Kommentar: Det hersker ingen tvil om at det folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av Syria, Irak og den jødiske staten Israel ble vedtatt i San Remo 1920, og senere bekreftet av Folkeforbundet i 1922. Grensene for disse statene ble også vedtatt. Det innebærer at Gazastripen, Vestbredden og hele Jerusalem tilhører den jødiske staten Israel.
I 1920 var hele «Palestina», tilkjent den jødiske staten. Britene ble innsatt som mandatmakt for å sikre at den jødiske staten ble opprettet på mandatområdet. Dette var nødvendig fordi de omkringliggende arabiske statene motsatte seg ideen om en jødisk stat. I 1921 gav britene hele 77% av mandatområdet (området øst for elven Jordan) til araberne og opprettelsen av kongeriket Jordan. Det var nå 23% igjen av det området som var tilkjent jødene, noe Folkeforbundet (FNs forløper) bekreftet i 1922.
Men de arabiske muslimene stod fremdeles samlet imot selve ideen om en jødisk statsdannelse. Britene, som mandatmakt hadde forpliktet seg til å legge til rette for jødisk immigrasjon til Palestina, innførte derfor strenge restriksjoner for jødisk innvandring. Til og med under folkemordet på jødene under andre verdenskrig, ble skip med jødiske flyktninger avvist ved Palestinas havner og sendt tilbake til det krigsherjede Europa.
1948 – Israel gjenoppstår
I 1948 ble den moderne staten Israel opprettet, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse – på de 23% som var igjen av det britiske mandatområdet. Jødene hadde allerede gitt uttrykk for at de var positive til FNs forslag om at arabere i landet skulle få mulighet til å danne en selvstendig stat innenfor disse 23%, dersom de ønsket det, og dersom de kunne forsikre jødene om at de hadde fredelige hensikter.
Men araberne ville verken anerkjenne Israel, leve i fred med Israel eller opprette en egen stat ved siden av Israel. Og de truet med å gå til krig mot den jødiske staten, dersom den ble opprettet. Det var med andre ord denne arabiske aggresjonen som førte til den påfølgende katastrofen:
Umiddelbart etter opprettelsen i 1948 angrep de arabiske nabolandene – sammen med arabere innefor de 23% av mandatområdet Israel var blitt opprettet på – den sårbare nyfødte jødiske staten. Som ved et mirakel beseiret den langt underlegne jødiske hæren den arabiske overmakten. Men Egypt okkuperte Gazastripen og Jordan Samaria, store deler av Judea og Øst-Jerusalem (alle jøder ble raskt fordrevet fra disse områdene – etnisk rensning/apartheid).
De arabiske statene angrep ikke fordi man var uenige om grenser, arealer, demografiske forhold eller Jerusalems status – de angrep fordi de ikke ville anerkjenne en jødisk statsdannelse overhodet, og derfor kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet. Det hersker ingen tvil om at dette var de arabiske statenes offentlig uttalte mål med krigføringen.
Diskriminering, forfølgelser og massakrer mot jøder tiltok i Israels 21 arabiske naboland. Omkring 800.000 jøder (99%) ble fordrevet fra disse landene i årene etter 1948, de fleste flyktet til Israel. Etterkommerne deres utgjør i dag litt over halvparten av jødiske israelere.
1967 – Israel overlever og overvinner
Etter en ny krig med de arabiske statene i 1967 gjenvant Israel kontrollen over de områdene Egypt og Jordan hadde okkupert siden 1948. Nå skjedde det noe merkelig.
Palestinere og Palestina var gjennom århundrene ensbetydende med jødene og jødenes historiske hjemland. Dette er helt sentralt i de religiøse tradisjonene til både jøder, kristne og muslimer. Men i tiårene frem til 1967 adopterte de araberne i Israel som motsatte seg den jødiske statsdannelsen Palestina-navnet. De skapte narrativet om et arabisk-palestinsk folk og et arabisk-palestinsk land. Dette var en forlengelsen av motstanden mot den jødiske statsdannelsen, etter erkjennelsen av at Israel ikke lot seg utslette ved krigføring – altså en endring av strategi. Nå var propaganda og terrorisme våpnene mot jødene i Israel.
Etter 1967 begynte FN gradvis å adoptere dette narrativet, stikk i strid med de folkerettslige beslutningene staten Israel ble opprettet og eksistere på. Denne prosessen eskalerte gjennom tiårene. I dag vedtar FN flere fordømmende resolusjoner mot Israel alene, enn mot alle verdens øvrige nasjoner til sammen.
