Israelske myndigheter har kastet ut arabere fra boliger som er bygget uten offentlig godkjenning. En slik skjebne er en selvfølge, og særlig for araberne som med vistende og vilje har satt opp bygninger som de vet vil føre til kontroverser og medieoppslag.
Utkastelsene har gått gjennom flere runder i det israelske rettsapparatet. Alle ankemuligheter og smutthull er forsøkt, men bygningene forblir uregistrerte boliger bygget uten søknad eller tillatelse.
Bygningene var opprettet på en tomt regulert til en planlagt spesialskole for arabiske barn med spesielle behov. Den selvektive journalestikken fra internasjonale medier overså i hovedsak konteksten og fremstilte israelske myndigheter som hjerteløse overgripere, de konfliktsøkende araberne som fortvilte, hjelpeløse og uskyldige ofre, kastet ut fra hjemmene sine og ut på gaten.
Men det er mer ved denne historien mediene fortier – en side ved historien som forteller om årsaken til at dette lille området i utkanten av Jerusalem er en kjerne til uro og strid.
I 1947 vedtok FN en delingsplan for de resterende 23% av det britiske mandatområdet Palestina (det området som ikke var fordelt til araberne og opprettelsen av den jødefrie staten Jordan). Delingsplanen vedtok at en arabiske og en jødisk stat skulle opprettes side om side, med Jerusalem som internasjonal sone. Araberne i det britiske mandatområdet forkastet både planen og vedtaket. Det samme gjorde de omkringliggende arabiske statene. De stod samlet i avvisningen av selve ideen om en jødisk stat, uavhengig av størrelse. Vedtaket var ikke folkerettslig og mistet gyldighet og myndighet da araberne forkastet det.
Til tross for at forslaget innebar at den fremtidige jødiske staten ble separert fra Jerusalem, og byens jødiske innbyggere ville være omgitt av den fremtidige arabiske staten, godtok Palestina- jødene forslaget. Jødene feiret over hele landet, til tross for at delingsplanen tilgodeså jødene en langt mindre stat en det tidligere folkerettrslige vedtak hadde forespeilet dem.
Sheikh Jarrah, ligger nær grensen mellom det området FNs plan fordelte til en fremtidig arabisk stat og Jerusalem, med internasjonal status. Området var et strategisk viktig punkt for jødene, fordi det forbandt jødene i Vest-Jerusalem med Mount Scopus-enklaven.
13. april 1948 ble Sheikh Jarrah åsted for en blodig massakre. En konvoi med ambulanser og lastebiler med jødiske leger, sykepleiere, pasienter og studenter forlot Vest-Jerusalem og satte kursen for Hadassah-sykehuset for å avlevere nødvendig helsehjelp.
Klokken 9:30 om morgenen passerte konvoien, med kjøretøy tydelig merket som nøytrale, Sheikh Jarrah. En landmine eksploderte og skadet flere av kjøretøyene. Umiddelbart dukket arabiske soldater opp og åpnet ild mot konvoien. Kjøretøyene som var i stand til å kjøre videre, gjorde det i hast, men de som var skadet av minen kom seg ikke videre. Passasjerene forsøkte, med de håndvåpnene de hadde, å forsvare seg mot bakholdsangrepet.
Britiske styrker befant seg bare minutter unna, men det tok allikevel syv timer før de dukket opp og fordrev de arabiske soldatene. Da var 78 sivile uskyldige jøder myrdet. Leger, sykepleiere, pasienter og studenter – 23 av dem kvinner. En britisk soldat ble myrdet. Massakren blir husket som Hadassah Medical Convoy Massacre.
Arabiske medier omtalte massakren som «slaget om Sheikh Jarrah». På denne tiden hadde området en relativt blandet befolkning. Masskren tydeliggjør hvor sensitivt området er, både for jøder og arabere.
Mange av de overlevende fra Hadassah Medical Convoy Massacre slet med traumatiske ettervirkninger som førte til at de flyttet fra området Sheikh Jarrah. Også barndomsvenner av dem som ble myrdet flyttet fra Sheikh Jarrah etter massakren – sammen med jøder som hadde mistet en sønn eller datter, en bror eller søster, en far eller mor. Økningen av arabisk terrorisme mot sivile gjorde det tilnærmet umulig for jøder å forbli i det omstridet nabolaget.
Massakren ble en strategisk seier og et vendepunkt for de arabiske styrkene. I ukene som fulgte lyktes det araberne å avskjære jødenes Vest-Jerusalem fra Mount Scopus-fjellet. 700 jødiske leger, sykepleiere, pasienter og studenter ble evakuert fra Hadassah-sykehuset, som ble liggende forlatt tilbake. Massakren utført av arabiske styrker som kjempet mot opprettelsen av en jødisk stat, hadde gitt et vellykket og avgjørende resultat.
Mens internasjonale medier, nærmest utelukkende, fremstiller uroen i Sheikh Jarrah som et voldsomt israelsk overgrep mot den arabiske sivilbefolkningen, lever minnet om Sheikh Jarrah-massakren i israelske jøders hjerter. Alle vet at årsaken til at det bor få jøder i Sheikah Jarrah skyldes en blodig og urettferdig historie – en vellykket arabiske kampanje for å fordrive jøder fra området – etnisk rensing.
Utelatelsen av denne konteksten bidrar til å opprettholde en forestilling om at situasjonen i Sheikh Jarrah alltid har vært slik den er i dag. Mediene forteller om jøder som flytter til området og fordriver arabere, til tross for at virkeligheten er den stikk motsatte. Situasjonen hører hjemme i en historisk kontekst som forties.
En slik revisjonisme gjør det mulig for Reuters, AP pg NTB å framstille Israel som en erobrende okkupasjonsmakt. Journalistikken overser at området for få tiår tilbake var et nabolag der jøder og arabere levde fredelig side om side, inntil den blodige massakren på sivile jøder – helsepersonell i kjøretøy tydelig merket som nøytrale.
Kilde: Charles Bybelezer, administrerende direktør for HonestReporting, i The Algemeiner 16. februar 2022.
