KOMMENTAR: Både Israel og deres fiender viser til Folkeretten og Menneskerettighetene i sitt forsvar for sin politikk. Begge parter argumenterer med historiske, folkerettslige og politiske argumenter.
Evangeliske kristne Israel-venner støtter seg på Israels argumenter. Den norske kirke, Det lutherske verdensforbund og Kirkenes verdensråd støtter seg på Israels fienders argumenter.
Vi som bærer kristennavnet viser til ulike Bibeltekster som legitimerer vårt ståsted. Kristne som støtter det anti-israelske pro-palestinske perspektivet står for det historien har gitt navnet erstatningsteologi. Uten denne anti-bibelske, anti-jødiske og anti-kristelige læren var det ikke mulig å stille seg på Israels fienderes side.
Erstatningsteologien er en for-forståelse man møter Bibeltekstene med. Det er ingen Bibeltekster som i utgangspunktet formilder en slik lære. Erstatninsteologene bruker en utenombibelsk forestilling som grunnlag for å tolke Bibelen.
Denne forestillingen ble utviklet av kirkefedrene, videreført av Martin Luther og har vært toneangivende i all senere luthersk akademisk teologi.
Erstatningsteologien la grunnlaget for 2000 år med diskriminering, forfølgelse, fordrivelser og massaker på jødene i “det kristne Europa”. Den norske kristne grunnloven fra 1814 hadde en egen paragraf, “Jødeparagrafen”, som forbød etniske jøder å sette sin fot i Norge. Norske prester ivret for å få antisemittismen inn i grunnloven. Ikke før på slutten av 1800-tallet ble paragrafen opphevet, etter Henrik Wergelands utrettelig og livslange innsats.
Nazistene brukte kirkefedrenes og Martin Luthers skrifter for å rettferdiggjøre folkemordet på jødene under andre verdenskrig. Det samme gjorde Nasjonal Samling i Norge.
I dag bygger Den norske kirkes, Det lutherske verdensforbunds og Kirkenes verdensråds anti-israelske pro-palestinske grunnholdning på den samme u-bibelske forestillingen: Gud har singlet ut jødene – deres ulydighet har fått Gud til å endre sin karakter som troverdig og trofast. For alle oss andre står døren åpen, for hver den som omvender seg og kommer til tro. Bare løftene til jødene er annulert.
Jesus illustrerer Guds troverdighet og trofasthet i lignelsen om den bortkomne sønn – som reiser fra farshuset og ødsler bort arven. Gutten kommer han til seg selv, og llegger på hjemvei. Da han ennå er langt borte ser faren ham, kommer han løpende i møte, omfavner ham og kysser ham. Far har ikke forandret seg.
Dette er Evangeliets Gudsbilde. Gud kaller syndere til omvendelse. Løftene står fast. “Om vi er troløse, så forblir Gud trofast – for han kan ikke fornekte seg selv”. Guds kjærlighet “tror alt, håper alt, tåler alt og utholder alt.” Men det gjelder altså ikke for jødefolket. Frelst kan de bli, men noe land har de i bibelsk forstand ikke.
De utallige løftene om at Gud vil føre folket hjem og samle dem i landet, er opphevet. Alt det vidundelige Gud har lovet dem knyttet til deres fremtidige omvendelse og tro, er annulert. Den evige pakten Gud inngikk med Abraham er hverken evig eller gyldig.
Jødenes troløshet har opphevet Guds trofasthet.
En slik lære strider helt åpenbart imot alt Bibelen forteller om Gud. Den bygger på en utenombibelsk forestilling, som har fått katastrofale konsekvenser for jødenes historie i “det kristne Europa” – en historie som fortsetter ved Den norske kirkes, Det lutherske verdensforbunds og Kirkenes verdensråds systematiske, langvarige og massive demonisering av jødene i Israel.
Kirkefedrene
Justin Martyr (ca. år 100–165) utelukket muligheten for at jødefolket kunne komme frem til omvendelse og tro på Jesus som Messias. Han gav også jødene skylden for Jesu død. Som følge av dette hadde jødene for all tid tapt sine bibelske rettigheter, og Det gamle testamentets løfter var overført til kirken. Justin mente til og med at jødenes land tilhørte de kristne!
Tertullian (år 160-230) fremholder i sin avhandling «Mot jødene», at Gud har forkastet jødefolket og erstattet dem med kirken.