I dag anklager mange Israel for å være «en okkupasjonsmakt» med «et apartheidregime» som begår «forbrytelser mot menneskeheten». Når Israels forsvarer seg og setter inn sikkerhetstiltak mot dem som forkaster både folkeretten og menneskeheten, anklager man jødene (!)- ensidig og ubalensert – for å forkaste folkeretten og menneskerettighetene. Forstå det den som kan.
Israel har gjentatte ganger siden 1948 bekreftet at de ønsker at palestina-araberne oppretter en selvstendig stat innenfor deres landområde (de 23% av det britiske mandatområdet), dersom de ønsker det, og dersom de har fredelige hensikter.
Palestinerne grunnholdning har gjort ideen umulig å virkeliggjøre. Den palestinske motstandsbevegelsens slagord lyder: FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE! Altså hele det området staten Israel ble opprettet og eksisterer på – området vest for Jordan-elven og til Middelhavet. Palestinernes motstandskamp legitimerer også terrorisme mot sivile jødiske israelere, ja, de definerer det som hellig krig for allah.
Israel okkuperer ikke sitt eget land
Anklagen om Israel som «okkupant», er en myte. Det finnes ikke folkerettslige beslutninger som taler om et arabisk-palestinsk folk eller et arabisk-palestinsk land. Det finnes en rekke anti-israelske FN-resolusjoner, vedtatt etter 1967, som gjør det, men de er ikke engang verdt papiret de er skrevet på, i folkerettslig forstand. Dersom man definerer det folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av Israel på de resterende 23% av det britiske mandatområde for ugyldig, så vil det samme gjelde for det grunnlaget Syria og Irak ble opprettet og eksisterer på.
FN mener allikevel om seg selv at de har definisjonsmakt til å sette til side og endre folkeretten. Det setter Israel i en vanskelig situasjon. Jødene fortsetter å strekke seg langt for å imøtekomme palestina-arabernes behov og ønsker. Men til lite og ingen nytte – de har ikke endret slagordet. Jødene defineres, stikk i strid med historien og folkeretten, som innflyttere og inntrengere i arabernes land.
Israel har proklamert Jerusalem som Israels evige og udelelige hovedstad. De står fast på at ikke bare arabere har rett til å bebo Samaria, Bibelens og jødenes hjerteland – og de verken kan eller vil anerkjenne opprettelsen av et Iranistan som vil fortsette krigføringen mot Israel og terroriseringen av sivile jødiske israelere.
På få tiår har Israel vokst til en økonomisk og militær stormakt – uten det hadde den jødiske staten vært utslettet for lenge siden, slik de omkringliggende arabiske nasjonene forsøkte på i 1948, 1967 og 1973. Innenfor forskning har israelerne gjort seg selv uunnværlige, og da særlig innenfor vann-, jordbruks- og høyteknologi.
Ny tid – nye allianser
I dag foregår det en skremmende maktkamp mellom det sjiamuslimske Iran og deres tilknyttede terrorgrupper, og de sunnimuslimske statene, særlig de arabiske Gulf-statene. Tyrkia, en annen stormakt i regionen, fekter litt i alle retninger. Flere sunnimuslimske stater har nylig inngått normaliseringsavtaler med Israel. Palestinernes ledere reagerte med sinne og avsky på avtalene, og folot et møte i Den arabiske liga da de ikke fikk annerkjennelse for sin fordømmelse av avtalene. Allikevel fortsetter FN å fordømme Israel, ensidig og ubalansert, som tidligere.
Norge og nordmenn, som engang var jordmødre til Israel, går nå i front i kampen mot den jødiske staten. Tre mektige sosialistiske/kommunistiske partier utgjør sammen med LO, med en million medlemmer, og Den norske kirke en stemme som ensidige og ubalansert kritserer Israel – og de anklager Israel for okkupasjon. De arbeider – systematisk,målrettet og iherdig – for å samle regjeringer, fagbevegelser og kirker i hele verden bak kravet om at Jerusalem skal deles og jøder nektes å bosette seg i Samaria. Sjelden eller aldri hører man dem kommentare arabiske staters krigføring eller palestina-araberes terrorisme – Israels fienders fokastelse av folkeretten og menneskerettighetene.
Mye har endret seg siden 1948 og 1967. Mye har endret seg det siste året. Den som lever vil se hva de forestående endringer vil innebære. Uansett: Jødene okkuperer ikke sitt eget land – de har aldri gjort det, gjør det ikke og vil heller aldri kunne gjøre det.
