Kommentar. Dette er en merkelig historie – Israels motstandere og fiender kjemper fortsatt for å utslette Israel.
Vi starter på et naturlig sted i historien. Ved nederlaget i første verdenskrig mistet tyrkerne makten over de store områdene de hadde okkupert i Midtøsten siden 1500-tallet.
1920: Folkeretten definerte jødene som urbefolkning i Israel og gav jødene rett til en stat i sine forfedres hjemland.
Ababerne sa ja til opprettelsen av Syria, Irak og Libanon, men forkastet samlet selve ideen om en jødisk stat – forkastet Folkeretten.
1922: Folkeforbundet, FNs forløper, bekreftet de folkerettslige beslutningene – bekreftet at jødene er urbefolkning i sine forfedres hjemland og jødenes rett til å opprette en stat.
Britene fikk området tiltenkt den jødiske staten som mandatområde – et mandat som skulle sikre den jødiske statens opprettelse og opphøre så snart oppdraget var utført. Området fikk navnet Palestina, et navn som opprinnelig ikke var brukt av verken jøder eller arabere.
Etter press fra araberne gav britene 77% av mandatområdet til opprettelsen av den arabiske staten Jordan – det ble forbudt for jøder å eie jord i Jordan.
Araberne terroristerte jødiske sivile og britiske soldatrer i mandatområdet – forkastet Menneskerettighetene.
Etter press fra araberne vedtok britene lover som innførte strenge begrensninger for den jødiske immigrasjonen til Palestina – noe som fikk katastrofale konsekvenser for de mange jødene som ønsket å flyktet fra nazifiseringen i Europa.
De europeiske landene nektet å gi visum til jøder som ønsket å flykte fra Tyskland etter at folkemordet begynte på 30-tallet. 6 millioner europeiske jøder ble myrdet under andre verdenskrig.
1947: FN foreslår å dele de resterende 23% av Palestina i en jødisk stat og enda en arabisk stat. Jerusalem skulle ifølge forslaget ha internasjonal status. Jødene sa ja. Araberne forkastet forslaget – forkastet at jødene skulle få 11% av Palestina, og uten Jerusalem.
1948: Jødene opprettet Israel på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse.
Umiddelbart gikk de omkringliggende arabiske statene til krig, med uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet.
Jødene beseiret den arabiske overmakten. Egypt, Syria og Jordan okkuperer ulike deler av mandatområdet. Store deler av Judea, hele Samaria og øst-Jerusalem ble umiddelbart etnisk renset for jøder.
I forbindelse med utslettelseskrigen reiser mange araberne fra det britiske mandatområdet Israel ble opprettet på – arabiske statsledere oppfordret dem til å reise, for at de kunne vende tilbake når jødene var beseiret. 65% av dem som reiste så aldri en jødisk soldat. Andre flyktet som direkte følge av den arabiske krigføringen og de harde kampene som oppstod.
I underkant av en million jøder i de arabiske landene ble fordrevet. De fleste flyktet til Israel – etterkommerne deres utgjør i dag majoriteten av jøder i Israel.
De omkringliggende arabiske landene som fordrev sine jødiske borgere, nektet å inkludere og integrere araberne som reiste eller flyktet den andre veien – mange av dem hadde innvandret til Palestina i forbindelse med at jødene begynte å kultivere landet og bygge et moderne samfunn. De kom fordi det var arbeid å få, i en region med ellers besyndelige forhold for svært mange.
Araberne oppfant narrativet om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land – dette i tilknytning til at de nektet å anerkjenne Israel og fortsatte å true med å utslette den.
Araberne kontrollerte Judea, Samaria, øst-Jerusalem og Gazastripen frem til de på nytt, med enda større samlet overmakt, forsøkte å utslette Israel i 1967. Ingen arabere snakket den gang om å opprette en arabisk stat på disse områdene (!). De hadde bare en tanke i hode – bare en agenda: Å utslette Israel!
1967: Israel beseiret den arabiske overmakten, igjen. Jødene vant kontroll over de områdene Egypt, Syria og Jordan hadde okkupert fra 1948.
