjonen tiltok fra siste del av 1800-tallet. Inntil den jødiske immigrasjonen lå området goldt og øde.
Folketellinger viser at det i 1882 bodde 24,000 jøder, 276,000 ikke-jøder (de fleste arabere, men også mange andre folkegrupper) i området avbildet på kartet. I 1922 var tallene økt til henholdsvis 83,794 og 673,388 og i 1936 til 384,078 og 982,614. Både jøder og arabere immigrerte i hopetall i denne perioden. Jødene rømte fra undertrykkelse og forfølgelse for å kultivere landet og bygge et moderne samfunn, og araberne strømmet til fra nærområder som Egypt og Syria.
I 1947 bodde 630,000 jøder og 1,324,000 ikke-jøder (de aller fleste arabere) i det britiske mandatområde. Den arabiske befolkningen nesten tredoblet seg altså i perioden 1882 – 1922. Den økte med over 300,000 de påfølgende 14 årene, og deretter med 350,000 de neste 11 årene. Tallene tydeliggjør den massive arabiske innvandring til det britiske mandatområde i i forbindelse med den jødiske immigrasjonen (tallene er hentet fra Jewish Virtual Library).
I 1948 hadde Israel 716,700 jødiske borgere, i 1965 var antallet økt til 1,911,300. I denne perioden ble omkring 800.000 jøder fordrevet fra de arabiske statene. Senere flyktet omkring 80,000 jøder fra Iran til Israel. Etterkommerne deres utgjør i dag majoriteten av jødiske israelere. De er etterkommere av jøder som aldri forlot Midøsten.
Og hvorfor defineres de to ulike folkegruppenes områder (kartets inndeling i områder er totalt misvisende) som “land” og “bosettinger”. Det gir inntrykk av at palestinerne har hatt et “land” og jødene “bosettinger”. Det er ren og skjær historieforfalskning. Både de grønne og hvite områdene på kartet utgjorde det britiske mandatområdet Palestina i 1947. Palestina har aldri eksistert som et land. Kartet en ren ideologisk fremstilling av historien, langt borte fra virkeligheten.
Tyrkerne hadde okkupert området i 500 år, frem til nederlaget i første verdenskrig. Etter nederlag ble Midtøsten fordelt til opprettelse av suverene stater til dem som bebodde disse områdene – ved folkerettslige beslutninger. Jødene ble tildelt hele det landet kartet definerer som “palestinsk land” og “jødiske bosettinger” – av Folkeretten.
Etter første verdenskrig ble 21 arabiske stater opprettet i Midtøsten. Et lite land ble tildelt jødene. Landet var kjerneområdene i jødenes historiske hjemland: Galilea, Samaria og Judea – der Jerusalem ligger.
Palestina har aldri eksistert som et land. Ideen om Palestina er en arabisk ideologisk oppfinnelse som ble til knyttet til forkastelsen av Folkeretten og den jødiske statsdannelsen. Det VG definerer som “palestinsk land” i 1947 var et britisk mandatområdet, som før første verdenskrig var del av et stort tyrkiske rike.
Kartet fra 1949-1967 er også misvisende. Etter at Israel ble opprettet i 1948, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse, angrep de arabiske landene den sårbare nyfødte jødiske staten, med offentlig uttalt mål om utslettelse. Jødene, som i utgangspunktet var totalt underlegne på alle områder, beseiret allikevel de arabiske hærene.
Jødene vant, og Israel overlevde. Men fra 1948 okkuperte Egypt Gazastripen, og Jordan Samaria, Judea og Øst-Jerusalem. Områdene ble etnisk renset for jøder. Over 500.000 arabere reiste eller flyktet i forbindelse med de arabiske statens krigføring, mange av dem stod på de arabiske statens side og kjempet med dem for å utslette Israel.
Områdene som er merket med grønt og definert som “Palestina”, var ikke Palestina i perioden 1948 – 1967. Det britiske mandatområdet opphørte i 1947. Og etter krigen i 1948 var de grønne områdene kartet definere som “Palestina” og “palestinsk land” områder okkupert av Egypt og Jordan. De araberne som britene hadde definert som “palestina-arabere i mellomkrigsårene viste ingen interesse for å opprette en palestina-arabisk stat ved siden av Israel i perioden 1948 – 1967. Palestina-arabernes eneste fokus var det samme som de arabiske statenes fokus: Å utslette Israel.
Verken FN eller Israel ville ha forhindret palestina-araberne å opprette en stat på de områdene Egypt og Jordan okkuperte i denne perioden. Men araberne viste ingen interesse for den saken. FN hadde jo foreslått å dele Palestina opp i en jødisk og en arabisk stat i 1947 . Palestina-jødene sa JA til forslaget. Palestina-araberne sa NEI, de var kun opptatt av en ting: At den jødiske staten skulle utslettes.
I 1965 ble Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO) opprettet. Deres slagord var FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE! – og det er det fremdeles.
VGs underlige bruk av kart reflekterer den anti-jødiske og anti-israelske ideologien som forkaster Folkeretten og definerer hele Israel som Palestina. Ideologien definerer jødene som innflyttere og inntrengere som “okkuperer” palestinernes land. Når Israel setter inn tiltak for å forhindre palestinsk terrorisme mot sivile jøder, defineres tiltakene som “apartheid”. Og når Israel besvarer palestinske krigføring, defineres det som “forbrytelser mot menneskeheten”.
Den eneste årsaken til at det ikke, for første gang i historien, er blitt opprettet en palestinsk stat, er palestinernes historieforfalskende ideologi, og den tilhørende krigføring og terrorisme. VG gjenforteller de løgnene som skapte og opprettholder den væpnede konflikten.
Sterke krefter i landet vårt promoterer ideologien som skapte og opprettholder den væpnede konflikten. Ideologien som helt feilaktig fremstiller palestinerne som hjelpeløse ofre uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne: Arbeiderpartiet, SV, Rødt, LO, Palestinakomiteen, BDS Norge, Den norske kirke, NRK og VG.
Internasjonalt vinner narrativet terreng i mektige organisasjoner som FN, Kirkenes Verdensråd, Redd Barna og Amnesty International. Dette er den nye antisemittismens ansikt – den politiske antisemittismen.
Samtidig blomstrer det israelske demokratiet mer enn noen gang. Immigrasjonen fortsetter. Israel eksporterer i dag vann, strøm og gass til sine arabiske naboland. Stadig flere arabiske stater slutter fred med Israel, og samarbeidet er i eksplosiv vekst. Den politiske venstresiden i Vestlige land er i ferd med å seile opp som Israels farligste fiende. Det er denne ekstremismen VGs underlige bruk av kart illustrerer.