Origenes (ca. år 185-254) var en annen av de mest betydningsfulle kirkefedrene. Han mente ødeleggelsen av Jerusalem og forvisningen av jødene var Guds vitnesbyrd om at jødene ikke lenger var hans folk. «De vil aldri komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de har begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser.» Origenes mente jødene hadde tatt livet av Jesus og at det for denne forbrytelsen ikke fantes noen forsoning, ingen ettergivenhet eller tilgivelse.
Under kirkemøte i Nikea i år 325 ble kirkefedrenes antisemittisme nedfeldt i kirkens tro og praksis. Kirken var nå organiserte i områder hvor det var innsatt biskoper. Alle biskopene i det romerske riket ble innkalt til kirkemøtet. Den nyfrelste keiseren omtalte jødene som «forurensede uslinger» og jødedommen som «en ond og pervers sekt» – «La oss ikke ha noe som helst med jødene å gjøre. De er våre motstandere, og vi må sørge for at vi ikke lenger har noen ting til felles med disse parasittene som har tatt livet av vår herre.»
Hilarius av Poitiers (291-371) skrev at «jødene er et forrykt folk som er forbannet av Gud til evig tid.»
Gregorius av Nyssa (ca. år 335-394) var biskop i Kappadokia og erklærte at «jødene er et ondskapsfullt folk som hater godhet.»
Johannes Chrysotom (345-407) fikk enorm innflytelse i «øst-kirken.» Han var klokkeklar på at de kristne hadde erstattet jødene som Guds folk: «Dere er blitt satt i deres sted.» Prekenene hans, som ble regnet som standardlesing blant alle kristne, var gjennomsyret av jødehat. Særlig i «De åtte refsende prekenene mot jødene,» kom dette til uttrykk. Han beskyldte jødene for å være «morderiske, onde, grådige og umoralske forbrytere.» Han la ikke skjul på sitt jødehat: «Jeg hater synagogene … jeg hater jødene.»
I en av sine prekener uttrykker Chrysotom seg slik: «Ikke nok med at synagogen er et horehus og et teater – den er også en røverhule og et losji for ville dyr. Ikke en eneste jøde har Gud kjær … de er besatte av djevelen. Deres utsvevelser og drukkenskap sørger for at de har manerer som minner om grisens. De tar livet av hverandre og lemlester hverandre.»
I en annen preken uttrykker han seg slik: «Jødene er de mest verdiløse av alle mennesker … De tilber djevelen, religionen deres er en sykdom. Jødene er de stinkende drapsmenn av Kristus, og det finnes ikke noen tilgivelse for å ha tatt livet av Gud, ikke noen overbærenhet eller nåde. Kristne behøver ikke engang å holde opp med sin hevntørst, og jøden er nødt til å leve i tjenerforhold for resten av sitt liv. Gud har alltid hatet jødefolket, og det er pålagt enhver kristen – det vil si: Det ber enhver kristens soleklare plikt – å hate jødene.»
Augustin (ca. år 354-430) er kanskje den mest berømte kirkefaderen i lutherske sammenhenger. Han forsterket sine forgjengeres syn på og holdninger til jødene. Særlig kom dette tydelig til uttrykk i «Traktat mot jødene». Her skriver faderen at jødene bare har livets rett fordi de skal «være et vitnesbyrd om sin egen urett og om vår sannhet. La dem leve blant oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket.»
Martin Luther
I skrivet utgitt under overskriften «Om jødene og deres løgner» (1543), kan man lese Martin Luther setter ord på sin antisemittisme:
«La meg gi dere mitt oppriktige råd:
For det første burde deres synagoger settes i brann, og det som ikke vil brenne, skulle dekkes av jord så ingen noensinne vil være i stand til å se en eneste kullsvart rest eller sten av dem. Dette skulle gjøres for å ære Gud og kristendommen. På den måten blir det mulig for Gud å oppfatte at vi er kristne …
For det andre burde husene deres ødelegges og jevnes med jorden.
For det tredje burde bønnebøkene deres og Talmud tas fra dem. Disse bøkene formidler alvorlig gudsbespottelse og er fulle av avgudsdyrkelse, løgner, forbannelser og blasfemi.
For det fjerde må rabbinerne deres gis forbud mot å undervise under trusel om dødsstraff.
