Av Stephen M. Flatow – advokat og far til Alisa Flatow, som ble myrdet i et palestinsk terrorangrep i 1995. Trykket i Arutz Sheva – Israel National News, 13. juni 2022.
Norges utenriksminister sier at landet hennes vil begynne med å merke varer fra Israel, fordi «norske forbrukere har rett til å vite om et produkt som selges i Norge er produsert i Israel eller i et område okkupert av Israel».
I så fall har jødiske forbrukere over hele verden rett til å vite om et produkt eksportert av den norske regjeringen kommer fra Norge eller fra norskokkuperte Svalbard.
Svalbard er et enormt, tynt bebodd territorium, mer enn 23 000 kvadratkilometer stort. Det er ikke vegg i vegg med Norge. Ikke engang i nærheten; det ligger mer enn 1200 mil nord for Norge. Nordmennene trenger ikke Svalbard til selvforsvar, og de har ikke noe historisk krav på landet. Så, med hvilken rett har Norge okkupert Svalbard siden 1925?
Den første oppdageren som så øyengruppen der Svalbard ligger var Wilem Barentsz, en nederlender, i 1596. Kanskje Svalbard rettmessig tilhører nederlenderne?
Det første skipet til Svalbard var engelsk, i 1604. Så kanskje det skulle tilhøre britene?
Danskene og franskmennene opprettet utposter på Svalbard utover på 1600-tallet. Det høres ut som om Danmark og Frankrike har mer krav på området enn Norge.
Senere i det samme århundret dukket russere opp. De var etternølere, men de var der fortsatt foran nordmennene, som ikke begynte å jakte i Svalbard-traktene før på 1790-tallet.
I 1925 ble nordmennene aggressive. De brukte sin innflytelse på fredskonferansen i Paris etter første verdenskrig til å krangle seg frem til «Svalbardtraktaten», som ga suverenitet over området.
Men hva gjør den traktaten gyldig? Land som vinner kriger kan diktere nye grenser. Det betyr ikke at avgjørelsene deres nødvendigvis er riktige eller rettferdige. Det er bare ‘den sterkestes rett’. Jeg forstår ikke hvordan Norges krav på Svalbard er rettferdig og riktig, når så mange var der før nordmennene.
De få fiskerne, jegerne og forskerne som er bosatt på Svalbard i dag nektes retten til selvbestemmelse. Ingen har spurt dem om de vil leve under norsk suverenitet.
Kanskje de foretrekker å være en del av Nederland, Storbritannia, Danmark, Frankrike eller Russland? Eller kanskje de kunne tenke seg å være en del av Det Frie Svalbard?
Alt dette fremhever Norges frekke hykleri. Nordmennene sier at Israel “ulovlig okkuperer” Jerusalem, og derfor må produkter som kommer fra de fleste deler av byen, så vel som Judea-Samaria, merkes.
Vel, nordmennene har okkupert Svalbard mye kortere tid enn jødene har vært i Jerusalem. For å være presis har Svalbard vært en del av Norge i 95 år. Jerusalem har vært hovedstaden til det jødiske folk i over 3000 år og var hovedstaden i flere suverene jødiske riker i store deler av den perioden.
Israels rett til Jerusalem er nedfelt i historien, Bibelen og internasjonal lov. Norges rett til Svalbard er basert på vilkårlige grensejusteringer etter en verdenskrig. Norge har ingen historiske eller religiøse krav på Svalbard.
Når Norges utenriksminister forteller oss at hennes lands merkeaksjon mot Israel bare er en slags forbrukerbeskyttelse, sier jeg: Tull. Det eneste formålet med å merke disse produktene er å gjøre det enklere å boikotte varer produsert i det meste av Jerusalem og andre deler av jødenes hjemland.
Og hensikten med å boikotte Israel, er å få landets økonomi til å kollapse. Det sier lederne i BDS-bevegelsen selv.
At Norge skal hjelpe og støtte dem som ønsker å se Israels bryte sammen, er opprørende og umoralsk. Enda mer opprørende og umoralsk enn Norges fortsatte okkupasjon av Svalbard.
