Kommentar.
Israel akslererer “et stadig mer målrettet og undertrykkende angrep på det palestinske samfunnet”, hevder Den lutherske kirkens Bibelskole i Betlehem. Skolen har nære bånd til de anti-siraelske pro-palestinske kristne aksjonene Kairos Palestine og konferansen Christ at tha Checkpoint, som støtter av Den norske kirke.
“Jesaja, den hebraiske profeten, forkynte om Israels absolutte moralske forfall 800 år før Kristus”, skriver skolen og fremmer ensidige og ubalanserte anklager mot Israel – “Hvorfor vil dere ha flere slag siden dere stadig faller fra? Hvert hode er sykt og hvert hjerte svakt. Fra fot til hode er ingen ting helt, bare flenger og skrammer og åpne sår. De er ikke renset og forbundet og ikke bløtt opp med olje (Jesaja 1:5.6)”
“Som profeten, må de som elsker Israel i dag ta et tydelig, profetisk blikk på dets nåværende tilstand og på konsekvensene av den undertrykkende politikken mot det palestinske samfunnet.”
Uttalelsen knytter også apostelen Pauls fokynnelse direkte til palestinernes situasjon: “For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg (1. Kor. 12:26)”.
“Når mennesker blir så brutalt behandlet, hvordan skal verden reagere? Å stå i solidaritet med mennesker er å kjenne deres lidelse og høre stemmen deres. Det er å føle empati med det herjede samfunnet, gå ved deres side og stå opp for rettferdighet og fred.”
Skolen oppfordrer “alle nasjoner til å stå sammen med det palestinske samfunnet ved å oppfordre til rettferdighet, fred og sikkerhet for Palestina. Rettferdighet for Palestina vil innebære velsignelse for Israel, ikke tap – som Salomo proklamerte: Velsignet blir den som er god mot andre, for han deler sitt brød med de fattige (Ordspr. 22:29)”.
Uttalesen ble gitt på FNs solidaritetsdag for det palestinske folket, 29. november. Dette er dagen da et flertall i FN-landene stemte for delingsplanen av Palestina i 1947. Vedtaket førte til at britene trakk seg ut som mandatmakt og la veien for gjenopprettelsen av Israel åpen. Sammen med de arabiske statene forkastet palestina-araberne selve ideen om en jødisk statsdannelse, og avslo tilbudet om en to-statsløsning – altså opprettelsen av en stat for palestina-araberne. Jødene ble defienert som innflytter og inntrengere i arabernes land. På det grunnlaget gikk de til krig for å utslette Israel i 1948.
Krigen førte til det kriger fører til, store tap på begge sider. Som følge av krigen reiste eller flyktet flere hundre tusen palestina-arabere til de arabiske nabolandene. Palestinerne omtaler det som “Nakba” (katastrofen), og forholder seg ikke til at det var deres løgner, hat og krigføring som forårsaket katastrofen.
Den ulykken palestina-araberne ønsket for jødene, ble ulykken de selv bærer. Israel, etablert på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse, har vokst og blomstret siden 1948. De arabiske israelerne nyter rettigheter og frihet i et moderne demokrati, araberne i de palestinske områdene og de arabiske nabolandene bare kan drømme om.
Skolens uttalelse tydeliggjør hvordan Den norske kirkes søsterkirker holder Israel ansvarlige for den situasjonen deres eget hat og krigføring har påført dem. Og da de alle står for den klassiske erstatningsteologien, som hevder at Gud har forkastet jødne og overført alle løftene til kirken, anvender man alle tilgjengelige Bibeltekster for å bygge opp under propagandaen i det løgnaktige palestinske narrativet.
Man støtter den stadig pågående kampen mot at jødene skal ha en stat der de kan leve trygt og fritt. Man tar ikke ansvar for den pågående terrorismen som tvinger frem israelsk responds og sikkerhetstiltak – for det er det jødiske statsprosjektet, et produkt av imperialisme og kolonisering, som er årsak til palestinernes ulykksalige skjebne.
Dette sporet vil aldri gi palestinerne en bedre skjebne. Så lenge man benekter Israel rett til å ekistere, nekter å forholde seg til løgnene og hatet som førte palestinerne ut i ulykke og legger all skyld og alt ansvar på jødne i Israel, så vil ingenting endre seg. For Israel vil ikke la seg utslette, hverken ved erstatninsgsteologien eller krigføring – og de har på mirakuløst vis, for første gang på flere tusen år, militære muskler til å forsvare seg.
Som Israels øvrige motstandere og fiender snur erstatningsteologene saken på hodet. De holder for sant at landet tilhører araberne, og ikke jødene. Men leser vi Bibelen, uten disse utemombibelske forestillingene som briller, er saken en annen:
For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land … Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter. Sving sigden, for høsten er moden! Kom og tråkk, for vinpressen er full, pressekummene flyter over. For folkenes ondskap er stor. Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans. Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner. Dere skal få sanne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige fjell. … Jeg vil hevne dem som er drept, og ikke spare de skyldige. Herren bor på Sion (fra Joel kap. 3).
Gud har hentet folket hjem og samlet dem i landet, akkurat slik som han lovet dem – “Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder” (Jes. 40:1-2).
Og Gud har en hensikt med å gjenopprette Israel med Jerusalem som hovedstad: “Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob, og dette er den pakt jeg vil slutte med dem når jeg tar bort deres synder” (Rom. 11:25-27).
Så sier Herren Gud: Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem. Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land.
Så skal jeg vokte dem på Israels fjell, i dalene og overalt hvor de ellers bor i landet. På gode beitemarker vil jeg gjete dem; på Israels høye fjell skal de ha sin havnegang. Der oppe på Israels fjell skal de roe seg på grønne voller og gå på fete beiter. Selv vil jeg gjete sauene mine og la dem få roe seg, sier Herren Gud. …
Jeg vil sette én hyrde over dem, min tjener David, som skal gjete dem. Han skal gjete dem og være deres hyrde. Jeg, Herren, vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem. Jeg, Herren, har talt. Så slutter jeg en fredspakt med dem. …
De skal sanne at jeg er Herren, når jeg bryter i stykker stengene på deres åk og berger dem fra folk som holder dem i trelldom. De skal ikke lenger bli et bytte for folkene, og villdyrene skal ikke ete dem. Trygt skal de bo, og ingen skal skremme dem.
Da gjør jeg i stand en hage som blir til berging for dem. Nå skal ingen i landet rives bort av sult, og de skal aldri mer tåle spott fra de andre folkene. Da skal de sanne at jeg, Herren deres Gud, er med dem, og at de er mitt folk, Israel, sier Herren Gud. Dere, sauene mine, hjorden som jeg gjeter, dere er bare mennesker, men jeg er deres Gud, lyder ordet fra Herren Gud (fra Esekiel kap. 34).
