Kommentar – rett fra levra:
Den progressive venstresiden i Vesten har slukt det løgnaktige palestinske narrativet rått. Arabere blir fremstilt som urbefolkning og jødene som innflyttere og inntrengere. Det er fullstendig historieløst og blodig urettferdig.
Ved dette islamiserte arabiske narrativet nekter de arabiske statene noen annen etnisk gruppe selvstendighet og frihet i Midtøsten. Jødenes disponerer 0.2% av det området de 22 arabiske statene disponerer.
Det bor over 360 millioner arabere i Midtøsten, og 6 millioner jøder i Israel.
De arabiske statene er så godt som etnisk renset for jøder. Majoriteten av jødene i Israel er etterkommere av jøder som ble fordrevet fra da arabiske landene og flyktet til Israel etter 1948, oftest uten verdier og eiendeler.
Ved folkerettslige beslutninger i 1920 ble jødene gitt rett til å opprette en suveren stat i sitt historiske hjemland. De arabiske statene forkastet samlet ideen (på lik linje med slik araberne sammen med iranere og tyrkere forkaster ideen om en kurdisk stat). I 1947 forkastet de også FNs forslag som tilgodeså jødene 11% av dette området. Et forslag jødene sa ja til.
Da Israel ble gjenopprettet i 1948, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse, gikk de omkringliggende arabiske statene til krig, med offentlig uttalt mål om å utslette den jødiske staten.
Etter det forkastet de arabiske statene gjentatte ganger nye forslag til fredelige løsninger. De skapte propagandaen om et arabisk-palestinsk folk og et arabisk-palestinsk land – selv om ingen araber noen gang i historien hadde definert seg som palestiner.
Alle vet at Palestina var et navn romerne gav området for å utslette jødenes navn på landet sitt, få tiår etter vår tidsregning. Palestina viser til filisterne, et folkeslag som utvandret fra Kreta, slo seg ned ved Israels Middelhavskyst, kjempet mot israelerne og forsvant ut av historien flere hundre år før vår tidsregning.
Araberne levde som nomader i områdene øst for jødenes områder, da romerne regjerte i Midtøsten. Først på 600-tallet samlet Muhammed de arabiske stammene, skapte islam og underla seg Midtøsten ved sverdet.
I århundrene som fulgte var jødenes land lavt befolket, av jøder, arabere og andre folkeslag. Fra 1500-tallet underla tyrkerne seg regionen og Jerusalem ble del av ottomanenes imperium. Tyrkerne led nederlag i første verdenskrig og Folkeretten delte området opp i suverene stater: Syria, Irak, Libanon og Israel. Britene fikk tildelt jødenes land som mandatområde. Et mandat som skulle vedvare inntil Israel var gjenopprettet.
Først da ble Palestina-navnet tatt i bruk igjen. Ingen arabere eller andre muslimer har brukt dette navnet på området. Tvert imot, så ble det forbundet med den kristne imperialismen fra Romerrikets tid. Da Palestina-navnet ble tatt i bruk igjen (fordi det hadde overlevd i «den kristne tradisjonen»), forbandt araberne det med britenes tilstedeværelse, og de folkerettslige beslutningene om en jødisk statsdannelse – navnet ble derfor mer verdsatt og brukt av jøder enn arabere.
Araberne i jødenes land begynte først å definere seg som palestinere i forbindelse med motstanden mot den moderne jødisk statsdannelsen. Denne motstanden ble sterkt islamisert ved Jerusalems stormufti. Han var en nær og god venn av Adolf Hitler. Da Hitler kom til makten i 1933 sendte muftien ham sine gratulasjoner.
Da britene utstedte arrestordre på muftien fordi han terroriserte og massakrert sivile jøder og angrep britiske soldater, flyktet stormuftien likegodt til Nazi-Tyskland, hvor han ble ønsket varmt velkommen av Hitler selv.
Under hele krigen spredte muftien sin islamiserte nasjonalistiske Palestina-propaganda til alle verdens muslimer via det som den gang var verdens sterkeste radiobølgesender. Muftien brukte sin innflytelse til å sørge for at jøder ikke ble sendt fra Europa til det britiske mandatområdet, men i stedet ble slaktet i utryddelsesleirene i Europa.
Hadde det ikke vært for at nazistenes krigslykke snudde, hadde Hitlers og Amin al Husseinis planer om å utslette jødene i det britiske mandatområdet lykkes.
Ingen andre enn nazister kjøpte den gang den løgnaktige og hatefulle arabiske islamiserte propagandaen. Men det skulle endre seg. Kommunistene støtter de arabiske statene med våpen i de to utslettelseskrigene som fulgte etter 1948 (-67 og -73). Og mange unge i Vesten som var del av det radikale ungdomsopprøret mot kapitalisme og imperialisme på slutten av -60 tallet, kastet seg inn i debattene ved å helt feilaktig sette jødene i Israel i bås med Vestens kolonisering. Det fødte en tragedie.
I dag er det stuerent å mene at jødene okkuperer arabernes land; har fordrevet arabere fra landet sitt; bedrevet etnisk rensning og folkemord; den jødiske staten (med 2 millioner arabiske statsborgere) blir definert som et apartheids-regime og sammenlignet både med Nazi-Tyskland og Sør-Afrika.
Arbeiderpartiet, SV, Rødt, LO, Den norske kirke, Kirkens nødhjelp, Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen, Palestinakomiteen og BDS Norge er hjertenes enige i at det er jødene i Israel som er problemet og sitter på løsningen – palestinerne fremstilles som uskyldige hjelpeløse ofre uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne. Det kunne ikke vært lengre borte fra sannheten.
FN produserer årlig flere fordømmende resolusjoner mot den lille jødiske staten alene, enn mot alle verdens øvrige stater til sammen.
Det palestinske narrativet er skapt og opprettholdt av islamister, som gjerne kaster homofile fra hustakene. Kvinners og barns rettigheter blir ikke ivaretatt heller, verken blant palestinerne eller i noen andre arabiske eller øvrige muslimske stater. Demokrati ønsker de ikke. Ikke ytringsfrihet heller.
Om ungdommen i Arbeiderpartiet, SV og Rødt hadde vært arabere og forfektet de samme verdier og holdninger som de gjør i Norge, hadde de antageligvis stått i stor fare for å bli myrdet, dersom de ikke «underkastet seg».
Det er et underlig paradoks at venstresiden kjemper mot Israel og for Palestina, når Israel er et velfungerende demokrati, med gode og like rettigheter for alle borgere, mens palestinernes lederskap forkaster demokratiet, ytringsfriheten og menneskerettighetene. Mange palestinere snakker høyt om dette. Men det er få som vil lytte til dem.
Palestinernes mest moderate ledere, Fatah (som AUF definerer som sitt søsterparti) hyller og belønner alle palestinere dømt og fengslet for å myrde uskyldige sivile jøder i Israel, inkludert småbarn. Familiene til selvmordsbomberne mottar også slike månedlige utbetalinger via belønningssystemet “Pay for Slay”.
AUFs søsterparti står bak undervisningsmateriellet som lærer opp alle palestinske skolebarn, på alle trinn og i alle fag, til at slike terrorister er nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah. Men ingen på venstresiden problematiserer det. Det er fullstendig urasjonelt, og ikke til å forstå.
Dette er galskap. Det er selvmotsigende. Og det er blodig urettferdig. Bare troen på en rettferdig og god Gud kan tenne en stjerne på denne mørke himmelen. Vi kjenner jo godt til hvordan jødehatet ikke er et nytt fenomen.
Egyptens farao, perserkongens rådgiver Haman, «kirkefedrene», Martin Luther, nazistene og islamistene – de hadde det til felles med venstreekstremistene at de mente det var god grunn til å single jødene ut for massiv demonisering.
Bærerne av moderne antisemittisme i Vesten mener selv, bestemt, at det ikke er jødene de kritiserer, men Israel. Men Israel består av jøder (ikke alle verdens jøder, naturligvis). Når man demoniserer israelsk politikk, demoniserer man jødene som står bak den.
Etter at jødene ble undertrykket av kommunistene i Sovjetunionen, forsøkt utslettet av nazistene i «det kristne Europa» og fordrevet på flukt fra Midtøsten, fant de overlevende en nødhavn i sitt historiske hjemland – en bitte liten flekk på jorden. Så singler man dem ut for demonisering og boikott, men påstår hårdnakket at det ikke handler om dem. Dette er antisemittismens nye ansikt. Dens grimme hode dukker opp igjen.
Vi skal huske på at tyskerne var verdens mest kultiverte, velutdannede og veltalende folkeslag på jorden, da de løftet sine hender i lydighet mot Føreren. De var, til tross for sine mange sunne og gode verdier og holdninger, enige om at jødene var et problem. Slik singlet de ut jødene for massiv demonisering. Mens Vesten ikke rørte en finger.
Da jødene ante uråd, etter at Hitler kom til makten i mellomkrigsårene, ønsket mange å utvandre til andre europeiske land eller til sitt historiske hjemland/det britiske mandatområdet. Europas nasjoner responderte med å nekte dem innreise. Britene innførte maksimalt strenge begrensninger for innvandring til Palestina. Vesten sviktet jødene. Nazisten fikk forsøke å utslette dem. Det var ikke jødeutryddelsesprogrammet som vendte Vesten mot nazismen. Over 6 millioner jøder ble myrdet, blant dem 1.5 millioner jødisk barn.
Nå skjer det igjen. Men denne gangen vil det ikke lykkes. Israels Gud vil gripe inn, og gå i rette med jødenes og Israels fiender. Allikevel vil all denne urettferdigheten påføre både jøder og hedninger lidelse og død – slik vi er vitne til i dag, igjen.
For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land …
Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter. Sving sigden, for høsten er moden! Kom og tråkk, for vinpressen er full, pressekummene flyter over. For folkenes ondskap er stor. Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans. Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner. Dere skal få sanne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige fjell. Jerusalem skal være et hellig sted …
Alle som blir igjen av alle de folkeslag som drar imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å bøye seg og tilbe Kongen, Herren, Allhærs Gud, og for å feire løvhyttefesten.
