Kommentar: Ønsker palestinerne hele eller halve Israel?
Jødene ble forespeilet en stat i sine forfedres hjemland. 77%, området øst for Jordanelven ble gitt til araberne og opprettelsen av Jordan.
Araberne har 21 stater i Midtøsten. De har motsatt seg alle andre folkegruppers aspirasjoner om å etablere egne suverene stater. Israel ble opprettet på 0.2% av det samlede arealet til de arabiske statene. Det bor 6 millioner jøder i Israel og 360 millioner muslimske arabere i Midtøsten.
Ved folkerettslige beslutninger ble jødene gitt rett til å opprette en jødisk stat på de resterende 23% av området mellom Jordandalen og Middelhavet.
Araberne forkastet selve ideen om en jødisk stat. helt uavhengig av grenser, arealer, demografiske forhold og Jerusalems status. Tre ganger (1948, 1967 og 1973) gikk arabiske naboland til krig mot Israel med offentlig uttalt mål om utslettelse av den jødiske staten.
FN foreslo i 1947 en delingsplan, en to-stats-løsning (mer korrekt en tre-stats-løsning, i og med at araberne allerede hadde fått tildlet 77% til opprettelsen av Jordan) for de resterende 23% jødene, ved folkerettslige beslutninger, var gitt til opprettelse av en jødisk stat. Jødene sa ja til forslaget. Araberne forkastet det. De stod samlet i avvisningen av ideen om en jødisk stat. FNs forslag er ikke folkerett (!), kun et forslag som ble forkastet av araberne og derfor uten noen senere gyldighet.
Jødene beseiret de langt overlegne arabiske styrkene i 1948 og den mirakuløse gjenopprettelsen av Israel var et historisk faktum. Men som følge av krigføringen okkuperte Syria Golanhøydene, Egypt Gazastripen og Jordan Samaria, store deler av Judea og Øst-Jerusalem.
Jordan, de okkuperte områdene og øvrige 20 arabiske nabolandene ble etnisk renset for jøder i årene etter 1948. Majoriteten av jødene i Israel i dag er etterkommere av disse jødiske flyktningene som aldri forlot Midtøsten.
I perioden 1948-1967 fokuserte verken de arabiske statene eller de araberne som etter hvert skulle definere seg selv som “palestinere” på opprettelse av en palestinsk stat på det området FN hadde foreslått og som de arabiske statene nå hadde kontroll over. Kampen mot Israel handlet ikke om opprettelse av en palestinsk stat side om side med den jødiske staten, ikke om en to-stats-løsning, men utelukkende om å utslette Israel.
I 1967 fordrev Israel de arabiske okkupasjonsstyrkene og vant kontroll over de okkuperte områdene. Den palestinske frigjøringsbevegelsen, som kjempet for å utslette Israel, slik araberne hadde gjort i årtier brukte slagordet FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE! – et de facto opprop for utslettelse av den jødiske staten Israel.
Da jødenes og Israels arabiske motstandere og fiender kom til erkjennelse av at Israel ikke lot seg utslette ved kraft eller makt, oppfant man et helt nytt narrativ. Ideen om et historisk arabisk-palestinsk folk og et arabisk-palestinsk land ble spredte som propaganda over hele jorden. Palestinerne ble fremstilt som hjelpeløse ofre, jødene som hensynsløse overgripere. Jødene ble nå anklaget for å okkupere Israel.
Palestinerne kjemper altså angivelig nå for å opprette en stat på det område de i 1947 nektet å opprette en stat på, på det samme området de arabiske statene hadde full kontroll over i perioden 1948-1967, men som ingen arabere eller arabiske palestinere den gang ønsket å opprette en stat på… (les det en gang til).
Israel har gjentatte ganger, også i nyere tid, oppfordret palestinerne til å opprette sin egen stat. En slik stat må anerkjenne Israels legitime rett til å eksistere som en jødisk stat og avslutte krigføring og terrorisme mot sivile. Det vil palestinerne ikke.
På arabisk fortsetter arabere og palestinske arabere å kjempe for å utslette Israel, men på engelsk er det lansert et krav om en to-stats-løsning. Angivelig handler Den palestinske motstandskampen nå om å gi det palestinske folket rettigheter i deres palestinske hjemland. Israels motstandere og fiender kopierte jødenes narrativ og gjorde det til sitt eget. De arabiske palestinerne fremstilles nå som de forfulgte og fordrevne som ble undertrykket, nektet sine rettigheter og har rett til “¨vende tilbake”.
Det er ikke enkelt å skille palestinernes støttespillere i Vesten, inkludert Norge, fra hverandre. Hvem kjemper for å opprette Palestina på hele det området Israel eksisterer på, og hvem kjemper for en to-stats-løsning?
Kjemper Den palestinske frigjøringsbevegelsen for hele eller halve Israel? Slagordet er fortsatt FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE!
Logoene til både PLO, Fatah og Hamas har kart som definerer hele Israel som Palestina. Israel er utslettet fra kartene i de palestinske skolebøkene. Jødene fremstilles som innflyttere og inntrengere, stikk i strid med de historiske kjensgjerningene som dannet grunnlaget for de folkerettslige beslutningene Israel er opprettet på.
Sannheten er at de fleste araberne i Israel og de palestinske områdene er etterkommere av arabere som flyttet dit etter at den jødiske immigrasjonen tiltok fra slutten av 1800-tallet, og jødene kultiverte jorden, bygget infrastruktur og la grunnlaget for et moderne samfunn – Midtøstens eneste demokrati. Disse araberne hadde aldri brukt Palestina-navnet, verken på seg selv eller området, før jødene ved folkerettslige beslutninger ble gitt retten til å opprette en jødisk stat i sitt historiske hjemland.
Palestinakomiteens logo har også et kart som fremstiller hele Israel som Palestina. Stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt er medlemmer i den venstre-ekstreme aksjonsgruppen. Det samme gjelder biskoper og prester i Den norske kirke.
Lars Gule, statsansatt forsker og ekspertkommentator i NRK, og styreleder i BDS-Norge, forkaster at Israel har et legitimt grunnlag til å eksistere – forkaster folkerettens gyldighet.
LO, Norges største arbeidstagerorganisasjon med nesten en million medlemmer, kjemper for krav som innebærer utslettelse av den jødiske staten Israel.
