Kirkenes verdensråd består av over 340 kirkesamfunn, med omkring 550 millioner medlemmer fra mer enn 120 land. Olav Fykse Tveit var Verdensrådets generalsekretær, før han ble ansatt som Den norske kirkes åndelige leder.
Den norske kirke definerer evangeliske kristnes støtte til staten Israel som «teologisk uholdbar». Evangeliske kristne som støtter sionismen, jødefolkets lengsel og rett til å leve i og opprette en stat i sitt historiske hjemland, defineres som «skadelig for både jøder, palestinere og kristne».
Kirkenes Verdensråd, Den norske kirkes og deres «søsterkirker» i de palestina-arabiske områdene står bak de anti-israelske «kristne» aksjonene «Kairos Palestine» og «Christ at The Checkpoint».
Den lutherske teologen, araberen Munther Isaac, fra Bethlehem Bible College, argumenterer teologisk for at det å støtte Israel er «en synd» som er uforenelig med «den kristne tro» og «kristendommen».
Den teologiske anti-israelske perspektivet avviker kun fra islamistisk og venstre-ekstremistisk anti-israelsk argumentasjon på et punkt. Man understreker i teorien at man er imot terrorisme mot sivile jøder. Allikevel støtter man altså massivt opp om det narrativet som utgjør grunnlaget for terrorisme mot sivile jøder.
Jeg skriver jøder, og ikke jødiske israelere, fordi den dramatiske økningen i antisemittisme, både i Vesten og i muslimske samfunn andre steder i verden, har nær tilknytning til anti-israelismen og støtte til det palestinske narrativet. Stadig fler jøder blir hetset, angrepet og drept i Vesten.
Uten jødene hadde vi ingen Bibel, ingen Frelser, ingen apostler og intet Evangelium.
Gud utvalgte Abraham og inngikk en pakt med ham, med evige løfter. Pakten inneholdt tre betydelige løfter:
- Et folk skulle utgå fra Abraham – Israel
- Folket skulle få et land – Israel
- Og gjennom nasjonen Israel ville Gud velsigne alle jordens folkeslag
Gud lovet å stå ved pakten og oppfylle løftene uavhengig av hvordan folket responderte. Og det skal kristne være glade for. For uten denne pakten, uten det jødiske folk, hadde vi ingen Bibel, ingen Jesus, ingen apostler og intet Evangelium. Kristendommen er en religion av utelukkende jødisk opphav, uløselig knyttet til Israels land og folk, og en videreføring av Bibelens jødedom.
I starten av Evangeliene understreker apostlene gang på gang at Jesus er av Abrahams og Israels slekt, at han kom som en oppfyllelse av løftene i den evige pakten Gud inngikk med Abraham og Israel – og profetiene (løftene).
Folket var verken rettferdige eller troende, men allikevel kom Jesus som en oppfyllelse av Guds løfter. Det viser oss Guds ords troverdighet – som apostelen Paulus skriver: «Om vi er troløse, så forblir han trofast – for han kan ikke fornekte seg selv.» Gud holder seg til planen, selv når ikke vi gjør det. Og fordi han gjør det, fikk vi hedninger del i frelsen Evangeliene formidler.
Derfor sier Jesus at «frelsen kommer fra jødene» – i flertall. Frelsen kommer fra den planen Gud påbegynte ved å utvelge Abraham, gjøre han til et folk, som fikk et land, hvor Frelseren Jesus døde og oppstod som et stedfortredende og sonende offer for alle menneskers synd og skyld.
Bibelen er veldig tydelig på at Gud har to ulike planer, som begge må oppfylles før Jesus kommer igjen:
- Evangeliet skal forkynnes fra Jerusalem, og til alle folkeslag – inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall
- I forbindelse med at dette oppdraget fullføres, skal hele det etniske Israel engang ta imot Evangeliet og bli frelst – de skal si «velsignet være han som kommer i Herrens navn»
Altså, to planer, med ett mål.
Bibelen er også veldig tydelig på at jødene, som ble fordrevet fra landet sitt fordi de vendte seg bort fra Gud, skal vende tilbake og samles i landet sitt før disse siste to begivenhetene, som utløser Jesu gjenkomst, vil inntreffe – noe som innebærer gjenopprettelsen av Israel med Jerusalem som hovedstad.
I våre dager ser vi Guds planer gå i oppfyllelse i rekordfart. Evangeliet forkynnes for alle folkeslag, og folkeslagene kommer til tro som aldri før i historien.
Jødene vender hjem, og har gjenopprettet Israel med Jerusalem som hovedstad. Faktisk har det heller aldri før i historien vært så mange jøder som har tatt imot Evangeliet. Det er kommet flere jøder til tro på Jesus de siste 100 årene, enn i de foregående 1900 årene til sammen.
Vi ser prosessene som baner vei for Jesu gjenkomst tilta med sensasjonelle, historiske proposisjoner. Historikerne klør seg i hodet, for de har intet grunnlag for å sammenligne disse historiske begivenhetene med. Aldri før har et folk vendt tilbake og gjenopprettet en stat som ikke har eksistert på 2.500 år. Og aldri før har en religion blitt spredd og omfavnet blant alle jordens folkeslag.
Man kan spørre seg: Hvorfor har Gud valgt å gjøre det slik? Det vet vi ikke. Men det som er sikkert er at ingen av oss hadde fått del i Evangeliet og blitt frelst, om ikke Gud førte sitt adspredte folk hjem fra eksilet for 500 år siden. Guds profeter hadde forutsagt (lovet) at Messias (Kristus, Jesus) skulle blir født i Betlehem; vokse opp i Nasaret; lide, korsfestes, dø og gjenoppstå i Jerusalem.
Og det er som også er sikkert er at Guds oppfylte disse profetiene (løftene) uavhengig av folkets rettferdighet eller trofasthet. Og vi kan være like sikre på at Gud vil oppfylle profetiene (løftene) om Jesu gjenkomst til Jerusalem – og at dette først vil inntreffe (a) når Evangeliet er forkynt for alle folkeslag og folkeslagene er kommet inn i fullt tall, og (b) når jødene vender hjem, gjenoppretter Israel med Jerusalem.
Når jødene nå vender hjem, og har gjenopprettet Israel med Jerusalem som hovedstad, så skjer ikke det som en konsekvens eller en belønning for folkets rettferdighet eller trofasthet, men alene fordi Gud er trofast og elsker alle mennesker – fordi han står fast ved planen sin.
Når Jesu kommer tilbake til Jerusalem, skal han regjere over alle folkeslag over hele jorden, med rettferdighet. Det skal bli fred på jorden, endelig. Og folkeslagene skal komme opp til Jerusalem for å tilbe ham. Guds profeter har forutsagt (lovet) det, og Gud har vist at han er mektig til å oppfylle sitt ord og sine løfter.
Når vi leser i Bibelen om hvordan Israels fiender demoniserer jødene, forsøker å ødelegge landet deres og utslette dem, så er det fordi djevelen inspirerer folkeslagene og deres herskere til å forsøke å forhindre Guds frelsesplan, som han har uttenkt i sin kjærlighet til alle mennesker.
Når vi i dag ser hvordan Israels fiender demoniserer jødene, forsøker å ødelegge landet deres og utslette dem, så gå de den ondes ærend, han som inspirerer folkeslagene og deres herskere til å motarbeide Guds frelsesplan, som han har uttenkt i sin kjærlighet til alle mennesker. Den planen som var og er uløselig knyttet til pakten med Abraham – uløselig knyttet til folket og landet, nasjonen Israel og Jerusalem.
Den «kristne» anti-israelske ideologien og teologien annullerer Guds evige løfter i pakten med Abraham. Man avviser at Israel er jødenes land og at Jerusalem er Israels hovedstad. Sionismen defineres som «rasisme». Jødene defineres som innflyttere og inntrengere som okkuperer arabernes land.
