Den norske kirkes biskoper har samlet gått ut og advart mot kristne sionister. Særlig etter at tidligere leder av Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, ble dere preses, har antisemittismen blomstret i den tidligere norske folkekirken. Det har gått så langt at det liberale og moderate Mosaiske trossamfunn i Oslo, har sett seg nødt til å bryte samarbeidet.
Den norske kirkes tidligere Oslo-biskop, Ole Christan Kvarme, stod langt borte fra en slik tilnærming, både til jødefolket og kristne sionister. Kvarme hadde bak seg fartstid fra Den norske Israelsmisjon. Det er ingen hemmelighet den kristne sionismen Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem representerer i noen spørsmål forstår Bibelen annerledes enn både Kvarme og Israelsmisjonens. Men vi er takknemlige for at både Kvarme og Israelsmisjonen har tatt avstand fra anti-israelske utspill fra Fykse Tveit og bispekollegiet. Det samme har Den romersk katolske kirkes biskop i Oslo gjort.
Allikevel representerer Kvarme en Israel-teologi som slår fast at løftene i pakten med Abraham står fast, og legitimerer med det, i et teologisk perspektiv, den moderne staten Israels rett til å eksistere.
Kvarme vektlegger at Guds troverdighet og trofasthet står på spill, i spørsmålene knyttet til jødefolket og landet deres – og at jødefolket derfor ennå i dag er en uløselig del av Guds frelsesplan for alle jordens folkeslag.
Kvarme – teolog uten kontakt med virkeligheten
I 2015 skrev Kvarme i avisen Dagen om sitt perspektiv og sitt ståsted i disse kontroversielle spørsmålene – innlegget hadde overskriften «Israel, folkene og Bibelens løfter». I sin iver etter å yte araberne som definerer seg som palestinere rettferdighet, ser biskopen ut til å glemme at denne gruppen i hovedsak definerer jødene som innflyttere og inntrengere i arabernes land, og forkaster både Bibelen, Folkeretten og Menneskerettighetene i kampen mot jødene og Israel. Det er bemerkelsesverdig.
Det er som om Kvarme ikke har kontakt med virkeligheten, som om han lever med en forestilling om at alt palestinske ledere ønsker seg er å få opprette en egen stat og leve i fredelig sameksistens med sine jødiske naboer i Israel. Men virkeligheten er fullstendig motsatt. Kvarmes engasjement fremstår som ren ønsketenkning, som utopi.
For palestinerne har forkastet alle forslag om en tostatsløsning. Til og med Libyas tidligere diktator Muammar al-Gadaffi har stilt spørsmålstegn med hvorfor palestinerne etter 1967 krever en stat med grensene fra før 1967, når de før 1967 forkastet alle slike forslag og gikk til krig mot jødene for å utslette staten deres – som den gang hadde gitt fra seg kontrollen over akkurat disse områdene!
I perioden fra 1948 til 1967 regjerte jo Egypt, Syria og Jordan over de områdene palestinerne i dag hevder de ønsker å opprette en stat på (Golanhøydene, «Vestbredden», Gazastripen og øst-Jerusalem) – hvorfor var det ingen palestinere som foreslo å opprette en palestinsk stat på de områdene den gangen? Hvorfor var det ingen palestinere som kjempet mot egyptiske, syriske og jordanske okkupasjonen?
Svaret er åpenbart: Før 1967 kjempet ikke palestinerne for opprettelsen av en palestinsk stat innenfor 67-grensene. De kjempet – side om side med Egypt, Syria, Jordan og de andre arabiske statene – for å utslette Israel. Alle vet det. Kvarmes resonnement overser det. Det er bemerkelsesverdig.
Den palestinske motstandsbevegelsen kjemper ikke for en tostatsløsning, men for utslettelsen av den jødiske staten Israel. Både deres logo, som definerer hele Israel som Palestina, og deres slagord, «From the river to the sea! Palestine will be free!», som også definerer hele Israel som Palestina, tydeliggjør det.
Kvarme henviser til Kairos-dokumentet «Sannhetens øyeblikk» og stiller seg bak «protesten mot okkupasjonen og det den medfører av overgrep». «Sannhetens øyeblikk sier lite om landløftet», fortsetter Kvarme. Vet han ikke at teologene bak dette dokumentet er anti-israelske pro-palestinske teologer og aktivister som forkaster nettopp landeløftene, og med det Guds troverdighet og trofasthet? Dette er i alle fall lett å slå fast ved et enkelt søk på Google.
Vil vil allikevel glede oss over at Kvarme og Israelsmisjonen er klokkeklare på at den jødiske staten Israel har rett til å eksistere. Vi deler et utdrag fra Kvarmes innspill i Dagen i 2015. Utdraget vektlegger de sidene ved Kvarmes perspektiv og standpunkt vi som tydelige kristne sionister vil berømme og applaudere i takknemlighet, nå som Den norske kirke har valgt en ganske annen, og fullstendig u-bibelsk og u-kristelig kurs.
Israel, folkene og Bibelens løfter
I teologien er forholdet mellom det éne Guds folk og folkeslagene – mellom partikularisme og universalisme i Skriften – primært blitt drøftet i rammen av den bibelske frelseshistorie.
Historien med kirkelig antisemittisme viser hvor galt det kan gå når dette doble perspektiv mistes av syne. Da kan veien fra «utvalgt folk» til «ikke-folk» være kort.
Den yngre Luther hadde en forventning om at jødene ville vende seg til Kristus. Når det ikke skjedde, hadde de for den eldre Luther ikke lenger noen rolle å spille, og det var ingen grunn til å ta vare på dem. Når jøder avviste troen på Jesus som Messias, ble de både i bokstavelig og overført forstand skjøvet ut i mørket som et «ikke-folk». De ytterste konsekvensene av denne holdning kom senere gjennom pogromer og nazistenes utryddelsesindustri.
I Rom 9-11 skriver Paulus til hedningekristne i Roma og formaner dem til å unngå arroganse i forhold til jødene. Hans håp er at «hele Israel skal blir frelst», og han vil dra de hedningekristne med i den omsorg han har for dem som et folk under Guds løfter (Rom 11,26; 9,4f).
For Paulus er Guds troskap mot sine løfter forankret i Guds barmhjertighet og nåde. Det er ikke minst bakgrunnen for hans henstilling til de hedningekristne om å unngå selvros og hovmod i forhold til Israels folk. Med sitater fra profetene og salmene understreker han hvordan Gud i sin barmhjertighet har tatt vare på folket på tross av vantro. Guds barmhjertighet mot Israels folk gjenspeiler hans barmhjertighet mot alle folkeslag …
For Paulus er den kristne menighet i sitt utgangspunkt, i sin identitet og sitt håp er et fellesskap av jøder og ikke-jøder. Men «fremtiden kom ikke til å arte seg slik Paulus håpet og ventet (…) og ingen kan bebreide jødene for det,» skrev Nils Astrup Dahl. «Det som inntrådte var det Paulus advarte mot. De kristne hedninger gjorde seg selv store på Israels bekostning».
Forholdet mellom kristendom og jødedom er ofte blitt beskrevet i kontraster. I dag trenger vi å avlære mye av det vi tidligere har lært om jødedommen både på Jesu tid og i dag. … også tilliten til Gud som «… nådig, barmhjertig og rik på miskunn». Jesus stod midt i den jødiske tradisjon da han gav oss bønnen: «Vår Far i himmelen.»
Fortellingene og løftene om landet i GT er mangfoldige. … den hebraiske Bibel begynner med jorden og mennesket før den kommer til Abraham og landet. Med samme referanse til at det hebraiske «ha’aretz» betyr både «jorden» og «landet», skriver Gunnar Haaland: «Løftene om etland for Israel har (…) helejorden innenfor blikkfeltet, og Guds kongemakt over helejorden har landet som brennpunkt.»
Mitt innspill skal her være et kort blikk inn i Salmenes bok. … Salme 67 spiller på den aronittiske velsignelse, «Gud være oss nådig og velsigne oss» (og) la sitt ansikt lyse for oss.» Men så heter det: «La folkeslag glede seg og juble. For du dømmer folkene med rettferd og leder folkeslagene på jorden. Folkene skal prise deg, Gud (…) Jorden har gitt sin grøde.»
I løftet om det verdensvide Messias-riket møtes løftene om landet og om velsignelse for alle folkeslag og flyter sammen … Den fulle oppfyllelse har hele jorden, Israels folk og folkeslagene som horisont og hører fremtiden til. Men det opphever ikke Israels folks særskilte tilknytning til Israels land.
Den bibelske geografi er rammen for Jesu oppdrag til disiplene om å være hans «vitner i Jerusalem og Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8). – Jerusalem er Paulus’ orienteringspunkt for hans forhold til sitt folk.
Med disse enkle referanser blir det vanskelig å «skrive landet ut» av Paulus’ gjentatte understreking at «løftene tilhører dem». Løftene om Messias og Messias-riket har fått sitt «Ja» i Jesus Kristus. Det betyr ikke at folkets tilknytning til landet er opphevet.
Vår egen salmeskatt har hentet mange impulser fra de bibelske salmene, både i fedrelandssanger som «Fagert er landet du oss gav» og i lovsanger til Gud som skaper. … Skulle ikke så vi med vår salmetradisjon også verdsette deres tilknytning til landet …
Lenke til Ole Christan Kvarmes innlegg i Dagen 28.10.2015:
Vil du lese den rystende sannheten om hvordan teologene bak Kairos-dokumentet forkaster Guds ord og løfter, kan du lese her:
