Kommetar.
Du tror nesten ikke det du leser. Men ser man prestens forkynnelse i lys av den kristne antisemittiske erstatningsteologien, faller brikkene på plass. For presten selv, hans norske støttespillere og hans palestinsk tilhørere faller forkynnelsen helt naturlig – for dem så er dette dette som er Evangeliet, de gode nyhetene.
Munther Isaac er luthersk prest i Betlehem, i Den norske kirkes «søsterkirke». Han er med i styrene til to anti-israelske kristne bevegelser – to anti-israelsk politiske aksjonsgrupper – som begge er støttet av biskopene i Den norske kirke: Kairos Palestina og Christ at The Checkpoint.
I disse sammenhengene defineres sionismen som en synd mot Gud, og evangeliske kristnes støtte til Israel som uforenelig med den kristne tro.
Kairos Palestine og Christ at The Checkpoints ideologi er en blåkopi av den venstre-ekstreme norske aksjonsgruppen Palestinakomiteen. Tankegodset sammenfaller med slik Den palestinske motstandsbevegelsen tolker konflikten.
Opprettelsen av Israel defineres som et produkt av imperialisme og kolonialisering. Jødene er med det definert som innflyttere og inntrengere som har okkupert arabernes land, innført et apartheidregime og begår forbrytelser mot menneskeheten.
I en tale forkynner Munther Isaac over teksten om de vise menn. I Bibelen står det at det kom vise menn fra Østen for «å hylle jødenes konge». Men Munther vil det annerledes:
«La oss nå tenke på hva som er av virkelig betydning for denne hendelsen», sier Munther – «han som ble født i Betlehem er en kosmisk konge – altså alle folkeslags konge! [selv om det står at Jesus ER jødenes konge i teksten, og den kosmiske dimensjonen ikke er nevnt..] Det viktigste med vismennene er at de ikke var jøder..».
«Evangeliet – den gode nyheten for oss i dag – er at rasisme ikke har noen plass i kristendommen! Det er ingen plass for etnisk, sekterisk, religiøs eller annen rasisme i vår kristne tro. (Det jeg elsker med noen av ikonene som minnes vismennenes besøk, er deres legemliggjøring av menneskelig mangfold – mennesker med alle bakgrunner kommer sammen!). Vårt mangfold som kristne er en del av vår identitet, og det er viktig og nødvendig. I dette ligger en utfordring til enhver rasistisk tanke, og til ethvert overherredømme eller transcendens, og dette er evangeliets budskap.»
Presten bruker med andre ord Bibelteksten til å avvise at (a) jødene som folk fremdeles står i en særstilling, og så bygger han videre på den antagelsen og fremmer påstanden om at (b) landeløftene da selvfølgelig også er ugyldige, og konkluderer med at (c) ideen om en jødisk stat er rasisme som er uforenelig med Evangeliet og den kristne tro. Resonnementet er logisk, men 100% ubibelsk.
Kairos Palestine og Christ at the Checkpoint hevder begge at ideen om en jødisk stat er rasisme. De mener også begge bestemt at de araberne som reiste da de arabiske statene angrep Israel i 1948 med mål om utslettelse, skal «ha rett til å vende tilbake – sammen med etterkommerne sine.
Alle vet at dette i praksis innebærer at jødene kommer i mindretall i landet sitt, noe som vil innebære at arabiske muslimer vil ha flertall for å skape en arabisk muslimsk stat, uten demokrati eller ytringsfrihet – av regionens 22 arabiske stater er det ingen som har reelt demokrati eller ytringsfrihet, da det både er uforenelig med den rådende tolkningen av islam og regentenes enevelde.
I en annen tale på nettsiden sin forkynner han: «I denne julen blir vi minnet om at Jesus er Immanuel; Gud med oss; Gud som en av oss. For han ble også et offer for undertrykkelse. I barndommen måtte han overleve en massakre. Deretter ble han enda en flyktning blant mange andre «ansiktsløse» og «navnløse» flyktninger i vår verden. Han ble født inn i en enkel normal familie; i vår lille by; i en hule av alle steder – som for å si: Jeg kjenner deg igjen! Jeg vet hva du føler. Jeg ser ansiktet ditt; Jeg kjenner navnet ditt; og jeg kjenner historien din; og jeg deler din erfaring. For palestinere, og for millioner av undertrykte og forsømte mennesker rundt om i verden, er dette gode nyheter.»
I stedet for å identifisere Jesus som jøde, og hans lidelser med de lidelser hans folk har gått igjennom – i to tusen år før og to tusen år etter ham – identifiserer Munther Jesus som arabisk palestiner, som undertrykkes, fordrives og massakreres av de onde jødene.
I en tredje tale forkynner Munther at «jomfru Maria er en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i vår kristne tradisjon.. Vi kan oppsummere den tiden Maria levde på, slik: Landet var i en urolig tilstand. Folket hennes var okkupert og undertrykt. Imperiet var sterkt og aktivt. Folket i Palestina forsøkte mange ganger å gjøre opprør for å vinne sin frihet; men ble alltid overvunnet. Imperiet var hensynsløst.”
Så bruker han igjen jødenes lidelser som et eksempel, og overfører dette til arabiske palestineres lidelser i dag, og dagens jøder sammenlignes igjen med den romerske okkupoasjonsmakten: «Tenk på timingen: I dager med politisk uro; okkupasjon; religiøs ekstremisme; hensynsløse babydrap; og et stolt imperium.»
På fagspråket heter det «frigjøringsteologi». En slik måte å bruke Bibeltekstene på har forekommet blant folkegrupper til ulike tider – blant grupper som definerer seg som undertrykte. Man knytter “sine fiender” til enhver Bibeltekst om dem Bibelen definerer som «de onde» – og likeledes knytter man alltid seg selv til de rettferdige, til dem som er undertrykt av «de onde».
I en slik sammenheng er det ofte mye hengivenhet og lidenskap, men det er knyttet til Jesus som den som tar deres side og vil bekjempe deres fiender. Det viser en grov misbruk av Bibeltekstene, som er langt, langt borte fra slik Jesus og apostlene anvendte dem.
Kristne arabere fra nominelle kirkesamfunn har utarbeidet en slik «frigjøringsteologi», der «de onde» er den jødiske okkupasjonemakten og det jødiske apartheidregimet – innflyttere og inntrengere som har stjålet arabernes land, fordrevet dem, undertrykker og massakrerer dem.
Dette er den rådende teologien blant de kirkesamfunn Den norske kirkes biskoper omtaler som sine “palestinske søsterkirker”. I virkeligheten handler det ikke over hodet om Evangeliet, men kun om politikk. Det er det samme som at Arbeiderpartiets ungdomsparti omtaler Fatah Youth som sitt «søsterparti».
Det handler ikke om å forkynne Evangeliet, etterfølge Jesus og vinne mennesker for Guds rike – det handler om å bruke Bibelen til å rettferdiggjøre seg selv som et offer og demonisere jødene som hensynsløse overgripere – nøyaktig slik som Den palestinske motstandsbevegelsen.
Det er ofte relativt vanskelig å avsløre «frigjøringsteologien» fordi man igjen og igjen, under tårer, maler bildet av vidunderlig vakkert bilde av Jesus, som den som tar parti med dem som lider og går i rette med dem som undertrykker dem. Men Jesus gjorde aldri et politisk nummer ut av sin forkynnelse, og naturligvis ikke hans apostler heller. De talte ikke mot Roma og oppfordret ikke til intifada (motstand) mot okkupasjonsmakten. De var ikke opptatt av sine egne rettigheter eller at myndighetene undertrykket dem.
Når Jesu gråt, så var det ikke over seg selv og sin egen situasjon, men over jødene i Jerusalem – som var som får uten hyrde. Og da han ble korsfestet proklamerte han ikke at det brøt med Folkeretten og Menneskerettighetene, han oppfordret ikke verdens nasjoner til å fordømme ugjerningen. Han gikk i forbønn for dem som drepte ham, gav hilsener til sin mor og Johannes, og tok med seg en synder til paradis.
Veien til vold og væpnet motstand er kort, når man bruker hver eneste søndagspreken til å demonisere jødene som hjerteløse overgripere – prestene i Bethlehem proklamere det samme som mullaene i moskeene i Jerusalem: Jødene har stjålet landet vårt, og gud vil hjelpe oss til å overvinne dem.
Og i dette lovsangs-koret stemmer venstre-ekstreme politikere og biskopene i Den norske kirke samstemt med, i anti-bibelsk, anti-jødisk og anti-kristelig tilbedelse.
Gud er ikke Israel Gud. Israel er ikke jødenes land. Og jødene er ikke Guds folk. langt ifra! Disse “bibelske sannhetene” gjør det jødiske folk og den jødiske staten til «de onde» og palestinerne til de uskyldige undertrykte ofrene. Det er nøyaktig det samme som både islam og den politiske venstre-ekstremismen forkynner.
Det skulle derfor ikke overraske noen, at en biskop i Den norske kirke nylig sammenlignet palestinerne med israelittene som slaver i Egypt. En annen biskop sammenlignet jødene i Israel med de tyske nazistene. En tredje biskop oppfordret til å boikotte Israel og en fjerde alle til å melde seg inn i Palestinakomiteen. Dette er Den norske kirke 2021.
Denne demoniseringen av jødene som folk kjenner vi igjen fra historien. Egyptens farao gjorde det; perserkongens tjener Haman; de romersk-katolske «kirkefedrene», reformatoren Martin Luther; de tyske nazistene; og i dag altså islamister, nominelle kristne og politiske venstre-ekstremister.
«Det er intet nytt under solen», skriver Forkynneren. Det stemmer godt med virkeligheten. Men det er mer ved fortiden enn jødehat og jødeforfølgelse, historien forteller også at Israel har en Gud.
Egyptens farao vant noen slag, men han ble til slutt beseiret av Israels Gud; Haman lykkes heller ikke i det lange løp – han ble hengt i galgen han hadde bygget for jøden Mordekai; nazistene nådde ikke målet om å utrydde jødefolket. I stedet førte Gud sitt folk, til tross for deres ulydighet og forherdelse, videre, fordi han hadde lovet sin venn Abraham å gjøre det.
Vi er på Guds side, først når vi stiller oss på hans side – det gjelder både for jøde og greker.
Gud har en plan, som står ved lag: Han vil velsigne alle jordens folekslag gjennom Israel – og planen står fast, uavhengig av om både jødene og folkeslagene avviser den.
«Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste all Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren» (Jeremia 31:37).
«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil tilså Israels land og Judas land med menneskers sæd og med dyrs sæd. Og likesom jeg har våket over dem for å rykke op og for å rive og bryte ned og ødelegge og plage dem, således vil jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren» (Jeremia 31:27-28).
«Folkeslag, hør Herrens ord! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, samler og vokter det som gjeteren vokter sin flokk» (Jeremia 31:10).
«Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn mot deg vare» (Jeremia 31:3).
«Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder» (Jesaja 40:1-2).
Se det er frigjøringsteologi det! – men «ikke ved kraft og ikke ved makt».
