“Jerusalem er den røde linjen”, sier de palestinske terroristene, eller enda mer presist, “al-Aqsa moskeen er den rødelinjen”.
Forente Nasjoner krever nå at Jerusalem skal være Palestinas hovedstad. Som alltid tidligere er det strid omkring Jerusalem, men for første gang i historien er “alle folkeslag” engasjert og involvert. Det er verdt å merke seg, for Guds Ord har noe å si oss om dette: For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land … (Joel 3:6-7).
Israelittene inntok Jerusalem for omkring 3000 år siden. Byen ble gjort til Israels hovedstad under Kong David regjeringstid.
Bibelen omtaler israelittene som Guds folk, Israel som Guds land og Jerusalem som Gud by. Ingen andre folk, land eller byer omtales på denne måten. Davids sønn, Kong Salomo, bygget på Guds forordning et tempel i Jerusalem. Gud selv tok bolig i tempelet med sin herlighet. Kan du forestille deg det?
Israelittens fiender har gang på gang fordrevet dem fra landet og byen sin. Flere hundre år etter Kristus skapte araberen Muhammed religionen islam. Muslimene la under seg hele Midtøsten ved sverdet og bygget en moske på tempelplassen i Jerusalem. Moskeen forkynte et tydelig budskap: “Det finnes bare en Gud og Muhammed er hans profet” (muslimenes trosbekjennelsen).
Men det er ikke bare muslimer som har inntatt Jerusalem og erklært den som sin by, hellig for sin religion og sin gud. Den romersk katolske kirken definerer også byen som sin hellige by. Også de romersk-katolske kristne regentene bygget sine helligdommer i Jerusalem – de mente Jerusalem tilhørte dem. Altså, akkurat slik som muslimene som kom etter dem.
Under korstogene (1100-tallet) søkte en gang flere hundre jøder ly i Jerusalems største synagoge. Korsfarerne satte fyr på synagogen og sang lovsanger til de romersk-katolske kristens gud. Paven hadde lovet alle korsfarere syndenes tilgivelse og evig liv. Korsfarerne hadde full frihet til å myrde jøder og tilegne seg deres verdier og eiendeler under reisen gjennom “Det kristne Europa” til “Det hellige landet”. Den palestinske terrorismen er bare barnemat i forhold til det romersk-katolske kristne påførte jødene av lidelser gjennom århundrene.
Da den romerske keiseren innførte den romersk-katolske kristne tradisjonen som rikets offentlige religion (300-tallet) var det maktpåliggende for ham å skape et tydelig skille mellom jødene og de romersk-katolske kristne. Datoene for når de bibelske høytidene ble feiret ble derfor endret. Konstantin mente det var en skam at jøder og romersk-katolske kristne feiret påske sammen. Derfor ble også navnet på påsken endret. Så la man til nye helligdager som var ukjente for jødene og ukjente for Bibelen. Man endret også Bibelens ukentlige helligdag, slik at jøder og romersk-katolske kristne heller ikke feiret hviledagen sammen – den bibelske sabbaten.
Det er underlig at den romersk-katolske kristne tradisjonen allikevel holdt fast ved at de tilba Israels Gud, en jødisk Messias og et jødisk evangelium forkynt av jødiske apostler. Jesus, apostlene og de første kristne hadde blitt utslettet av den romersk-katolske kirken om de hadde gjenoppstått og fortsatt å forkynne og praktisere den opprinnelige jøde-kristne tradisjonen.
Jesus, apostlene og de første kristne var alle jøder som regnet Abraham, Isak og Jakob som sine “fedre”. Den romersk-katolske kristne tradisjonen tok seg ut nye “fedre”, de såkalte “kirkefedrene”. Dette var lærere som utviklet erstatningsteologien: Gud hadde forkastet jødene, fordi jødene forkastet Messias – og de romersk-katolske kristne hadde erstattet jødene som Guds folk. Jødene ble diskriminert, forfulgt og massakrert som “Kristus-mordere”.
Under påskefeiringen gikk gjenger med fromme romersk-katolske kristne inn i de jødiske bydelene med klubber. De utførte vold mot jøder og satt hjemmene deres i brann. Man mente man æret Kristus ved denne praksisen. Det fortelles om en from adelsmann som trakk en jøde for alteret i en romersk-katolsk kirke, og stakk ut øynene på ham der. Jødenes brødre fra synagogen hentet ham i kirken og gravla ham.
Den romersk-katolske kirke tvangs-kristnet jøder. Mange ble torturert frem til en from kristen bekjennelse, og man voktet på dem så de ikke skulle etterleve de bibelske skikkene. Den romersk-katolske kirke produserte til og med en egen håndbok for tortur-metoder nyttige for å overtale jøder til å omvende seg.
Reformasjonen bragte intet godt nytt til jødene. Martin Luther skrev et eget skrift der han på det varmeste anbefalte de reformerte kristne protestantene å viderefølge kirkefedrenes og den romersk-katolske kirkes systematiske og brutale forfølgelse av jødene.
Da nazistene klekket ut “Den endelige løsningen” legitimerte man det med kirkefedrenes og Martin Luthers skrifter. Adolf Hitler – som hadde gått på en romersk-katolsk kristen skole og regnet seg som en from romersk-katolsk katolikk – uttalte at han skulle fullføre den gjerningen kirken hadde anbefalt og påbegynt.
