Fritt oversatt utdrag Jean Durns kommentar i The Algemeiner 7. november 2021.
Biden-administrasjon kritiserte nylig Israel for å la jøder bygge og bo i Judea og Samaria – Bibelens, Israels og jødefolkets hjerteland. Man hevdet at jødiske bosetting er til hinder for fred, øker konfliktnivået og skader utsiktene til en tostatsløsning. Men selv om vi er vant til å høre påstander om at Israel ikke med noen rett lar jøder bygge og bo i Judea og Samaria, er anklagene falske.
Det er faktisk verre enn å villede; det er en distraksjon fra problemets kjerne: Palestinske ledere anser hele Israel for å være okkupert område – et faktum som er rikelig dokumentert, men som mange medier og selvutnevnte “menneskerettighetsforkjempere” ignorerer.
FN og mange europeiske land har lenge definert israelske “bosettinger” som “ulovlige”. Faktisk oppfordret nylig 13 europeiske [inkludert Norge] regjeringer Israel til å stanse sine planer om byggingen av 1.300 jødiske hjem i Judea og Samaria – området som de siste 50 årene er kjent som Vestbredden.
Biden-administrasjonens uttalelser ser ut til å føre amerikansk politikk tilbake til Obama-administrasjonens posisjon.
Etter at han forlot vervet, gikk Barack Obama enda lenger enn som president, da han i 2018 hevdet at jødisk bosetning i Judea og Samaria bryter med “internasjonal lov” og er et “stort hinder” for å oppnå en tostatsløsning.
Men det er et sterkt juridisk grunnlag for bygging av “bosetninger”, som ganske enkelt er jødiske hjem bygget i deres forfedres hjemland.
Folkeforbundets Palestina-mandat, artikkel 6, tar til orde for “tett jødisk bosetting” i hele landet vest for Jordanelven. Mandatet, inkludert artikkel 6, ble bekreftet av FN-pakten, kapittel XII, artikkel 80. San Remo konferansen i 1920 slo også fast jødenes folkerettslige rett til å bygge og bo i landet.
Når det gjelder selve Vestbredden, har det aldri eksistert en suveren palestinsk-arabisk stat. Statusen til territoriet er i beste fall omstridt. Områdets status skal løses ved forhandlinger ifølge av FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 (1967) og 338 (1973), de midlertidige avtalene mellom Israel og palestina-araberne fra 1995, det internasjonale “veikartet” fra 2003 og tilhørende diplomatiske bestemmelser.
Medforfatterne av resolusjon 242, USAs FN-ambassadør Arthur Goldberg og Storbritannias FN-ambassadør Lord Caradon slo fast, både da og senere, at både jøder og arabere hadde krav i disse territoriene, og at ingen nasjonal suverenitet over dem hadde blitt anerkjent siden det osmanske riket falt.
Kort fortalt: Det er sterke juridiske argumenter, ofte ignorert av regjeringer og oversett av pressen, for at Israel skal bygge og bo på Vestbredden.
I november 2019 bekreftet Trump-administrasjonen dette ved å erklære at USA “ikke lenger ville definere israelske bosetninger til å være i strid med internasjonal lov”. Dette hadde vært konsekvent og tverrpolitisk amerikansk politikk helt siden Ronald Reagen var president – og frem til Barak Obama sluttet seg til FNs sikkerhetsråd resolusjon som definerte de jødiske bosetningene som “ulovlige”.
Ved slik resolusjoner og uttalelser ignoreres problemer det reelle grunnlaget for konflikten. Det er palestinernes ledere som er hinderet for fred, ikke jødisk bebyggelse i Judea og Samaria.
Hele spørsmålet om “bosettinger” ville faktisk ikke vært en aktuell problemstilling dersom palestinernes ledere hadde aksepterte ett av de mange forslagene til en tostatsløsning.
Siden 1930-tallet har en rekke ulike aktører – inkludert Storbritannia, USA og FN – tilbudt palestina-araberne en egen stat. Men de har takket nei til alle forslag. Og hva er årsaken? Ingen trenger å lure på det. Palestinernes myndigheter og deres egne medier forkynner klar og tydelig at hele Israel anses som “okkupert område” – hele Israel defineres som “en bosetting”.
Palestinernes ledere benekter jødenes historiske tilknytning til landet, benekter det folkerettslige grunnlaget Israel er opprettet på og hvordan landet er uløselig knyttet til jødefolkets etniske og religiøse identitet.
Ved å unnlate å forholde seg til denne siden av historien og situasjonen, belønner pressen og politiske beslutningstakere ikke bare det palestinske lederskapets uforsonlighet; de tjener, om enn utilsiktet, deres propaganda og mål. Og ved å gjøre det, er de selv et hinder for fred.
