Kommentar.
Israels motstandere og fiender definerer opprettelsen av den jødiske staten Israel som kolonialisering og imperialisme. Man utvisker at det alltid har bodd jøder i Israel, og at de jødiske samfunnene i diasporaene har hatt sterk tilknytning til denne ofte lille standhaftige gruppen.
Gjennom historien har de jødiske samfunnene i diasporaen – jødene som ble fordrevet fra hjemlandet sitt – samlet inn penger til og sendt utsendinger til det jødiske samfunnet i hjemlandet.
Det var jødene i Israel som bestemte på hvilken tid feiringen av de jødiske høytidene skulle feires av jødene i diasporaen. Det ble bestemt av månefasene og Israels stjernehimmel. Det forteller om hvordan jødenes identitet forble uløselig knyttet til hjemlandet – de bevarte også språket sitt, religionen og kulturen i alle de ulike samfunnene de levde i.
Israels motstandere og fiender fremstiller historien som at europeiske jøder ikke har noen tilknytning verken til det historiske jødefolket eller til Israel. Det er en løgn. Det er lite rasjonelt å forestille seg at flere millioner europeere, fra i alle europeiske land, skulle finne på at de var jøder – ikke minst i lys av de massive forfølgelsene jødene har erfart gjennom århundrene i «det kristne Europa».
Videre hevder man at det er de russiske og europeiske jødene som utgjør Israels jødiske befolkning. Det er også en løgn. Majoriteten av jødene i Israel i dag er etterkommere av jøder som aldri forlot Midtøsten. Da de ble fordrevet fra hjemlandet flyktet de østover og har levd i de områdene som senere ble arabiske stater. Har levde de i 2500 år, før de vendte hjem.
Mange definerer disse jødene som «arabiske jøder» som levde integrert i de arabiske samfunnene. Man glemmer at jødene bosatte seg i disse områdene da araberne fremdeles var nomader. Araberne ble først fastboende på profeten Muhammeds tid, altså fra 600-tallet, 1000 år etter at jødene bosatte seg der.
Sannheten er at araberne fra 600-tallet undertrykket jødene. De levde som annenrangs borgere i de muslimske samfunnene og erfarte stadige overgrep og massakrer av den arabisk-muslimske majoritetsbefolkningen.
Etter gjenopprettelsen av staten Israel i 1948 ble omring 800.000 jøder fordrevet fra da arabiske landene i Midtøsten, de fleste flyktet til Israel. Langt under 50% av dagens israelske jøder er etterkommere av jøder som flyktet fra kommunismen i Sovjetunionen eller overlevet nazismen i Europa.
Det har aldri eksistert noen annen stat i jødenes hjemland. Området har vært en del av stadig skiftene riker og deres regenter – arabere, kurdere, og fra 1500-tallet og frem til Første verdenskrig, tyrkerne.
Ingen arabere har noensinne definert seg som palestinere, før propagandaen i det palestinske narrativet ble etablert i forbindelse med gjenopprettelsen av staten Israel i 1948. Det har altså aldri eksistert noe arabisk-palestinsk folk eller noe arabisk-palestinsk land. Det foreligger heller ikke et eneste historisk bevis på det!
Fra profeten Muhammeds dager underla araberne seg hele Midtøsten ved sverdet. De undertrykket etter dette alle etniske og religiøse minoriteter.
Gjenopprettelsen av staten Israel er derfor ikke kolonialisering, men snarere av-kolonialisering. Tyrkerne som hadde okkupert jødenes land i 500 år led nederlag i Første verdenskrig, og seierherrene besluttet at jødene skulle få vende hjem og gjenopprette en stat i det områdene de flere ganger ble fordrevet fra, og som gjennom århundrene var okkupert av stadig skiftende riker og deres regenter.
Muslimske regenter har ingen kultur for å tilby minoriteter rettigheter eller frihet. Muslim betyr «underkastelse» og arabiske regenter har fordret underkastelse av sine undersåtter.
Vi ser det samme gjelder for kurderne. Iran, Tyrkia og Irak nekter dem selvstendighet og frihet, og nåde det som tør å opponere mot en muslimsk regent – for her gjelder hverken demokratiet, ytringsfrihet eller menneskerettighetene. Man underkaster seg, eller dør.
Sovjetunionen er et eksempel på hvordan en folkegruppe la under seg andre land og deres folkegrupper, nektet innbyggerne frihet og fordret underkastelse. Den kommunistiske ideologien gav heller ikke rom for demokrati, ytringsfrihet eller menneskerettigheter – og nåde den som våget å motarbeide ideologien og dens ledere. Man underkastet seg, eller døde i fangeleirene i Sibir.
Slik tenkning holder ikke lenger mål i Vesten i dag. Men i verdens 57 muslimske stater er det ennå gangbar mynt. Jødene har motsatt seg dette. Og hva møter dem? Jo, en ideologi som fordrer underkastelse. Da jødene benyttet seg av den retten Folkeretten og FN-resolusjonene gav dem, og gjenopprettet den jødiske staten, svarte de omkringliggende arabiske statene med å tre ganger gå til krig for å kaste jødene på havet og utviske Israel fra kartet.
