Kommentar.
De fleste anerkjenner jødene som urbefolkning i Israel; at jødene ved folkerettlige beslutninger ble gitt retten til å opprette en stat; og at FN anerkjente disse beslutningene som ble til virkelighet – etter folkemordet på jødene i Europa – i 1948.
Israel er en bitte liten jødisk stat med 6 millioner jødiske innbyggere, i en region med 22 arabiske stater med til sammen 360 millioner arabiske innbyggere. Israel utgjør ikke mer enn 0.2% av det område de 22 arabiske statene disponerer. Du kan se fra øst til vest på det smaleste (15 km) og kjøre fra nord til syd på 7-8 timer. Slik er det.
De arabiske statene forkastet ideen om en jødisk stat og gikk til krig for å utslette den
Allikevel forkastet de arabiske statene selve ideen om en jødisk statsdannelse, og da Israel ble opprettet gikk de til til krig med uttalt mål om utslettelse henne – altså helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold og Jerusalems status.
På det samme grunnlaget ble narrativet om et historisk arabisk-palestinsk folk og et arabisk-palestinsk land utformet, for å legitmere motstanden mot ideen om en jødisk stat, og krigføringen med mål om utslettelse.
Etter 1948 fordrev de arabiske statene alle sine jødiske borgere – omkring 850.000. De fleste flyktet til Israel. Etterkommerne deres utgjør i dag majoriteten av jødene i Israel – altså ikke etterkommerne av jødene som overlevet nazismen og kommunismen i Europa. Utvisningene og fordrivelsene var et uttrykk for det kollektive arabisk-muslimske raseriet over opprettelsen av jødene hadde opprettet Israel. I dag er det bare igjen omkring 5000 jøder i de 22 arabiske statene.
Et nytt narrativ for å “legitimerer” terrorisme mot sivile jølder
Palestina-araberne organiserte en væpnet motstandsbevegelse som kjempet for utslettelsen av Israel. Narrativet legitimerte terrorisme mot sivile jøder. Motstandsbevegelsens slagord lyder ennå i dag: FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE!
Grunnlaget for at det oppstod en væpnet konflikt var arabernes motstand, krigføring og terrorisme knyttet til den jødiske statens eksistens. I møte med denne trusselen forsvarte jødene, og senere Israel, sine sivile. Få i Vesten anklaget dem for det, den gangen. Jødene ønsket ikke konflikt og krig, men var tvunget til å forholde seg til og respondere på arabisk krigføring og terrorisme.
Bare ved å anerkjenne palestina-arabernes motstand mot ideen om en jødisk stat; forkastelen av jødene som urbefolkning i sine forfedres hjemland; forkastelse av de folkerettslige beslutningene; og forkastelse av FNs bekreftelse av disse belsutningene – er det mulig å støtte den palestina-arabiske motstandskampen. For det er dette narrativet motstandskampen er bygget på.
Støtter man ikke opp om det palestina-arabiske narrativet, er det innlysende at det er de arabiske statens krigføring og palestina-arabernes terrorisme mot sivile som utgjør grunnlaget for at det eksisterer en konflikt – et fiendskap og hat Israel er tvunget til å forholde seg til og parere.
Palestina-navnet var et økenavn den romeske keiseren Hadrian satt på jødenes land, etter at han hadde sett seg lei av jødiske forsøk på å frigjøre seg fra okkupasjonen. Romerne ville utslette minnet om jødenes tilhørighet til landet. De fordrev dem og nektet dem adgang til Jerusalem, som de gav navnet Aelia Capetolina.
Araberne kom til Israel først på 600-tallet, da Muhammed hadde skapt islam og muslimene la under seg hele Midtøsten ved sverdet. Siden den gang har jødenes land vært okkupert av stadig skiftende riker og deres regenter, fra 1500-tallet tyrkerne (altså intet Palestina og ingen palestinere).
Verken jøder eller arabere benyttet Palestina-navnet. Palestina har aldri vært et land og palestinere har aldri vært et folk. Palestina var en romersk provins som aldri var bebodd av arabere. Landet overlevde som del av den kristne europeiske kulturen. De arabiske muslimene bygget ikke stater, men riker der alle etniske og religiøse grupper måtte underkaste seg som ble undertrykte minoriteter.
Majoriteten av araberne i de områdene hvor palestina-araberne lever i dag, er arabere som flyttet til området etter at jødene begynte å vende hjem, kultivere landet og bygge et moderne samfunn – fra 1850-årene. Arabere fra hele regionen strømmet dit fordi de fikk arbeid. Regionen var den gang preget av arbeidsledighet og fattigdom og det var ordinært at arabere flyttet på seg knyttet til der de kunne finne et levebrød og livnære seg.
Britene, som ble gitt mandatmakt over Palestina inntil den jødiske staten var opprettet, gav hele 77% av mandatområdet til palestina-araberne – til opprettelsen av Jordan. Palestina-jødene opprettet Israel – på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse – på de resterende 23% av området. Israel har siden den gang vært tydelige på at de ønsker at palestina-araberne skal opprette enda en stat innenfor disse 23%, men palestina-araberne har avvvist alle forslag og fortsatt kampen for å utslette den jødiske staten – FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE!
Den palestinske motstandsbevegelsen hyller selvmordsbombere og andre terrorister som frigjøringshelter og hellige krigere for allah. Den palestina-arabiske motstandsbevegelsen er bygget på islamistisk ideologi: Jødenes historiske hjemland til hører muslimene fordi de engang okkuperte disse områdene. Som de kristne regnet Jerusalem som sin hellige by og på det grunnlag kjempet for herredømme der, regner muslimer Jerusalem som sin hellige by og definerer muen som muslimsk eiendom. Den offentlige skolen lærer barna opp til dette, og myndighhetene belønner alle dømte og fengslede terrorister med månedlige utbetalinger – beløpet stiger i takt med hvor bestilask den begåtte ugjerningen var.
Nasjonene samler seg mot Israel
I dag anklager mange Israel for okkupasjon, aparheid og forbrytelser mot menneskeheten – brudd på folkeretten og menneskerettighetene. Man forholder seg slett ikke til at Israel ikke ønsker noen konflikt. Alt Israel ønsker seg, krever og forsvarer, er få få leve i fred og frihet i det bitte lille landet sitt.
Israel er tvunget til å forholde seg til trusselen fra krig og terrorisme mot sivile. Myndighetene setter på det grunnlag inn sikkerhetstiltak for å forhindre at staten utslettes og at sivile rammes av terrorisme – så gjøres det helt sikkert feil, både på system- og individnivå! Noe annet er ikke realistisk å forvente seg. Men det er ikke det som verken skapte eller opprettholder konflikten.
Ingen ved sans og samling vil anklage Israel for å forsvare og trygge sine borgere mot trusselen fra krig og terrorisme mot sivile. Allikevel produserer FN årlig flere fordømmende resolusjoner mot Israel alene, enn mot alle verdens øvrige nasjoner til sammen! Forstå det den som kan.
Bare en mulig løsning på konflikten
Den eneste naturlige og rettferdige tilnærmingen til konflikten, er å ansvarliggjøre arabiske nasjoner og den palestina-arabiske motstandsbevegelsen, ved å sette frem tydelige krav om å avstå fra krigføring og terrorisme mot sivile. Først da er noen i posisjon til å vurdere og kritisere israelske myndigheters politikk og sikkerhetstiltakene som settes inn for å imøtekomme truslene.
Dersom truslene Israel er tvunget til å forholde seg til opphører, kan sivilisert dialog mellom partenes ulike perspektiver begynne – med siktemål om en varig og god løsning for barna som skal leve der i fremtiden.
2 millioner arabere er fullverdige borgere av Israel, mens det er livsfarlig for jøder å bevege seg i de palestina-arabiske områdene. Hvem er de gode verdiers motstander og fiende: Det blomstrende multikulturelle israelske demokratiet eller det korrupte og undertrykkende palestina-arabiske diktaturet?
Ved å systematisk unngå å ansvarliggjøre de arabiske statene og den palestina-arabiske motstandsbevegelsen, og samtidig fordømme Israel forholdsvis ensidig og ubalansert, gjør Israels fiender, motstandere og kritikere seg til en del av problemet, ikke løsningen.
For jødene har kommet hjem for å bli. Israel vil fortsette å forsvare seg mot krigføring, og fortsette å sette inn sikkerhetstiltak mot terrorisme mot sivile. De vil ikke la seg utslette, verken som stat, folk eller individer.
Israel okkuperer ikke arabernes land, de lever i sitt historiske hjemland. Israel har ikke innført apartheid, de har satt inn sikkerhetstiltak mot truselen fra terrorisme mot sivile. Israel begår ikke forbrytelser mot menneskeheten, de forsvarer seg mot rakettangrep fra sivile områder mot sivile områder. Israel bryter ikke folkeretten og menneskerettighetene, de forholder seg til en fiende som gjør det. Alle ved sans og samling forstår det.
Det eneste legitime grunnlaget for å støtte den palestina-arabiske motstandsbevegelsen, måtte være at jødene ikke er urbefolkning og ikke har rett til en jødisk stat. Da ville Israel være en okkupasjonsmakt som har stjålet arabernes land og undertrykker dem ved å forkaste deres rettigheter. Et slikt perspektiv er ensbetydende med å forkaste folkeretten og FNs bekreftelse av de beslutningene som ugjør det juridiske grunnlaget staten Israel ble opprettet på. Verken Arbeiderpartiet, SV eller Rødt vil fremme noe slikt – heller ikke LO og Den norske kirke.
Et spørsmål bør derfor besvares: Hvorfor tar ikke Israels kritikere et oppgjør med terrorisme?