Jødene erklærte senere Jerusalem som Israels evige og udelelige hovedstad.
Araberne hadde inntil det definert jødene som innflyttere og inntrengere som okkuperte arabernes land – altså hele landet. Nå ble Den palestinske frigjøringsbevegelsen opprettet. PLO legitimerte terrorisme mot sivile jøder som frigjøringskamp og hellig krig for allah.
1973: De arabiske statene angrep Israel, med samme uttalte mål, men led nederlag igjen.
Israels fiender endret strategi. Man anklaget nå jødene for å okkupere de områdene Egypt, Syria og Jordan hadde okkupert i perioden 1948 til 1967, og som Israel vant kontoll over som følge av krigen i 1967.
FN stilte seg etter hvert på arabernes side og kjøpte deres anklager om israelsk okkupasjon. De vedtok stadig flere resolusjoner som fordømte Israel og tok til orde for opprettelse av en arabisk stat på «de okkuperte områdene».
Israel har flere ganger forsøkt å overtale araberne til å opprette Palestina på «de okkuperte områdene », uten å lykkes.
«Palestinerne» definerer fremdeles jødene som innflyttere og inntrengere som okkuperer arabernes land. De fokaster fremdeles Folkeretten og FNs bekreftelse på at jødene er urebefolkning som har rett til en stat. På dette grunnlaget legitimerer de fremdeles terrorisme mot sivile jøder – forkaster fremdeles Menneskerettighetene.
De omkringliggende arabiske statene har nektet å inkludere og integrere araberne som reiste eller flyktet fra Israel i forbindelse med at de forsøkte å utslette israel i 1948. De 700.000 «palestinske flyktningene» er i dag blitt til over 6 millioner etterkommere.
«De palestinske flytningene» lever som statsløse. De arabiske nasjonene nekter å inkludere og integrere dem. Disse ulykkaslige menneskene blir misbrukt som et politisk pressmiddel mot Israel. De er etterkommere av flyktninger som nektes stasborgerskap i landene de lever i, selv etter flere generasjoner – barna blir født med flyktningstatus.
«Flytningenes» situasjon blir oppretthold knyttet til motstanden mot den jødiske statens eksistens. Araberne krever at alle etterkommerne av dem som reiste eller flyktet, etter at de angrep Israel med uttralt mål om utslettelse, skal ha «rett til å vende tilbake» – det innebærer at jødene kommer i mindretall og altså en garanti for utslettelsen av Israel! Denne underlige politikken er med andre ord en forlengelse av den arabiske krigføringen og den palestinske frigjøringskampen – av hele Israel.
I 1949 opprettet FN UNWRA (United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East), en egen organisasjon som skal ivareta etterkommerne av «de palestinske flyktningenes» rettigheter og behov. FN har forpliktet seg til å brødfø og gi helsehjelp og skolegang til 5.7 millioner «palestinske flyktninger». Mange vestlige land har forpliktet seg til å gi årlige beløp til denne gruppen via FN.
Israel er fortsatt for at palestinerne skal opprette Palestina. Jødene vil ikke dele Jerusalem, men har allikevel tilbudt det flere ganger siden 1967.
Situasjonen er fastlåst. De arabiske statene og FN beskylder Israel (!) for å være årsaken til palestinernes problemer og at det ikke eksisterer en palestinsk stat.
Den palestinske terrorismen forttsetter, og deres ledere fortsetter å legitimere den som frigjøringskamp og hellig krig for allah. Når Israel forsvarer seg og setter inn sikkerhetstiltak for å trygge sivile jøder, anklager man jødene for okkpasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten.
Man anklager med andre ord jødene i Israel for å forkaste Folkeretten og Menneskerettighetene, når jødene forsvarer seg og setter inn sikkerhetstiltak mot dem som forkaster Folkeretten og Menneskerettighetene. Forstå det den som kan.
Om araberne vil anerkjenne Folkeretten og Israels eksistens, og avstå fra krigføring og terrorisme, ligger veien åpen for gjensidig fred og opprettelse av en palestinsk stat. Israel har ingenting å tjene på konflikten.
FN er en del av problemet, ikke løsningen.