Da de arabiske nasjonene ikke lykkes, ble Den palestinske frigjøringsbevegelsen opprettet. Bevegelsen fortsatte å gjenta propagandaen i det palestinske narrativet, helt venstreorienterte mennesker i Vesten begynte å tro dem. Opprinnelig var det bare nazister som kjøpte deres utspekulerte løgner – de to gjorde felles sak.
Nå vedtar FN flere fordømmende resolusjoner mot den jødiske staten alene, enn mot alle verdens øvrige stater til sammen. Og over hele Vesten går venstre-ekstremister, liberale kristne og islamister hånd i hånd i demonstrasjonstog som demoniserer den jødiske staten.
AUF har erklært palestinernes sak som sin «kampsak» nummer 1. LO har singlet ut Israel for «full boikott». Den norske kirkes biskoper «advarer» mot kristne som støtter Israel og definerer det som «skadelig for jøder, palestinere og kristne» – evangeliske kristnes støtte til Israel defineres som «teologisk og menneskerettslig uholdbar».
Lars Gule er tidligere leder av Humanetisk forbund. Han er styremedlem i BDS-Norge og ansatt ved OsloMet Storbyuniversitetet som foreleser og forsker på ekstremisme. Han benyttes også som ekspertkommentator i NRK, statskanalen.
Gule hevder dagens europeiske jøder ikke har noen forbindelse til det historiske jødefolket. Han hevder jødene ikke har rett til noen suveren jødisk stat. Han mener de omkringliggende arabiske statene derfor hadde all rett til å angripe for å utslette Israel. Han hevder også at jødene ikke ble fordrevet fra de arabiske landene etter 1948, men at jødene i Israel konspirerte for å presse dem til å flytte til Israel fordi de trengte soldater til den israelske hæren.
Dette er rene løgner, som kan avvises klart og tydelig ved fortellingene til 800.000 jøder som ble fordrevet på flukt fra de arabiske statene etter 1948. I likhet med jøder som overlevet folkemordet i Europa, lever mange av dem ennå.
Når en mann med slike holdninger er stueren og politisk korrekt, statsansatt som forsker på ekstremisme og anvendt som ekspertkommentator i NRK – kan du tenke deg hvordan man snakker om jødene og Israel internt i Palestinakomiteen og i mange muslimske miljøer i Norge?
De ulike palestinske grupperingene har alle logoer med flagg der hele Israel defineres som Palestina – og med våpen som symboliserer «frigjøringskampen».
Mottoet til Den palestinske motstandsbevegelsen er et opprop for utslettelsen av Israel, opprettet på området mellom Jordanelven og Middelhavet: From the river to the sea! Palestine will be free!
Også Palestinakomiteens logo inneholder et kart der hele Israel defineres som Palestina. Og de benytter det samme slagordet som Den palestinske motstandsbevegelsen i sine kampanjer og demonstrasjoner – de bærer det stolt som trykk på t-shirtene sine.
Summen av løgner og hat blant Israels kritikere, motstandere og fiender er massiv og overveldende. Men både sannheten og virkeligheten er fremdeles tilgjengelig: Jødene er et folk med et hjemland, med en hovedstad. Fordrivelser, okkupasjon, kolonialisering og imperialisme har ikke knekket dem. Israel har gjenoppstått. Det er et moderne mirakel. Historikere har intet grunnlag til å sammenligne det med i forskningen – for aldri før har et folk gjenopprettet en stat etter 2500 år som statsløse.
Araberne har 22 stater i Midtøsten, med til sammen 360 millioner innbyggere. Israel er opprettet på 0.2% av det området de arabiske statene disponerer. Du kan se fra øst til vest på det smaleste og kjøre fra nord til sør på 7-8 timer.
Hvert år vender tusener av jøder i diasporaen hjem. Så finnes det altså en bok, fylt til randen med eldgamle profetier som har forutsagt alt dette – Bibelen.
Bibelens Gud har et sentralt karaktertrekk som aldri endres eller forandres: Han er trofast. Til tross for menneskers troløshet, forblir han den samme. Han forandrer seg ikke, han er evig – utenfor tid og rom. Han elsker oss, kaller oss til omvendelse og står fast på sitt ord og sine løfter.
Gud inngikk en evig pakt med Abraham. Han lovet å gjøre Abraham til et folk, at folket skulle få et land og at nasjonen skulle bli til velsignelse for alle jordens folkeslag. Det er Israel – det uomtvistelige beviset på Guds trofasthet.
Vi gråter og gremmer oss med det jødiske folk, idet vi iakttar deres redselsfulle historie, så preget av urettferdighet og lidelse. Samtidig kan vi ikke annet enn å glede og fryde oss med dem, over deres hjemvendelse og gjenopprettelse.
Israels fiender omskriver ikke jødenes historie.
