I Utrop 7. juni 2022 går Lars Gule (førsteamanuensis, OsloMet) i strupen på norske jøder fra Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo. Gule overbeviser ingen med sitt forsøk på å løsrive sionismen fra jødenes historiske etniske identitet og jødedommen, og knytte den til politiske begivenheter de siste noe over hundre årene.
Vel vitende om at utsagnet hans kun berører en flik av det som fremgår i “faglige sammenhenger”, velger Gule ut kilder som underbygger hans ekstremisme. Det er ikke en akademiker og vitenskapsmann verdig: “Det er likevel liten tvil om at i faglige sammenhenger (dvs. historiske, religionshistoriske og politologiske sammenhenger) er sionismen forstått som en moderne, sekulær nasjonalisme som dukker opp på slutten av 1800-tallet.” Gule velger helt bevisst å se bort fra semantikken i sin iver etter å re-definere sionismen.
Innspillet er ikke et utgangspunkt for dialog og diskurs, men en komisk karikering av hva det vil si å anerkjenne de “faglige sammenhenger” han selv referer til. Igjen viser Gule seg frem som en hofteskytende aktivist, og ikke en forsker åpen for en verdig konstruktiv dialog preget av gjensidig respekt.
Det er allment kjent at jødedommen er utledet fra Skrifter der Israels land og folk er uløselig knyttet til Israels Gud – som skapte nasjonen Israel for en hensikt: Å velsigne alle mennesker av alle folkeslag. Å være uenig med jødedommen er naturligvis helt al right, men det radbrekkende forsøket på å kombinere ekstremistisk aktivisme med vitenskap og offentlig debatt fremstår igjen mest som bare underlig.
“Derfor er det mildt sagt problematisk at det har, på ganske uhistorisk vis, blitt vanlig blant sionister og Israel-venner å gjøre sionismen til en integrert del av jødedommen gjennom alle tider”, påstår Gule, som har forsket på ekstremisme ved OsloMet og vært profilert som ekspert-kommentator av NRK.
Jødedommens narrativ begynner med Abraham, Isak og Jakob. Gud skapte nasjonen Israel – folket og landet – for en hensikt. Siden viste han sin trofasthet mot sitt ord og sine løfter. Under ørkenvandringen, etter utgangen av Egypt, gjorde Gud israelittene til et folk og la grunnlaget for jødedommen ved Lovpakten inngått ved Moses. For over 3000 år siden førte Gud folket inn i landet han hadde lovet dem og kongeriket Israel ble etablert.
Flere udiskutabelt valide historiske kilder forteller om jødenes kongerike okkupert av romerne fra omkring vår tidsregnings begynnelse. De israelske profetene forutsa ikke bare at folket skulle fordrives fra landet og spres blant folkeslagene, men også at Gud ville føre dem hjem igjen og samle dem i landet. Denne lengselen bevarte jødene i sine hjerter, individuelt og som kollektiv gjennom århundrene som en hensynsløst undertrykket minoritet i kristne, og senere også muslimske samfunn.
Det var den jødiske sionismen som førte til at romerne i år 70 slo ned jødenes forsøk på å løsrive seg fra okkupasjonsmakten og koloniherren. Jerusalem ble jevnet med jorden. Jødene ble forvist og spredt over hele jorden.
De kristne evangeliske vekkelsene på 17- og 1800-tallet førte til at de vakte begynte å lese i Bibelen, og med det kom forventningen knyttet til oppfyllelsen av de eldgamle profetiene. Disse strømningene nådde helt til de britiske statslederne.
Nasjonalromantikkens vinder blåste over Europa. Den brakte ikke bare håp til nordmenn, men blåste også nytt liv til jødefolkets drøm om å vende tilbake til hjemlandet romerne fordrev dem fra. Den moderne jødiske sionismen ble til som en distinktiv sekulær politisk bevegelse som bar på jødenes og jødedommens urgamle drøm om å vende tilbake og gjenopprette Israel. Etter kort tid smeltet bevegelsen sammen med mer betydelig religiøse elementer de opprinnelig sprang ut ifra.
