Kommentar.
Forstander i Det mosaiske trossamfunnet i Oslo skrev 9. november en kronikk i Aftenposten. Her definerer den norske jøden “den politiske antisemittismen” fra den politiske venstresiden som “den nye antisemittismen”.
I vår tid marsjerer islamister og ventre-ekstermister taktfast sammen. De benekter at deres anti-israelsme er antisemittisme. Palestinakomiteen anklager jødene i Israel for å ha forfulgt palestinerne i over 100 år. De anklager Israel for okkupasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten.
Samtidig overser de at arabiske stater tre ganger gikk til angrep for å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet. De overser hvordan palestinske terrorisme tvinger frem israelske gjensvar og sikkerhetstiltak. Hvordan henger dette sammen?
Palestinakomiteen definerer den jødiske staten som et resultat av kolonialisering og imperialisme. De anerkjenner ikke de folkerettslige belsutningene, eller FN-resolusjonene, som utgjør det juridiske grunnlaget for opprettelsen av den jødiske staten i 1948. Og derfor stiller de seg på palestinernes side. Logoen deres har et kart som definerer hele Israel som Palestina.
Jødene defineres som innflyttere og inntrengere, som stjal arabernes land og fordrev dem. Slik er det.
Sannheten er at ikke et menneskeliv var gått tapt uten at araberne grep til våpen for å fordrive jødene og motarbeide opprettelsen av den jødiske staten. Israels motstandere og fiender gir araberne rett til slik væpnet motstand. Når det fremdeles er sivile tap i konflikten, handler dette utelukkende om at den palestinske terrorismen vedvarer, og at den mottar bred støtte fra det internasjonale samfunnet – ved den nye antisemittismen.
Den venstre-ekstreme politiske aktivismen, anti-sionismen, er en blåkopi av det muslimske palestinske narrativet, propagandaen som utgjør det rådende perspektivet på konflikten i verdens 57 muslimske stater.
Mange muslimer i Vesten tar til orde for at Krystallnatten ikke langer bør markeres. Britiske muslimer kjemper for å fjerne den som en offentlig minnedag. En forstander i en norsk moske mener markeringen misbrukes til å rettferdigjøre jødenes overgrep mot palestinerne og vil også ha den fjernet.
Det en den ensidige kritikken og den massive demoniseringen Ervin Kohn definerer som politisk antisemittisme, den nye antisemittismen. Israels president, Isaac Herzl, har nylig uttalt det samme.
Kristne som støtter Israel bør nå i solidaritet med jødene i og utenfor Israel kalle anti-sionimsne ved dens rette navn, som antisemittisme.
FN produserer årlig flere fordømmende resolusjoner mot den jødiske staten, enn mot alle verdens øvrige nasjoner til sammen. Dette er antisemittisme.
AUF har singlet ut palestinasaken som sin “kampsak” nummer 1. Det er antisemittisme.
LO har singlet ut den jødiske staten for “full boikott”. Det er antisemittisme.
Den norske kirke definerer kristens støtte til Israel som “skadelig” og “teologisk og menneskerettslig uholdbar”. Det er antisemittisme.
Vi kan ikke la oss kneble av Den norske kirkes preses og bispekollegiet, som definerer kristen sionime som uforenelig med det å tro på Jesus og være en kristen.
Lars Gule benekter at 800.000 jøder ble fordrevet fra de arabiske statene etter 1948. Han benekter at jødene med historie i Europa har tilknytning til det historiske jødefolket og hjemlandet deres. Han forkaster Folkeretten og forsvarer de arbiske statens rett til å forsøke å utslette Israel fra kartet. Det er antisemittisme.
Lars Gule er ansatt ved OsloMet Storbyuniversitetet som foreleser og forsker på ekstremisme. NRK, statskanalen, benytter ham som ekspertkommentator på konflikten mellom jøder og arabere i Midtøsten. Å legitimere og lønne en slik stemme er antisemittisme.
Norske myndigheter gir hvert år over 600 millioner kroner til palestinerne, uten å sette frem krav til at de endrer sin antisemittiske ideologi og politikk.
Palestinske myndigheter har utarbeidet et belønningssystem for alle palestinere dømt og fenglset for terrorisme mot sivile jøder. Skolebøkene lærer alle palestinske skolebarn, i alle fag og på alle trinn, at terroristene er nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah. Israel er utslettet fra kartene i skolebøkene. Dette er antisemittisme, og norske myndigheter gjør seg skyldige i antisemittisme ved å finensiere den.
Sionime definerer jødfolkets urgamle lengsel etter å vende tilbake til landet de ble fordrevet fra. Anti-sionisme er antisemittisme – det er politisk antisemittisme og en ny form for antisemittisme.
“Det er viktig å si at all Israel-kritikk ikke er antisemittisk. De sterkeste kritikerne finner vi i Israel selv”, skriver Ervin Kohn. “Grensen mellom de to går ved delegitimering og demonisering av Israel og israelske ledere. Det er da jødiske elever i norsk skole gruer seg til neste skoledag.”
“Når alle i dag er enige om at antisemittismen er på fremmarsj, både i Europa og USA, er det nok mest den politiske antisemittismen som er driveren.”
“Denne kommer gjerne fra venstresiden …. Hvorfor venstresiden? Det er nok blant annet fordi de ser feilaktig på Israel som et imperialistisk/kolonialistisk prosjekt.”
“Når man ved markeringer av Novemberpogromene enes om slagordet «never again», må konsekvensen være at vi stadig revaksineres mot antisemittismens virus. Viruset muterer, og vi må være på vakt. Vi må se, gjenkjenne og passe oss for å bagatellisere antisemittismen.”
Igår stemte Norge for en resolusjon i FNs generlafosamling som beslutter at 4-8 millioner (tallene varierer) etterkommere av arabere som reiste eller flyktet fra Israel i forbindelse med at de omkringliggende arabiske statene forsøkte å utslette Israel i 1948, skal ha “rett til å vende tilbake”. Det vil innebære at arabiske muslimer vil utgjøre majoritet i Israel og følgelig utslettelse av Israel som en jødisk stat. Det er antisemittisme.
Det er tid for å velge side. Tid for å være tydelig, reise seg og heve stemmen. Flertallet av norske kristne gjorde lite for å forhindre at jødene ble deportert til tilintetgjørelsesleirene under andre verdenskrig. La oss ikke gjøre den samme feilen igjen.