For det femte skulle pass og muligheter for å reise være absolutt forbudt for jødene. La dem holde seg hjemme.
For det sjette skulle de forhindres fra å forlange ågerrenter. Det er av denne årsaken – som jeg allerede har nevnt – at jødene har stjålet og tilregnet seg fra oss alt de eier. Den eneste måten de er i stand til å tjene til livets opphold på, er ved å beregne ågerrenter.
For det syvende burde de unge sterke mannlige og kvinnelige jøder gis pisker, økser, spader, rokk og tein. Da blir de i stand til å tjene til livets daglige brød i sitt ansikts sved, slik det sømmer seg for Adams barn. Vi bør drive dovenpeisene ut av vårt system.
Dersom vi imidlertid frykter at de kunne komme til å skade oss personlig – eller våre hustruer, barn eller tjenere, eller vårt kveg og så videre – så la oss benytte den samme kløkt; det vil si landsforvisning, slik som de andre nasjonene, for eksempel Frankrike og Spania, Bøhmen og flere andre har gjort. Vi bør gjøre opp med dem for det de har utsuget fra oss, og når vi har foretatt en rettferdig fordeling, driver vi dem ut av landet for all fremtid.
For å oppsummere dette, mine kjære fyrster og adelsmenn som har jøder på deres enemerker, dersom dette mitt råd ikke behager dere, så kan dere finne på noe som er bedre. På den måten kan vi bli befridd fra denne ulidelige, djevelske byrden – jøden.»
Menighetsfakultetet
Menighetsfakultetet (MF) var lenge konservative lutheraneres høyborg. Her forsvarte man Luthers klippefaste overbevisning om Bibelen som eneste kilde til kristen lære. Troen på nåden var det eneste som kunne forlike mennesker med Gud. Guds ord og løfter stod fast, til evig tid, og ved å ta imot Jesus som Herre og Frelser blir enhver synder erklært rettferdig av Gud – troen forløste velsignelsene i Guds løfter, Ja, alle Guds løfter fikk sitt ja ved ham!
Men for jødene er det ikke rom for at tro og omvendelse kan forløse velsignelsene i Guds løfter. Langt ifra! Alle Guds løfter til Israel er åndeliggjort og overført til kirken – vi har med andre ord å gjøre med den utenombibelske foretillingen fra den antisemittiske erstatningsteologien.
Ole Hallesbye, professor i teologi (1909-1951), som ellers var en kjempe i den lavkrikelige lutherske vekkelsesbevegelsen, stod, som sin lærefader, klippefast på erstatningsteologien.
At Folkeretten gav jødene rett til å gjenopprette Israel i 1920, eller at Folkeforbundet (forløperen til Forente Nasjoner) bekreftet jødens rett i 1922, endret ikke professorenes overbevisning.
I sine forelesninger slo Hallesbye fast at jødene, ved å forkaste Messias, for alltid hadde mistet sine rettigheter – Gud hadde annulert alle pakter og løfter ved jødenes troløshet.
“Det nasjonale Israel i den gamle pakt, er avløst av det åndelige Israel i den nye pakt,” skrev Hallesbye, som et ekko fra kirkefedrene og Martin Luther.
I en forelesning spurte studentene professoren om planene om gjenopprettelsen av en jødisk stat – Hallesby slo det fast som en teologisk umulighet – “det vil aldri skje”. Hallesbye skal ha erkjent at han tok feil, først like før sin død, og lenge etter Israel ble gjenopprettet i 1948.
Ivar P. Seierstad, professor i Det gamle testamentet (1948 -1970), lærte at “alle profetiene har den samme billedlige og skyggeliknende karakter” – “i stedet for det konkrete folk Israel og det politiske og sosiale organer har vi den usynlige virkelighet som heter den hellige allmenne kirke.”
Sverre Aalen, professor i Det nye testamentet (1948-1970) skriver at “det ikke kan være tale om at Jesus har godtatt de Gammeltestamentlig profetier om Israels framtid slik som disse bokstavelig lyder.”
Alle Guds løfter til Israel, alle profetiene, bli med andre ord gitt et åndelig innhold og overført til kirken – det nye Gudsfolket. Israel er ikke lenger Guds folk. Gud har forkastet dem fordi de ikke tok imot Jesus. Løftene er opphevet og annulert.