Det er en årsak til at jødene er blitt forfulgt av kristne og muslimer. Det er en årsak til at det er slik kamp om Israel – og at Jerusalem er stridens kjerne.
Messias ble født i Betlehem og vokste opp i Nasaret, akkurat slik Gud hadde lovet gjennom sine tjenere profetene. Messias døde og gjenoppstod i Jerusalem. Den Hellige Ånd ble utøst i Jerusalem. Evangeliet utgikk fra Jerusalem. Hadde jødenes fiender maktet å holde jødene borte fra Israel og Jerusalem hadde det vært ensbetydende med at Guds frelsesplan ikke var gått i oppfyllelse – Jesus hadde ikke eksistert og ikke en eneste av oss hadde fått høre evangeliet. Tenk på det. Vi hadde ikke feiret påske.
Vi hadde ikke hatt noen påske å feire, uten jødenes Israel og jødenes Jerusalem. Legg merke til at Guds engel omtaler landet som Israel, til tross for at mange andre ikke gjorde det: Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og dra til Israels land! For de som stod barnet etter livet, er døde.» Han stod da opp, tok barnet og moren med seg og kom til Israels land (Mat. 2:19.21).
Alt det vidunderlige som hendte i Jerusalem, hendte ikke fordi jødene var tilstrekkelig rettferdige eller trofaste. Bibelen legger ikke skjul på at jødene, som alle andre mennesker, er som sauer som vender seg hver sin vei – ja, som sauer uten hyrde. Nei, alt dette hendte fordi Gud er trofast, og full av kjærlighet til oss alle. Han har uttenkt en frelsesplan fra evighet av – før verdens grunnvold ble lagt. Han endret den ikke, og han endrer den ikke. Gjennom profetene åpenbarte Gud et stadig tydeligere bilde av sine frelsesplan: Gud vil velsigne alle mennesker av alle folkeslag, og han har utvalgt seg jødene, Israel og Jerusalem for å gjøre det. Enten de eller vi liker det eller ei, tror det eller ei.
Jesus skal komme tilbake til Jerusalem, men ikke før “folkeslagene har kommet inn i fullt tall” og “hele Israel er frelst”. Jesus skal regjere over alle mennesker av alle folkeslag over hele jorden. Alle mennesker skal komme opp til Jerusalem for å tilbe ham. Det skal bli fred på jorden! Men det vil ikke hende før jødene har vendt hjem, Israel er gjenopprettet med Jerusalem som hovedstad og hele jødefolket er kommet i et rett forhold til Gud. Men det vil hende, fordi Guds har lovet det – fordi Gud er trofast.
Kampen om Jerusalems virkelige kjerne var engang Guds planer om at Jesus skulle leve, dø og gjenoppstå der. Kjernen i kampen om Jerusalem i dag er Guds plan knyttet til Jesu gjenkomst.
Vi feirer påske. Vi feirer at Jesus døde og gjenoppstod under jødenes påskefeiring, i Jerusalem – høytiden til minne om israelittenes utgang av slaveriet i Egypt og begynnelsen av reisen mot Israel og Jerusalem. Under påskemåltidet innstiftet Jesus Den nye pakt, i Jerusalem.
Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden (Jes. 62:6-7).
Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder (Jes. 40:1-2).
Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg er full av brennende iver for Sion, jeg brenner for den med stor harme. Så sier Herren: Jeg vender tilbake til Sion, og midt i Jerusalem vil jeg bo. Jerusalem skal kalles Troskapsbyen, og berget til Herren, Allhærs Gud, skal kalles Det hellige fjell (Sak. 8:2-3).
Så sier Herren, Allhærs Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra landene i øst og i vest. Jeg fører dem hjem; midt i Jerusalem skal de bo. De skal være mitt folk, og i troskap og rettferdighet vil jeg være deres Gud (Sak. 7-8:8).
For så sier Herren, Allhærs Gud: Likesom jeg satte meg fore å sende ulykke over dere den gang deres fedre egget meg til vrede, sier Herren, Allhærs Gud, og jeg ikke endret mitt forsett, har jeg i disse dager vendt om og satt meg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Juda-ætten. Frykt ikke! (Sak. 8:14-15).
Så sier Herren, Allhærs Gud: Enda en gang skal det skje at folkeslag, ja, folk fra store byer kommer, og folket i den ene byen skal gå til den andre og si: «Kom, la oss gå og be Herren om nåde, la oss søke Herren, Allhærs Gud! Også jeg vil gå med.» Mange folk og mektige folkeslag skal komme og søke Herren, Allhærs Gud, i Jerusalem, og be Herren om nåde. Så sier Herren, Allhærs Gud: I de dager skal ti menn av alle tungemål og folk gripe fatt i kappefliken til én jødisk mann og si: «La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere» (Sak. 8:20-23).
Så sier Herren, Allhærs Gud: Om dette synes umulig for dem som i de dager er igjen av dette folket, skulle det være umulig for meg? lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud (Sak. 8:5).
Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem. … Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige være med ham. … Da skal Herren være konge over hele jorden. … Jerusalem skal ligge trygt. … Alle som blir igjen av alle de folkeslag som drar imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å bøye seg og tilbe Kongen, Herren, Allhærs Gud, og for å feire løvhyttefesten (fra Sak. 14).
