Da Jesus kom til sine egne, tok de ham ikke imot. De forkastet ham – slik Josef, Moses, David og Elias opplevde forkastelse.
Folket kjente ikke sin besøkelsestid. Jesus gråt over Jerusalem.
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt! Jeg sier dere: Dere skal ikke se meg før den dagen dere sier: Velsignet er han som kommer i Herrens navn (Luk. 13:54-55).
Når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at byen snart blir lagt øde. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal oppfylles. Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! For det skal bli stor nød i landet; vreden skal ramme dette folket. De skal falle for sverd og bli bortført til alle folkeslag som fanger. Og Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende (Luk. 21:20-24).
Nå er det gått en tid siden den gang. Evangeliet er snart forkynt for alle folkeslag. Jesus sier det peker på hans gjenkomst. Er vi våkne og rede?
Jødefolket vender hjem, Israel er gjenopprettet med Jerusalem som hovedstad og Forente Nasjoner har blinket ut Israel for massiv demonisering og fordømmelse.
Profetiene går i oppfyllelse. Akkurat som på Jesu tid.
Jesus kritiserte jødene for at de ikke forstod tegnene i iden. Ser vi tegnene i vår tid? Kjenner vi Israels rolle i Guds frelsesplan? Tror vi i det hele tatt på Guds ord og løfter?
Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle (Mat. 24:37-39).
Hadde jødefolket, Israel og Jerusalem noen tilknytning til Jesus første komme, eller hadde Gud gått tilbake på sine løfter fordi folket ikke stod i et rett forhold til ham? Nei, Gud hadde ikke forkastet sitt ord og sine løfter, frelsesplanen uttenkt fra evighet av. Jesus kom for å oppfylle Skriftene, helt uavhengig av folkets tilstand og folkets respons. Snart kommer han igjen. Og igjen er hans folk, landet deres og Jerusalem i begivenhetenes sentrum.
Jødefolkets hjemvendelse, gjenopprettelsen av Israel med Jerusalem som hovedstad og Forente Nasjoners motstand og fiendskap har tilknytning til Jesu gjenkomst. Bibelen er klinkende klar på det. Det Gud gjør med Israel i dag er et nådeverk, som vil forløse troen og hele Israels frelse (Rom. 11:25-27). Gud har ikke forkastet sitt ord og sine løfter, frelsesplanen uttenkt fra evighet av. Om vi er troløse, så forblir han trofast – for han kan ikke fornekte seg selv.
Nå er det folkeslagenes tur. Det er folkeslagene som har mottatt Guds ord og Guds kall til omvendelse, som har forkastet Guds ord, og forkastet Jesus. Nå er det folkeslagene som skal dømmes og straffes. Gud vil også dømme folkeslagene for den urett og lidelse de har påført Israel.
For se, i de dager og på den tid, når jeg vender skjebnen for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land og kastet lodd om mitt folk …
Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal, for der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter. Send sigden ut, for høsten er moden, kom og tråkk, for vinpressen er full, pressekummene flyter over, for ondskapen deres er stor. Larm og atter larm i Dommens dal, for Herrens dag er nær i Dommens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans. Herren skal brøle fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels barn (Joel 3:6-8, 17-21).
Er vi forherdet? Ser vi tegnene i tiden?
De fleste er enige om historien: Faraos undertrykkelse av jødene var grusom og urettferdig. Hamans jødehat var forferdelig. Kirkefedrenes syn på jødene var forkastelig, Martin Luthers også. Nazistens propaganda og folkemord var bestialsk.
Nå har Forente Nasjoner blinket ut den jødiske staten for massiv demonisering og fordømmelse. Palestina-venner lukker ører og øyne for at palestinske myndigheter hyller terrorisme mot sivile jøder, og at de belønner alle dømte og fengslede terrorister; at de lærer alle palestinske skolebarn at terrorister er nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah. Forente Nasjoner finansierer både terroristens månedslønner og de palestinske skolebøkene.
Sivile uskyldige jøder blir myrdet på åpen gate. Internasjonale medier melder at “en palestiner er drept”, når morderen nøytraliseres av soldater, politi eller sivile.
Demoniseringen og fordømmelsen av Israel i dag står ikke tilbake for tidligere tiders antisemittisme – antisemittismen kommer alltid i ny forkledning, den endrer seg med tid og rom. Antisemitter har aldri erkjent sin antisemittisme, alltid var det et nytt argument som legitimerte særskilte kritiske holdninger og negative sanksjoner satt inn mot jøder.
Bibelen forteller, med all mulig tydelighet, om dette, ved budskap båret frem av Guds profeter, akkurat som profetiene om Jesu første komme – de som ble oppfylt, alle sammen, på detaljnivå.
Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle (Mat. 24:37-39).
Dette har jeg sagt dere for at dere skal vite det når det skjer, sier Jesus et sted. Når vi har mottatt Guds ord er vi ansvarlige for hvordan vi forvalter det. Jødene fikk sin rettferdige dom og straff av Gud. Vi kan lese om det gjennom hele deres historie. Riket ble delt. Folket ført til eksil i Babylon. Til sist ble de forvist fra landet og fordrevet til alle folkeslag. Ved sin forherdelse mistet de Guds velsignelse, og forbannelsen rammet dem.
Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder (Jes. 40:1-2).
Nå er det folkeslagenes tur. Bibelen legger ikke skjul på det. De skal samle seg mot Jerusalem, i opprør mot Guds frelsesplan. Ganske sikkert har de også denne gangen en grunn som legitimerer deres dårskap og ondskap. Vær du sikker. Men Gud skal dømme og straffe dem, fordi de forkastet Guds ord, forkastet Jesus og begikk så stor en urett mot hans eiendomsfolk, hans øyensten.
Den dagen gjør jeg Jerusalem til en tung stein å løfte for alle folk. Alle som prøver å løfte den, skal rive seg til blods. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot henne. … Den dagen akter jeg å utrydde alle folkeslagene som kommer mot Jerusalem (Sak. 12:3, 9).
Herren skal dra ut og føre krig mot disse folkeslagene slik han før har ført krig på stridens dag. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett mot Jerusalem, i øst. … Da skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med ham. … Da skal Herren være konge over hele jorden. … Dette er plagen som Herren lar ramme alle folk hvis de går til krig mot Jerusalem: Han skal la kjøttet råtne på dem mens de ennå står på føttene. Øynene skal råtne i hulene sine og tungen råtne i munnen på dem. … Da skal de som er igjen av alle folkeslagene som kom mot Jerusalem, år etter år dra opp for å tilbe kongen, Herren over hærskarene, og for å feire løvhyttefesten (Sak. 14:3-4, 5, 9, 12, 16).
“År etter år” – hvilken dag det skal bli.