Ved å klippe og lime i Bibeltekster påstår man at de «kristne» har erstattet jødefolket som Guds folk. Men det er ingen Bibeltekst som forteller oss det. Tvert imot så er det utallige Bibeltekster som gjentar det, og jødefolkets unike og sensasjonelle moderne historie understreker, med all mulig tydelighet, at Gud står bak sitt ord og sine løfter – at han er troverdig og trofast.
Når jødene setter inn sikkerhetstiltak for å forhindre at palestinske terrorister myrder sivile jøder, så anklager man jødene for apartheid og forbrytelser mot menneskeheten.
Arabiske stater tre ganger har forsøkt å utslette Israel og Den palestinske motstandsbevegelsen legitimerer terrorisme mot sivile jøder. Slik forkastes både Folkeretten og Menneskerettighetene. Når jødene forsvarer seg og setter inn sikkerhetstiltak, anklager man jødene for å bryte Folkeretten og Menneskerettighetene.
Bibelen er tydelig på at vi alle er syndere. Uten Gud så er vi alle overgitt til vår egen ufullkommenhet og under innflytelse av mørkets krefter. Men Gud elsker oss allikevel. Slik motstanden mot kristne kan forstås som djevelens motstand mot Gud, kan også motstanden mot jødefolket og staten Israel med Jerusalem som hovedstad, forstås som at makter og myndigheter går den odes ærend, i hans motstand mot Gud – som før, så også nå.
Da vi er frelst av bare nåde, står vi ikke i posisjon til å dømme andre. Jesus elsker alle og han kaller oss til å etterfølge ham og elske som ham.
Men vi forstår at den anti-israelske ideologien som driver islamister, venstre-ekstremister og kirkene i Kirkenes verdensråd, herunder Den norske kirke og dens «palestinske søsterkirker», aktivt motarbeider Guds frelsesplan som Gud har uttenkt i sin kjærlighet til alle mennesker.
Så innebærer altså ikke det at jødene er bedre enn andre (heller ikke kristne er det), eller at all israelsk politikk er rett og riktig, men det betyr at Gud har en frelsesplan – og at han kommer til å oppfylle den, helt uavhengig av hva mennesker sier, tenker, mener og gjør. Gud har vist, og han viser stadig, at han er mektig til å oppfylle sitt ord og sine løfter. Han er troverdig og trofast.
Slik inneholder jødefolkets og Israels moderne historie «et evangelium» (gode nyheter). Det forkynner oss, med all mulig tydelighet, at Guds står bak sitt ord og sine løfter. Og det er alene det troen vår bygger på. Om ikke Gud står bak sitt ord og sine løfter, er det ikke noe håp for noen av oss. Men det gjør han.
Vi skal vokte oss for å argumentere med Bibelske argumenter i den sekulære debatten. Men det vi ikke skal vokte oss for, er å tro på Guds troverdighet og trofasthet mott sitt ord og sine løfter.
Og vi skal vokte oss for å gjøre oss til redskaper for han som vil ødelegge jødefolket, Israel og Guds frelsesplan. For Gud lovet også Abraham:
“Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.”
Veldig mange profetier forteller om hvordan folkeslagene vil samle seg mot jødefolket, Israel og Jerusalem, før Jesu gjenkomst. De samme profetiene forteller også at Gud vil gå i rette med folkeslagene. I dag eksisterer det er organ som heter Forente Nasjoner. FN produserer flere fordømmende resolusjoner mot Israel alene, enn mot alle verdens øvrige nasjoner til sammen! Det forteller oss om tiden vi lever i.
I profeten Joens bok (kap. 3) kan vi lese en av profetiene (løftene) om hvordan Gud, til sist, vil gripe inn i denne delen av historien:
«Solen forvandles, den formørkes, og månen blir som blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende. .. For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land .. Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter. .. For folkenes ondskap er stor. Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans. Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner. Dere skal få sanne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige fjell. Jerusalem skal være et hellig sted .. i Juda skal det alltid bo folk, og i Jerusalem skal slekt følge slekt. Jeg vil hevne dem som er drept, og ikke spare de skyldige. Herren bor på Sion.»