De evangeliske vekkelsenes og Bibelens innflytelse på britiske statsledere, fødte sammen med nasjonalromantiske ideologiske strømninger, og jødedommens og jødenes sionisme frem kravet om jødenes rett til å vende tilbake for å opprette en jødisk stat i sitt historiske hjemland – en rett som ble slått fast ved folkerettslige beslutninger under San Remo-konferansen i 1920, og senere bekreftet av Folkeforbundet i 1922.
Israel ble gjenopprettet i 1948, og jødene beseiret de muslimske okkupantene som hadde hersket gjennom epokene med ulike arabiske og andre muslimske (bl.a. persiske , kurdiske – og tyrkiske fra 1500-tallet) kolonialister gjennom århundrene siden Muhammeds dager.
Det er mer enn “problematisk” at Gule benekter disse historiske kjensgjerningene, og det utgjør ingen forskjell at han skilter med sine faglige meritter, når han åpenbart opptrer på en måte som ikke reflekterer annet enn antisemittisme. Hans tittel understreker det forskningen viser: Antisemittismen springer ofte ut fra akademiske kretser. Gule tar på seg ikke noe mindre enn å re-definere jødedommen og jødenes historiske etniske identitet. Han argumenterer for å frarøve dem deres historie og særtrekk. Det er ikke overraskende, men like fullt sterkt bekymringsfullt.
“Bare det faktum at selve uttrykket «sionisme» først brukes mot slutten av 1880-årene, forteller at det å gjøre sionismen til en integrert del av jødedommen gjennom historien er en form for historierevisjonisme som er svært manipulerende – nettopp et eksempel på sionistisk propaganda”, fortsetter Gule ved selv å demonstrere en dypt krenkende og farlig “historierevisjonisme som er svært manipulerende”. Leserinnlegget fremstår som enda et forsøk på å hvitvaske antisemittisk propaganda.
Gules videre forsøk på å re-definere jødedommens teologi, og anvendelse av Palestina-navnet som om det noen gang i historien før “Den palestinske motstandsbevegelsen” fantes et arabisk-palestinsk folk eller et arabisk-palestinsk land, er ikke engang verd å kommentere. Det er helt urimelige påstander uten engang noen argumentasjon hentet fra “faglige sammenhenger”. Gule henviser til slike sammenhenger når det passer ham, og fremstår som en utelukkende engasjert aktivist når han i sin iver veksler til å kun la følelsene argumentere.
Antisemitter har aldri erkjent sin antisemittisme. Alltid har de ment at deres argumenter for å blinke ut jødene for demonisering, utstøtelse og forfølgelse er høyst legitime. Årsakene varierer, men utfallet er alltid det samme. Man fører løgner om jødenes historie og hat mot deres identitets kjennetegn – historien, religionen, kulturen og i dette tilfelle deres tilknytning til hjemlandet.
Gule avslutter med at klassisk antisemittisk kronargument: Han ansvarliggjør og knytter dagens jøder til jødenes flere tusen år gamle religiøse fortellinger og forestillinger. Hadde han gjort det samme med nordmenn og Snorres Sturlason eller mongolene og Djengis Kahn hadde det vært noe mindre underlig. Men fordi han ikke gjør det åpenbarer han sin moderne antisemittisme.
Som sine anti-israelske meningsfeller forholder ikke Gule seg til at majoriteten av jødene i Israel i dag, er etterkommere av jøder som aldri forlot Midtøsten. Litt over halvparten av dagens jøder i Israel er etterkommere av jødiske flyktninger (800.000) fordrevet fra de arabiske statene og Iran etter 1948. Jødene har også hatt en kontinuerlig bosetting i landet, til tross for stadige iherdige forsøk på å utviske folkets historiske tilknytning til hjemlandet.
Historikere står uten sammenligningsgrunnlag når det skal forskes på hvordan jødene bevarte sitt språk, sin religion, sin kultur og etniske identitet gjennom århundrene i eksil, for så på mirakuløst vis (termen anvendes for å tilkjennegi at fenomenet er unikt) vende tilbake til sitt historiske hjemland og re-etablere en stat i et område som var okkupert av kolonialister gjennom nærmere 2000 år.
Les Gules urovekkende leserinnlegg her:
