Tyrkerne mistet makten i Midtøsten – seierherrene vil opprette nasjonalstater
Tyrkerne regjerte over store deler av Midtøsten frem til nederlaget i første verdenskrig, de hadde regjert siden 1500-tallet. Etter tyrkernes nederlag besluttet seierherrene at tyrkerne skulle få ha en stat i det området de hadde tilhørighet. De resterende områdene skulle deles i selvstendige nasjonalstater, etter den europeiske modellen.
21 arabiske stater ble opprettet i mellomkrigsårene. Prosjektet innebar mange utfordringer da araberne ikke tidligere hadde hatt suverene stater, men vært del av stadig skiftende riker og regenter. Disse historiske rikene – som også jødenes historiske hjemland var en del av – var styrt av regenter fra flere ulike folkegrupper: Kurdiske, albanske, arabiske, og europeiske kristne. Det siste slike rike ble altså det tyrkernes rike (det osmanske/ottomanske riket).
Jødene hadde levde som en minoritet i sitt historiske hjemland helt siden den romerske okkupasjonsmakten fordrev dem i år 70/135 etter Kristus. Kongeriket Israel ble opprettet omkring 1050 år før Kristus. 500 år senere ble Israel okkupert av fiender, men jødene var fortsatt den folkegruppen som bebodde hjemlandet, helt frem til år 70/135 etter Kristus.
135 år etter Kristus gav den romerske keiseren jødenes land navnet Palestina, som et økenavn oppkalt etter filister-folket, Israels fiender på Kong Davids tid. Filisterne var en folkegruppe som utvandret fra Kreta (altså ikke arabere) og slo seg ned ved Israels Middelhavskyst. Filisterne forsvant ut av historien flere hundre år før Kristus.
Arabere slo seg ned i området først fra 600-tallet etter Kristus, etter at araberen Muhammed skapte islam og la Midtøsten under seg ved sverdet. Muslimene brukte ikke det romerske Palestina-navnet på jødenes land. Som de kristne undertrykket muslimene den jødiske minoriteten.
Det historiske bakteppe for Israels gjenopprettelse
I oppgjøret etter første verdenskrig ble det også vedtatt folkerettslige beslutninger som gav jødefolket retten til å opprette en suveren jødisk stat (1920), i sitt historiske hjemland. Folkeforbundet (1922), og senere Forente Nasjoner (FN), anerkjente beslutningen som legitim folkerett.
De nylig opprettede arabiske statene stod samlet imot selve ideen om en jødisk stat. Dette til tross for at 77% av området tiltenkt den jødiske staten tidlig ble fordelt til araberne og opprettelsen av det arabiske kongedømmet Jordan.
Folkeforbundet, og senere FN, forsøkte flere ganger å legge frem et forsalg til en to-stats løsning på de resterende 23% av området tiltenkt en jødisk stat. Jødene sa ja til flere slike forslag, men araberne stod samlet i å forkaste dem alle. De stod samlet i å avvise selve ideen om en jødisk stat – helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold og Jerusalems status.
Britene ble gitt mandatmakt over området den jødiske staten skulle etableres på. Dette for å sikre at den jødiske staten ble opprettet, i møte med massiv arabisk motstand. Mandatet skulle vedvare til den jødiske staten var opprettet. Det britiske mandatområdet fikk navnet Palestina.
Hvorfor navnet Palestina? Palestina-navnet hadde levd videre i den kristne tradisjonen, historien og litteraturen, etter at den romersk-katolske varianten av kristendommen ble innført som offentlig religion i Romerriket på 300-tallet, og romersk-katolisismen bredte seg ut over hele Europa og derfra til andre deler av verden. I denne tradisjonen var det for eksempel vanlig å si “Palestina på Jesu tid”, til tross for at Palestina var en romersk oppfinnelse lenge etter Jesu liv, død, oppstandelse og himmelfart.
Fra 1880-årene begynte jøder fra Midtøsten og Øst-Europa å vende tilbake til hjemlandet. Jødene organiserte Sionist-bevegelsen, som samlet dem omkring drømmen deres om å vende tilbake og gjenopprette Israel. Etter de folkerettslige beslutningene om opprettelse en jødisk stat, tiltok den jødiske immigrasjonen til deres historiske hjemland.
I 1948 opprettet jødene staten Israel, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse.
Arabisk-muslimsk motstand mot Israel
Under andre verdenskrig hadde den muslimske stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, bodd gjest i Berlin under Adolf Hitlers vinger. Stormufien kopierte nazistenes propaganda-strategi. Han utviklet narrativet om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land. Denne propagandaen spredte han fra Nazi-tyskland og over hele den arabiske verden. Den ble godt tatt imot av araberne som allerede samlet kjempet mot opprettelsen av en jødisk stat. Denne anti-israelske ideologien hadde et religiøst muslimsk grunnlag.
Det hatefulle og løgnaktige narrativet innebar også å fremstille jødene som innflyttere og inntrengere i jødefolkets historiske hjemland. Man fornektet jødenes historie i landet sitt og fornektet at dagens jøder hadde tilknytning til det historiske jødefolket. Ennå fremstiller man jødene som innvandrere fra Europa, til tross for at majoriteten av jødene i Israel er etterkommere av jøder som aldri forlot Midtøsten.
Den arabiske motstandskampen innebar at arabiske grupper terroriserte sivile jøder i det britiske mandatområdet gjennom mellomkrigsårene. Mange sivile uskyldige jøder ble myrdet. Jødene organiserte væpnede grupper for å forsvare seg mot terrorismen mot sivile.
Da Israel ble gjenopprettet i 1948 gikk arabiske omkringliggende stater til krig mot den sårbare nyfødte jødiske staten, med offentlig uttalt mål om utslettelse. Mange fra den gruppen araberne som etter hvert stadig tydeligere begynte å definere seg som palestinere, kjempet på de arabiske statenes side for å utslette Israel. Tusener av jøder døde, men som et mirakel overvant den enkle uorganiserte jødiske hæren den arabiske overmakten.
Som følge av krigen i 1948 okkuperte Syria Golan-høydene, Egypt Gazastripen, og Jordan Samaria, deler av Judea og Øst-Jerusalem. Ingen arabere, heller ikke dem som stadig tydeligere begynte å definere seg som palestinere, arbeidet for å opprette en arabisk eller palestinske stat på disse okkuperte områdene. De kjempet kun for å utslette Israel.
I 1967 brøt det ut krig igjen. Denne gangen slo enda flere arabiske stater seg sammen for å utslette Israel. Men som ved et nytt mirakel overvant igjen den langt underlegne jødisk hæren den arabiske overmakten – på bare 6 dager.
Som følge av krigen i 1967 vant Israel kontroll over de områdene Syria, Egypt og Jordan hadde okkupert siden 1948.
I 1973 forsøkte en skare av arabiske stater igjen å utslette Israel. De angrep på jødenes helligste dag, Yom Kippur (Den store forsoningsdagen). Israel seiret, igjen. Det ble fra da av klart at Israel hadde utviklet seg til en militær stormakt ingen arabiske eller andre stater siden har våget å forsøke å utslette.
Israel og Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO)
Araberne som definerer seg som palestinere organiserte nå sin motstandskamp under Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO). PLO anvendte, og anvender, terrorisme mot sivile som sin strategi. De bærer videre propagandaen i det løgnaktige og hatefulle narrativet utviklet i mellomkrigsårene.
Nå endret Israels fiender og motstandere strategi. Man hevdet nå at man kjempet for opprettelse av en palestinsk stat på de områdene Syria, Egypt og Jordan hadde okkupert i perioden 1948-1967 – områdene ingen arabere eller palestinere den gang ville opprette en arabiske eller palestinsk stat på. Videre hevdet man at Israel okkuperte disse områdene.
På arabiske hevdet, og hevder, man at man kjempet for å gjøre hele Israel til Palestina, På engelsk hevdet, og hevder, man at man kjemper for opprettelsen av en palestinsk stat innenfor på områdene Syria, Egypt og Jordan okkuperte mellom 1948 og 1967. Araberne som definerer seg som palestinere blir fremstilt som hjelpeløse undertrykte ofre uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne – jødene blir fremstilt som hjerteløse hensynsløse undertrykkere som har stjålet palestinernes land og nekter dem rettigheter og frihet.
Israel har sagt ja til flere ulike forslag om en to-stats løsning etter de tre arabiske angreps-krigene. Fremdeles ønsker et stort flertall av israelerne (6 millioner jøder og 2 millioner arabere) at Palestina skal opprettes. En slik løsning vil innebære kompromisser. Israel har gjort det tydelig at Jerusalem er landets evige og udelelige hovedstad. De setter også nå krav til palestinerne om å anerkjenne Israel som en jødisk stat og at palestinerne legger bort terrorisme og krigføring.
Palestinerne krever suverenitet over Øst-Jerusalem. De legger ikke bort propagandaen i det løgnaktige og hatefulle palestinske narrativet, og de vil ikke slutte å terrorisere sivile israelere. Derfor eksisterer det ikke en palestinsk stat.
En ny tid for Israel
Israel er et bittelite land. Du ser fra øst til vest på det smaleste (15 km) og kjører fra nord til sør på 7-8 timer. Israel utgjør 0.2% (ikke 2.0%) av det områdene de 21 arabiske statene, med 360 millioner arabiske muslimer, er opprettet på. I dag bor på nær 50% av verdens jøder i Israel – og stadig nye jøder, fra hele jorden, immigrerer til Israel.
FN har utviklet seg til en minaret for Israels fiender, motstandere og kritikere. FN vedtar årlig flere fordømmende resolusjoner mot den jødiske staten, enn mot alle verdens øvrige stater til sammen. FN anklager Israel for okkupasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten. Denne ensidige og ubalanserte kritikken, diskrimineringen og demoniseringen, er den nye antisemittismen, den politiske antisemittismen. I den muslimske verden er det nesten ikke jøder igjen. I Vesten tiltar antisemittismen drastisk.
Til tross for alt dette blomstrer Israel, som Midtøstens eneste reelle demokrati. Israels arabiske borgere nyter flere rettigheter og mer frihet enn borgerne i noen arabiske eller andre muslimske stater. Israels er en foregangsnasjon innenfor forskning på alle områder. Israel (70% ørken) får ørkenen til å blomstre og eksporterer teknologi og vann til arabiske land i regionen. Israel eksporterer også strøm og gass til arabiske land i regionen. Israel eksporterer militære forsvars-systemer til Europa.
I 2020 inngikk De forene arabiske emirater, Bahrain og Marokko normaliseringsavtaler med Israel – de sensasjonelle og historiske Abraham-avtalene. Tidligere var det, av de 21 arabiske statene, bare Jordan og Egypt som hadde inngått fredsavtaler med Israel. Stadig flere arabiske (sunni-muslimske) land ønsker å inngå i en militær allianse med Israel mot Iran (sjia-muslimsk), som utgjør en trussel både for regionen og verdensfreden. Handel, turisme og samarbeid på alle felt øker mellom Israel og arabiske stater.
Bistanden fra de 21 arabiske statene til De palestinske myndighetene har sunket med 70-80% de siste årene. Dette tydeliggjør at palestinerne ikke lenger har den samme støtten fra de arabiske landene som tidligere. Stadig flere ledere i disse statene fordømmer den palestinske terrorismen mot sivile israelere. Noe helt nytt spirer frem.