Oscar Skarsaune, professor i kirkehistorie (1990- ) skriver at “det kan knapt finnes noe sentralt profetisk motiv i GT som ikke tas opp i NT og der gjennomgår denne dyptgripende tolkning.”
Er man en kristen og hører hjemme på den politiske venstresiden, er det med andre ord ingen ting i Bibelen som taler mot anti-israelsk pro-palestinsk aktivisme. Historien og hverdagen viser at veien er kort fra slik politisk aktivisme til forbrødring med aksjonister som legitimerer antisemittisme og terrorisme.
Den norske kirkes søsterkirker
Biskopene i Den norske kirke viser stadig til at de står sammen med sine søsterkirker i Midtøsten (den voksende messianske bevegelsen har de ikke felleskap med). Søsterkirkene har utarbeidet Kairos-dokumentet og arrangerer den årlige konferansen Christ at the Checkpoint. Deres tenkning er fullstendig i overenstemmelse med den islamistiske Palestinske motstandsbevegelsen, og man bruker Bibelen til å rettferdiggjøre slike ekstreme politiske synspunkter.
Isaac Munther, prest i den lutherske kirken i Betlelehem og leder av Betlehem Bible College, er styremedlem i både Kairos Palestina og Christ at the Checkpoint. Han er mer enn tydelig på at det å støtte Israel er “en synd mot Gud”. Jødenes land tilhører araberne og jødene har stjålet det.
Den norske kirke, Det lutherske verdensforbund og Kirkenes verdensråd støtter både Isaac Munther, Kairos-dokumentet og Christ at the Checkpoint. Det viser med tydelighet at det ikke bare var på kirkefedrenes, Martin Luthers og nazistenes tid at erstatningsteologien fikk praktiske konsekvenser for jødene.
“Det gamle Israel er ikke på noen substansiell eller innholdsmessig måte relatert til dagens moderne Israel … Det bibelske Israel har nesten ingen relevans til det moderne Israel bortsett fra den overlagte manipulasjonen av hellige tekster for å rettferdiggjøre et politisk prosjekt,” skriver lederen av Det lutherske verdensforbundet, Munib Younan.
Opprettelsen av Israel defineres som et produkt av imperialisme og kolonialisering. Man legger ikke skjul på at Gud har tatt landet fra jødene og gitt det til araberne. Den jødiske staten har ingen legitim rett til å eksistere, hverken på historisk, folkerettslig eller teologisk grunnlag. Opprettelsen av Israel defineres som et rent politisk prosjekt, som bryter med all urettferdighet.
Den norske kirkes søsterkirker representerer en tydelig og skremmende antisemittisme, som legitimeres ved Bibeltekster.
Konklusjon
Israels president, Isac Herzog, og leder av Det mosaiske trossamfunn i Oslo, Ervin Kohn, definerer begge den ensidige demoniseringen av Israel som “den nye antisemittismen” – “den politske antisemittismen”. I dag flykter svenske jøder til Israel og jødiske skolebarn i Norge gruer seg til å gå på skolen – de er redde.
Norske kirkesamfunn må ta et endelig oppgjør med erstatningsteologien. Den er en himmelropende urettferdig og grusom del av vår felleskristne arv.
Det er legitimt å ha ulike politiske synspunkter, men det er både ugudelig og urettferdig å frarøve jødene rettferdighet, frihet og trygghet i hjemlandet sitt. Mange gjør det med Bibelen i hånd.
De fleste tradisjonelle kristne trossamfunn er medlemmer Norges Kristne Råd. Kan noen vennligst sette erstatningsteologien på dagsordenen der – eller skal uretten, som også idag får brutale praktiske konsekvenser for millioner av jøder, bli oversett, og vårt behov for komformitet fortie ropene fra uskyldige jøders umenneskelige lidelser – fra pinebenkene under inkvisisjonen, fulle synagoger som ble satt i brann av korsfarerne, fra gasskamrene i konsentrasjonsleirene og fra hundretusener av jødiske hjem i sør-Israel truet av tusentalls av palestinske raketter?
Arnulf Øverland var ingen kristen. I en tid da Ole Hallesby så på nazismens oppblomstring i Tyskland med optimisme, oppfordret Øverland nordmenn til å våkne fra søvnen – skal vi ikke snart gjøre det?
