Rebecca Affachiner: Kvinnen som sydde det første israelske flagget i Jerusalem

Rebecca Affachiner liv var banebrytende, og hun gjorde alt som en singel, religiøs jødisk kvinne. Hun immigrerte til Israel i 1934. Mange anbefalte henne å reise fra landet da uavhegighetskrigen brøt ut i 1948. “Jeg har ventet hele mitt liv på å se gjenfødelsen av en jødisk stat. Jeg har ikke tenkt å gå glipp av det,” responderte Rebecca.

Under uavhengighetskrigen, før David Ben Gurion erklærte at Den moderne staten Israel var opprettet, var Rebecca forberedt. Hun hadde kuttet opp et laken hvor hun tegnet det israelske flagget. Etter at Ben Gurion hadde lest opp erklæringen i Tel Aviv, var Rebekka den første til å heise det israelske flagget fra balkongen på leiligheten sin i Jerusalem.

Les den sterke historien om livet hennes, som illustrerer hvordan enkeltpersoner fødte frem det mirkakelet som senere kom til å bli virkelighet: Gjenopprettelsen av Israel.

Som lidenskapelig, eventyrlysten, attraktiv, velutdannet, en kosmopolitisk verdensreisende og en begavet arrangør, levde Rebecca Affachiner et uvanlig liv på begynnelsen av 1900- tallet.

Som singel religiøs observant jødisk kvinne uten barn, reiste hun over hele verden for å hjelpe fattige jøder og legge grunnlaget for opprettelse av den jødiske staten – alene.

Rebecca ble født i Nesvizh (i dagens Hviterussland) i 1884 til den sefardiske Affachiner-familien som hadde bodd der siden tidlig på 1800-tallet. Hennes far Yitzchak arbeidet som skredder frem til familien immigrerte til New York City i 1888. Der åpnet han en skredderbutikk, som forble stengt på sabbaten hele sitt yrkesaktive liv – nesten uhørt på den tiden. Rebecca og søsknene hennes på offentlig skole i 1890, hvor Rebecca utviklet en lidenskap for å tilegne seg kunnskap og videreformidle den.

Rebecca bestemte seg for å utdanne seg til som profesjonell sosialarbeider og meldte seg deretter inn på det nye Teachers Evening Course ved Jewish Theological Seminary i desember 1904. Valget hennes var oppsiktsvekkende på den tiden. Hun ble den første kvinnen som ble uteksaminert ved Jewish Theological Seminary.

Hun fikk ikke tittelen som rabbiner, men i 1908 ble hun ansatt som jødisk kapellan ved Home for Delinquent Girls i Hudson, New York. Her tok hun mange nye initiativer for å gi jentene positive rollemodeller. Hun støttet også underprivilegerte jødiske jenter i New York.

I 1912 ble det opprettet organisert en sionistorganisasjon for kvinner – Federation of American Zionists – og som mer velutdannet enn de fleste av sine samtidige fikk hun tidlig en sentral rolle i gruppen.

Noen få år senere ble hun involvert i en stor amerikansk sionistkampanje for å få president Harding til å akseptere Balfour-erklæringen. I 1921, da Chaim Weizman og Albert Einstein turnerte Amerika på et velkjent oppdrag for å oppmuntre til støtte til sionosmen, arrangerte hun et arrangement med dem og samlet inn 25.000 dollar fra lokalsamfunnet sitt i Hartford, Connecticut, en betydelig sum på den tiden.

Året før hadde hun blitt superintendent ved Hartfords United Jewish Charities – den første kvinnen som hadde en så høytstående rolle i noen jødisk organisasjon i Amerika. Hun grunnla “Jewish Big Brother and Big Sister” og ledet utallige andre prosjekter for å hjelpe de trengende. Hun bidro også til å organisere en omfattende boikott av trikktransport i hjembyen, da prisen ble hevet til 10 cent per reise. Streiken lyktes og prisen kom tilbake til 3 øre!

Det er verdt å huske at kvinner først ble gitt stemmerett i USA i august 1920. Rebeccas prestasjoner kom i en tid da kvinners rettigheter fortsatt var sterkt begrenset på mange områder. Gjennom 1920- og 1930-årene reiste Rebecca verden rundt, dels for å hjelpe trengende jøder og dels som del av sionistbevegelsen.

Etter at USA begrenset immigrasjonen sterkt i 1924, engasjerte Rebecca seg for å legge til rette for jødisk immigrasjon til Mexico og Cuba.

Senere, da hun reiste gjennom Italia på ferie, hadde hun et audiens hos paven arrangert av katolske venner, og fikk privilegiet av å ta i øyesyn sjeldne hebraiske manuskripter i Vatikanets bibliotek. Rebecca ankom Jerusalem to dager før Tisha B’Av det året. I Jerusalem besøkte hun det nystiftede hebraiske universitetet på Mt. Scopus og møtte ledere der.

Da hun kom tilbake til USA, foreleste hun om Palestina og ble snart ansatt av Hadassah for å organisere nybrotsarbeid. På slutten av 1920-tallet så Rebecca, som del av den sionistiske bevegelsen, mulighet for jøder til å opprette et jødisk hjemland for jøder spredt over hele jorden. Hun anerkjente også behovet for å skape et pålitelig helsevesen, med Hadassah Hospital som et forprosjekt.

I 1929 slo hun fire mannlige kandidater og ble valgt til delegat til verdens sionistkongress i Zürich.

Rett før hun flyttet til Israel i 1934 ble Rebecca intervjuet i et amerikansk radioprogram som ble sendt i julen. Her satt hun ord på drømmen om å være en pioner i Israel:

Rebecca ble raskt involvert i livet i Jerusalem. Hun arbeidet som direktør for sosiale tjenester ved Alyn Hospital fot Handicapped Children. Da Holocaust nærmet seg, reiste hun til Romania og andre steder i Øst-Europa, hvor hun oppmuntret til immigrasjon til Israel. Tuilbake i Jerusalem tok hun nye initiativer og organiserte aktiviteter for å få underprivilegerte barn bort fra gatelivet, slik hun tidligere hadde gjort i USA.

Rebecca var knyttet til den offisielle Youth Aliya-bevegelsen, men hun opplevde at følte Rebecca at prosessene i bevegelsen gikk for langsomt. I 1939 betalte hun selv utgiftene til å bringe en gruppe på 20 rumenske ungdommer til Israel på en av de siste båtene som fikk reise fra Europa før krigen brøt ut.

Under Holocaust la hun ned en betydelig innsats for å absorbere flyktninger, inkludert “Teherans barn”. Etter krigen var hun sterkt involvert i Det internasjonale Røde Kors.

Til tross for sterke anbefalinger fra den amerikanske regjeringen om å flykte, forble Rebecca værende i Israel under uavhengighetskrig i 1948. «Jeg kan ikke forlate mine søstre og brødre,» uttalte hun til lokalavisen Maariv.

Rebecca forberedte seg på seier og jødisk uavhengighet. Hun var begrenset til leiligheten sin i Jabotinsky Street, og ute av stand til å kjøpe forsyninger. Hun sydde et flagg av et laken. Hun sydde på en sekskantet Davidsstjerne og farget flaggets striper med en blå fargestift.

Etter å ha hørt David Ben-Gurion erklærte at staten Israel var opprettet, 14. mai 1948, flagget Rebecca, som den første i Jerusalem, med det israelske flagget fra vinduet i leiligheten sin. Stolt gikk hun ut på balkongen og heiste flagget som demonstrerte at jødene endelig var kommet hjem, for å bli.

Flagget er lagret ved Ben-Gurion Archives ved Ben-Gurion University of the Negev.

Kilde: